Hjelp til selvhjelp
«Tingene går ikke for det de er, men for det de synes å være – et godt ytre er den beste anbefaling for indre fullendthet.»
Da undertegnede var midt i 20-årene, snublet jeg over en eldgammel spansk selvhjelpsbok fra 1647. Den besto av 300 leveregler, var skrevet av en kar ved navn Baltasar Gracián, og hadde den forlokkende tittelen «En håndbok i livskunst». Men det skulle vise seg at å følge dens tidløse visdom ikke gjorde meg til en særlig god livskunstner.
Å skaffe seg et godt ytre i form av fine skjorter – kombinert med å tapetsere skjermspareren med mottoer som «vær av den mening som alltid faller i smak», og «tilbakeholdenhet skaper en aura av mystikk» – kan nemlig gjøre deg til en pretensiøs pappfigur av et menneske. Jeg innså heldigvis dette og meldte meg på et meditasjonskurs for å finne meg sjæl, uten at det brakte likevekt inn i tilværelsen. Så da begynte jeg å se meg om etter en coach. Men det er en annen historie.
Ifølge en markedsanalyse nylig gjennomført av det anerkjente Dublin-baserte analysebyrået Grand View Research, omsetter nå selvhjelpsindustrien for rundt 330 milliarder kroner på verdensbasis – hvert eneste år.
Bare det amerikanske markedet alene er verdt omtrent 100 milliarder, noe som kanskje ikke er så rart i et land hvor «the pursuit of happiness» står skrevet inn som en rettighet i grunnloven. Rapporten melder også om at bransjen vil vokse med rundt 5 prosent årlig fremover – ettersom det blir «stadig viktigere med selvbevissthet rundt følelser, vaner, verdier og oppførsel».
Du kan nå få hjelp til selvhjelp i alle kanaler – fra podkaster og apper, til blogger og TV-programmer. Men denne bransjen har lange historiske røtter, og det hele startet selvsagt med bøker. Det store spørsmålet er: Hvordan leve livet uten bekymringer? Elsk deg selv, eller lær deg den edle kunsten å gi faen.
Bare der har vi tittelen på tre bestselgende selvutviklingsbøker som, fra 1948 og frem til i dag, har forsøkt å vise veien til velvære for tre generasjoner av lesere.
Men når begynte selvhjelpsbøkene å dukke opp? Og bidrar vår terapeutiske kultur til at individet alene får ansvar for å fikse problemer som skapes av samfunnets krav?
«Omgås dem du kan lære av» var også blant levereglene i Baltasar Graciáns livskunsthåndbok fra 1647. Så la oss ta sjansen på å følge hans råd om «å gjøre seg bruk av lærde».
Vi må rett og slett ta en prat med både en professor i psykologi, og en litteraturforsker ved Harvard University, for best å forstå selvhjelpsindustrien historie og de lykkeløsninger den tilbyr oss i dag.
Psykologiens rolle
– Som ung filosofistuderende var jeg i en periode overbevist om at glade mennesker var dumme. De var uvitende om at de skulle dø, mens det var de ulykkelige og deprimerte som «hadde skjønt det». Jeg hørte på band som The Cure og The Smiths, leste eksistensiell litteratur og var vel egentlig litt selvmedlidende.
Det sier Ole Jacob Madsen, som, når han ikke kikker tilbake på sine unge år med et skråblikk, arbeider som professor i psykologi ved Universitetet i Oslo.
Madsen er også utdannet filosof, han er forfatter av en rekke bøker som tar for seg selvutviklingstendenser i vår tid, og det var faktisk en slags selvhjelpsbok som fikk den unge, selvmedlidende studenten til
å se livet fra en lysere side.
– Det der er vel en fase mange går gjennom, og kanskje særlig følende menn i 20-årene uten kjæreste? Men jeg kom meg heldigvis ut av det, delvis takket være den britiske filosofen Bertrand Russell, som i boken «The Conquest of Happiness» slo fast at det å være misantropisk og miserabel ikke er noe mer høyverdig enn å være begeistret for livet. Jeg skylder nok Russell en takk.
Siden den gang har Madsen gjennom sin forskning undersøkt psykologiens rolle i samfunnet. Han har blant annet forsket på fremveksten av den såkalt terapeutiske kultur, hvor psykologien forstås som et kulturelt rammeverk à la kristendommen, som mennesker fortolker livet sitt gjennom.
– Litteratur om hvordan mennesket kan aspirere til å leve klokere liv er langt fra ny. Det er mulig å knytte selvhjelp helt tilbake til de store religiøse skriftene, som «Bibelen» med sine ti bud. Men boken «Self-Help» av skotten Samuel Smiles fra 1859 blir av mange regnet som den første selvhjelpsboken slik vi har lært sjangeren å kjenne. Det er en bok hvor idealet om at individet selv må ta aktivt grep om eget liv og økonomi, står sentralt.
«Til alle tider», skrev Smiles i bokens første kapittel, «har mennesket vært tilbøyelig til å tro at det er samfunnets institusjoner, heller enn deres egne handlinger, som skal være garantist for lykke og velvære». Boken ble en internasjonal bestselger, og dens hovedpoeng var altså at individet måtte ta ansvar for egen lykke.
«Til alle tider», skrev Smiles i bokens første kapittel, «har mennesket vært tilbøyelig til å tro at det er samfunnets institusjoner, heller enn deres egne handlinger, som skal være garantist for lykke og velvære». Boken ble en internasjonal bestselger, og dens hovedpoeng var altså at individet måtte ta ansvar for egen lykke.
Denne filosofien har fått sin renessanse de siste årene, og én som har tatt opp arven etter Smiles, er den kanad-iske psykologen Jordan Peterson. Hans videoer på You-tube har til sammen over 200 millioner visninger, og i 2018 kom Peterson med boken «12 regler for livet», hvor han understreket viktigheten av å holde orden i eget liv for å unngå mentalt kaos. Boken har solgt over fem millioner eksemplarer, og denne våren kom oppfølgeren.
Men hvordan er det mulig at en forfatter, hvis mest kjente budskap er «re opp sengen din», blir en selvhjelpsguru i vår tid? Ole Jacob Madsen svarer:
– Jordan Peterson ble vel en helt i manges øyne, omtrent over natten, fordi her var det endelig noen som sto opp mot identitetspolitikkens stadig mer urimelige særkrav. Men som psykolog forfekter han jo egentlig et heller tradisjonelt budskap om selv å ta ansvar. Selvhjelpsbøker har lenge henvendt seg primært til kvinner, men Peterson balanserer det maskuline og feminine på en måte som appellerer til et ungt, mannlig publikum.
En mer ukjønnet måte å forstå Petersons popularitet på, er at hans filosofi appellerer til en ny generasjon selvhjelpslesere. Der en bestselger som «Elsk deg selv» (1978) snakket til de frihetssøkende babyboomerne og ga dem råd om hvordan de kunne unngå å bli fanget i en offermentalitet, så har deres barn i millenniumsgenerasjonen kanskje bruk for klarere rammer.
Her i Norge har den pensjonerte generalløytnanten Robert Mood nylig slengt seg på Peterson-bølgen, på en nærmest overtydelig måte. I boken «Stå opp om morgenen» tilbyr Mood leserne ti råd for livet. På bokens vaskeseddel frister forlaget med at dette er «en bok for mennesker som søker struktur i hverdagen».
Ole Jacob Madsen mener at Jordan Peterson har satt i gang en bevegelse som har truffet «et overmodent behov i markedet», og spekulerer spøkefullt rundt hvorvidt kanadierens image også har vært en faktor for hans suksess.
– Peterson fremstår som en slags hardbarket «film noir»-detektiv fra 1950-tallet, men i realiteten er han jo en klinisk psykolog som er opptatt av følelser og relasjoner. Kanskje er det noe å lære her for norske psykologer som vil avfeminisere terapirommet og nå frem til menn som sliter? spør Madsen med et glimt i øyet.
Savn etter fellesskap
Ole Jacob Madsen lager ikke Youtube-videoer, men psykologiprofessoren skriver bøker. Hans nyeste utgivelse kom ut i 2020 og har tittelen «Livsmestring på timeplanen – rett medisin for elevene?» Det tverrfaglige temaet livsmestring, som ble introdusert i 2020, har faktisk en god del til felles med selvhjelpssjangeren.
Det står nå skrevet i både rammeplanen for barnehager og læreplaner i skolen, at barn og ungdom skal lære seg å «mestre motgang og håndtere utfordringer». På nett-sidene til Nannestad videregående skole kan man for eksempel lese om hvordan elevene ved skolen tar i bruk et såkalt velværehjul.
Dette er et sirkeldiagram bestående av syv dimensjoner av velvære: Åndelig velvære, fysisk velvære, intellektuelt velvære, emosjonelt velvære, økonomisk velvære, yrkesmessig velvære, miljømessig velvære og sosialt velvære. Elevene får så i oppgave å «finne strategier som (kan) hjelpe dem i å mestre de dimensjonene de selv synes må forbedres i eget liv», ifølge akkurat denne skolens ledelse.
Ifølge Madsen kan ordtaket «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det» være en klok livsfilosofi, men han stiller spørsmål ved om det er en klok politikk.
– Det er jo unektelig litt paradoksalt at livsmestring er innført i skolen når det er skolens krav som stresser mange, især jentene. Dette kan også tolkes som en fallitterklæring. I en tid der forskjellene øker, og kommuneøkonomien mange steder er dårlig, forteller vi de unge at de selv må bli flinkere til å mestre livet sitt.
– Det er jo unektelig litt paradoksalt at livsmestring er innført i skolen når det er skolens krav som stresser mange, især jentene. Dette kan også tolkes som en fallitterklæring. I en tid der forskjellene øker, og kommuneøkonomien mange steder er dårlig, forteller vi de unge at de selv må bli flinkere til å mestre livet sitt.
– Vi bør erkjenne at skolen på sitt beste faktisk har lært elevene å mestre livet. Så spørsmålet burde kanskje heller være hvordan lærerne får best mulig arbeidsbetingelser til å se flest mulig elever som de unike individene de er, og dermed hjelpe dem til å koble seg på noe som er større enn dem selv, sier Madsen.
En som argumenterte for at et fravær av noe større var grunnen til livsmestringsfokuset i den vestlige kultur, var den amerikanske historikeren og kulturkritikeren Christopher Lasch. I boken «The Culture of Narcissism» (1979) hevdet han at «det 20. århundrets psykologiske menneske» vendte seg mot terapeuter og selvutvikling i «håp om å få den moderne utgaven av frelse, nemlig mental helse».
Lasch mente at vi som kultur var i ferd med å avblåse vår søken etter en høyere mening med tilværelsen, og tok til takke med fred i sinnet. Men samtidig ble gode betingelser for sinnsro stadig vanskeligere å finne. Lasch plasserte skylden både hos den politiske høyresiden og deres blinde tro på markedskreftene og hos venstresidens progressive syn på kulturen og samfunnet. Sammen hadde de sørget for svekket fellesskapsfølelse og løsere bånd til familie og sted, og dermed forsvant muligheten for ro i sjelen.
– Jeg tror det finnes et latent savn hos mange i dag etter fellesskap, tradisjoner og forutsigbarhet, sier Ole Jacob Madsen før han reflekterer videre. – I årtier er vi blitt oppmuntret til frihet, til å velge og selv å ta styringen over livet vårt – en frihet som i starten helt sikkert føltes saliggjørende, men etter hvert er også den blitt utmattende og konform.
Gi faen?
Denne utmattende friheten som Madsen beskriver, kombinert med stadig vanskeligere arbeidsvilkår for den som vil være sin egen lykkes smed, har frembrakt en motreaksjon i selvhjelpslitteraturen. Nærmere bestemt i det som kalles for ny-stoisisme. De opprinnelige stoikerne levde og virket for rundt 2000 år siden. De talte om å utvise sinnsro i motgang, og å skille mellom det vi kan gjøre noe med, og det som er utenfor vår kontroll.
I dagens selvutviklingsunivers har disse ideene fått sitt moderne uttrykk i den kjente tittelen «Den edle kunsten å gi faen» (2016). Og en av dem som finner det befriende å gi F, er førsteamanuensis i litteratur ved Harvard University, Beth Blum.
– Stoisismen er veldig anvendbar i situasjoner preget av usikkerhet, hvor den enkeltes mulighet til å påvirke utfallet oppleves som begrenset. Dette kan forklare hvorfor den igjen er blitt en populær livsfilosofi nettopp i vår tid. Her i USA har den dukket opp igjen, til dels via meningsbærere på høyrefløyen som taler til et hovedsakelig mannlig og hvitt publikum. Men jeg synes ikke dette burde ta fokus bort fra filosofiens iboende kvaliteter, sier Blum, og trekker frem antikkens stoikere Seneca og Epiktet som to personlige favoritter som er godt egnet til å takle den moderne tilværelsen.
Blum har selv hatt selvhjelpslitteratur som jobblektyre de siste årene, og har nylig formidlet deler av forskningen i boken «The Self-Help Compulsion – Searching for Advice in Modern Litterature» (2020). Der peker hun blant annet på hvordan selvhjelpsbøker fra 1920-tallet, og flere tiår frem i tid, som oftest handlet om hvordan man kunne gjøre andre til lags, og at veien til suksess gikk via korrekt fremtreden og positive tanker. Men spesielt siden årtusenskiftet har stadig flere forfattere forlatt sjangerens veltrådte sti. De forteller nå sine lesere at lykkeland ligger i den andre retningen – vi må slutte å bry oss så mye om hva alle andre mener.
I sin bok hevder Beth Blum at selvhjelps-litteraturens veivisere har gått fra å preke en klassisk protestantisk arbeidsetikk til det hun kaller en form for «likegyldighets-prestisje». Å ikke bry seg blir nå ansett som en dyd. Det gir sosial status å gi faen. Men som med så mange andre trender, er ikke dette helt nytt likevel, ifølge Harvard-forskeren.
Å ikke bry seg blir nå ansett som en dyd. Det gir sosial status å gi faen.
– Selvhjelpslitteraturen har lenge hatt to motpoler i seg. Å ta vare på seg selv på den ene siden, og streben etter sosial suksess på den andre. Dette har vi egentlig sett helt siden Dale Carnegie som først skrev «Hvordan vinne venner og virke på mennesker» (1936), og deretter, i et forsøk på å tilby en medisin mot den sosialangsten boken faktisk bidro til, kalte oppfølgeren for «Hvordan leve livet uten bekymringer» (1948). Men det er klart at mange av vår tids selvhjelpsforfattere har forstått at sjangerens velbrukte læresetninger om positivitet, optimisme og suksess, er noe lesere har gått lei av.
Terapeutisk teknologi
Nevnte Dale Carnegie er også blant forfatterne som ofte trekkes frem som den moderne selvhjelpssjangerens gudfar. Hans mest kjente bok, den ovennevnte «Hvordan vinne venner», gjorde forfatteren til et kjent navn på 1930-tallet. Klubber hvor man diskuterte Carnegies lære ble etablert verden over. Og her i Norge kunne Ringerike-fraksjonen av Dale Carnegie Club, etter sitt stiftelsesmøte på Hønefoss, melde til lokalavisen at de ønsket å hjelpe sine medlemmer til «oppøvelse av selvtillit».
I dag er Carnegies gjennombruddsbok den mest utlånte sakprosatittelen noensinne ved New York Public Library, med totalt 284 524 utlån.
Da oppfølgeren «Lev livet uten bekymringer» ble anmeldt i Bergens Tidende i 1950, påpekte avisens kritiker hvordan forfatteren overså det som var «årsaken til alle bekymringer og deres konsekvenser, nemlig det vettløse jaget etter penger og suksess». Omtalen var krass og tilsvarte vel terningkast to, men anmelderen hadde én positiv bemerkning:
«Boken fikk meg til å rydde på skrivebordet mitt, noe som muligens minsket mine bekymringer en smule.» Rydding er altså ikke en ny selvhjelpsstrategi.
Selv om Carnegies navn er blitt stående, var han ifølge Beth Blum kanskje ikke den banebrytende pioneren mange antar at han var. I sin bok sporer litteraturviteren den moderne selvhjelpssjangeren tilbake til arbeiderklassen i England rundt midten av 1800-tallet. Det ble skrevet bøker med titler som «Self-Help by the People» som ble brukt i arbeiderkollektiver for å oppfordre medlemmene til å tilegne seg ferdigheter som igjen kunne komme lokalsamfunnet til gode.
Det tok dog ikke lang tid før sjangeren ble kapret av middelklassen som ønsket å forbedre seg selv for å kunne klatre på den sosiale rangstigen – eksemplifisert ved den tidligere nevnte Samuel Smiles og hans sjangerdefinerende bok. Dale Carnegie surfet seg derimot opp på en bølge som hadde oppstått i kjølvannet av den kristen-spirituelle bevegelsen som kalles for New Thought.
Dette var en bevegelse som bredte om seg i USA fra slutten av 1800-tallet, hvor konsepter som positiv visualisering og «the law of attraction» sto sentralt.
Blum forklarer hvordan en rekke kvinnelige forfattere var toneangivende i disse kretsene, og hvordan de tok i bruk nye massemedier for å nå flest mulig.
– Et fascinerende aspekt ved selvhjelpssjangerens historie er det faktum at det var mange kvinnelige talere og forfattere som bidro til å drive den frem. Det var New Thought-kvinnene som beredte grunnen både for Dale Carnegie, men også for dagens selvhjelpsguruer som Rhonda Byrne, forfatteren bak «The Secret» (2006), og hele mindfulness-bevegelsen. Mange av dem er relativt ukjente i dag, men noen navn er blitt stående. Én av dem er Aimee Semple McPherson, en pioner som tok i bruk radioen som en terapeutisk teknologi, sier Blum. Hun ser lyse utsikter for selvhjelpsindustrien.
– Selv om boksalget fortsatt er i vekst, så er selvhjelp nå for alvor i ferd med å bli et transmedialt fenomen. Ingen i bransjen har råd til å overse den økende viktigheten av blogger og velvære-apper. På mange måter er selvhjelpssjangeren som skapt for internett. Dens bruk av korte og inspirerende slagord passer perfekt sammen med den «grab and go»-tankegangen som preger hele teknosfæren.
Flere selvhjelpsforfattere har de siste årene tatt steget over til podkast-format, og enkelte av de bestselgende bøkene har dukket opp i app-variant. Den kjente coachen Tony Robbins tilbyr sin lytterskare råd om «hvordan skape livsendrende øyeblikk», og i den amerikanske «The Secret»-appen får du hver dag beskjed om å skrive inn noe du er takknemlig for, og du får servert oppløftende bekreftelser av typen: «Det vil ordne seg for deg» og «Den forandringen du har ventet på, er på vei».
Foreløpig finnes det ingen lignende stoiske apper, bygget på «likegyldighets-prestisje», som utfordrer deg til å gi litt blanke i omgivelsenes forventninger. Men kanskje kunne dette vært et sunt supplement til velværehjulet som brukes ved enkelte norske skoler i dag? Undertegnedes spanske selvhjelpsvenn, Baltasar Gracián, ville nok nikket anerkjennende til ideen, for i 1647 satte han opp «kunsten å la bli» som sin leveregel nummer 138:
«Selv den minste urolighet bringer kildens vannspeil i uorden, en bringer det ikke tilbake ved å røre i det, men ved å la det være.»