«Sex appeal er 50 prosent hva du har og 50 prosent hva folk tror du har.» «Alt du ser, kan jeg takke spagetti for.» «Har du ikke grått, kan ikke øynene dine være vakre.»
En av tidenes største filmstjerner, kjent for sin skjønnhet og rojale aura, er i tillegg til å bli sett og beundret også blitt hyppig sitert.
Sophia Loren har vært i bransjen siden 1950, og briljerte senest i «Med livet foran seg» (2020), regissert av yngstesønnen Edoardo Ponti. Tolkningen av Madame Rosa, tidligere prostituert og holocaust-overlever, ga henne David di Donatello-prisen (Italias Oscar-ekvivalent) for beste kvinnelige skuespiller.
Gjennom sin lange karriere har filmikonet ikke bare fått kritikernes anerkjennelse, men også representert ikke-italieneres fantasi om Italia. Som hennes engelske skuespiller- og dramatikervenn Noël Coward skal ha uttrykt det: «Hun skulle ha blitt skulpturert i sjokoladetrøfler, så verden kunne sluke henne».
Nå er den napolitanske divaen også den eneste gjenlevende fra den klassiske Hollywood-filmens topp 50-liste, etter at Sidney Poitier gikk bort i 2022. Rollen i «Med livet foran seg» er hennes foreløpig siste på lerretet. Et stygt fall hjemme i Genève i høst førte til sykehusinnleggelse med lårbeins- og hoftebrudd, og krever noen måneders rehabilitering.
Fra fattigdom til stjerneliv
Barndommen til Sofia Scicolone, som er skuespillerens egentlige navn, var langt fra enkel. Hun vokste opp med en ugift mor (faren var allerede gift), i et strengt katolsk land preget av fascisme, krig og sult.
I nabolaget i utkanten av Napoli, ett av Italias fattigste områder, ble hun kalt «tannpirkeren» på grunn av sin tynne kropp. Loren blomstret veldig sent sammenlignet med venninnene, og da hun gjorde det, forventet hun det ikke lenger, skriver hun i selvbiografien «Yesterday, Today, Tomorrow: My Life» (2014).
Fakta |
Sophia Loren> Sofia Constanza Brigida Villani Scicolone, profesjonelt kjent som Sophia Loren, ble født i Roma 20. september 1934, og vokste opp i Pozzuoli i Storbyområdet Napoli. > Var aktiv i Hollywoods gullalder, som ofte defineres som den amerikanske filmens storhetstid fra 1910-tallet til slutten av 1960-tallet. > På Det amerikanske filminstituttets liste fra 1999 over de 50 største legendene på filmlerretet (25 menn og 25 kvinner, valgt av 1800 personer i filmindustrien), er Loren på 21. plass blant kvinnene. Humphrey Bogart og Katharine Hepburn innehar førsteplassene. > Giftet seg to ganger med den italienske filmprodusenten Carlo Ponti (død 2007), som hun fikk sønnene Carlo Ponti Sr. og Edoardo Ponti med. Den første vielsen ble annullert fordi Ponti på papiret fortsatt var gift med en annen. > Har mottatt blant annet fem Golden Globe-priser, Oscar (1962) og æres-Oscar (1991), æres-Gullbjørn (filmfestivalen i Berlin 1994) og æres-Gulløve (filmfestivalen i Venezia 1998). Har fått Storkors av Republikken Italias forjenstorden (OMRI) og stjerne på Hollywood Walk of Fame.
|
«Jeg ble interessert i skuespill da jeg så filmer med tanten min som liten jente. Jeg så en annen type liv», sa Loren til avisen The Sydney Morning Herald i 2015. Men: «Det tar årevis å skjønne at du er en stjerne. Kanskje jeg skjønte det da moren min sa at jeg var det.»
Moren Romilda Villani, som selv var aspirerende skuespiller, fikk etter hvert øynene opp for at datterens kurver og høyde kunne egne seg i en skjønnhetskonkurranse. Det var i en slik forbindelse at 16 år gamle Loren ble oppdaget av den 22 år eldre filmprodusenten (og kommende ektemannen) Carlo Ponti.
Han ga henne flere små roller i italienske lavbudsjettproduksjoner, før stjernestatusen ble et faktum med komedien «Hver dag er en festdag» («L’Oro di Napoli, 1954») regissert av Vittorio De Sica, en pionér i den nyrealistiske bevegelsen.
Italiensk ånd
Ifølge Loren selv var landsmannen De Sica hennes største læremester. Samarbeidet i krigsdramaet «To kvinner» («La Ciociara», 1960) ga henne Oscar for beste kvinnelige hovedrolle i 1962, som første kvinne i en ikke-engelskspråklig film, i tillegg til priser i blant annet Cannes og Venezia.
Loren sjarmerte både presse, publikum og bransjekollegaer i velkjente Hollywood-filmer som «Stolthet og lidenskap» (1957), «Begjær under almene» (1958), «Romerrikets fall» (1964) og den Charlie Chaplin-regisserte «Grevinnen fra Hongkong» (1967), hvor hun spilte mot Marlon Brando.
Samtidig fortsatte hun å medvirke i De Sicas italienskspråklige filmer, som Oscar-vinneren «I går, i dag og i morgen» (1963) og Oscar-nominerte «Ekteskap på italiensk» (1964), begge mot stjerneskuespiller Marcello Mastroianni.
Men Loren fikk også oppmerksomhet for episoder utenfor lerretet, som at hun avslo frieriet til sin flørt og motspiller Cary Grant, at hun takket nei til rollen som Alexis i TV-serien «Dynastiet», og at hun i 1982 sonet 17 dager i fengsel for skatteunndragelse.
Mindre omtalt er det at Peter Sellers, motspiller i komedien «The Millionairess» (1960) og duettpartner i filmens storhit «Goodness Gracious Me», forlot sin første kone fordi han var ulykkelig forelsket i Loren.
Dyrkes overalt
At den italienske nasjonalskatten bestandig har inspirert bredt, er det liten tvil om. The Rolling Stones ga sin hommage til Loren i 1971 med en låt de kalte «Pass the Wine (Sophia Loren)». I 1981 lanserte kosmetikk-selskapet Coty parfymen Sophia, en av de første kjendisduftene på markedet.
Da skuespilleren fylte 80 år i 2014, inviterte den meksikanske milliardæren Carlos Slim til gallamiddag og Sophia Loren-utstilling i sitt private kunstmuseum. Den dokumentariske kortfilmen «What Would Sophia Loren Do?» viser på rørende vis hvordan en italiensk-amerikansk bestemor har funnet styrke og glede i sitt idol – som medvirker i egen person.
Og for ikke å glemme matentusiasmen: I 2021 ble hun muse for den italienske restaurantkjeden Sophia Loren Original Italian Food – 30 år etter at hun ga ut den gastronomiske selvbiografien «Velkommen til mitt kjøkken».
«Hun er en mosaikk som omfatter følsomhet, respekt for andre, kjærlighet til medmennesker, ærlighet, foretaksomhet og moral. Det er en glede å jobbe med henne», sier den italienske regissøren Francesco Freda i dokumentaren «Sophia Loren – et portrett» (2004).
Og kjenner vi Sophia Loren rett, bør vi ikke bli overrasket om hun rekker å skjenke den gleden til enda flere.