• Når samfunnet rives i filler innenfra Den kinoaktuelle «Civil War» (2024) føles skremmende aktuell med handling fra et splittet USA. Foto: Ymer Media AS

Politiske katastrofefortellinger

Politiske katastrofefortellinger

Det er ekstra tragisk med samfunn som river seg selv i filler, men borgerkriger er en dyster del av både fortid, samtid og fremtid.

Fra utgave:

Borgerkrigen mellom 1861 og 1865, der mer enn 620 000 mennesker ble drept, utgjør et av de mørkeste kapitlene i USAs historie. Siden da har bekymringen for en reprise kastet lange skygger over pessimistiske amerikaneres fremtidsuro – en angst som gjerne blusser opp når landet gjennomlever perioder preget av politisk polarisering og tumulter i gatene.

Derfor er det ikke så rart at amerikanske fiksjonsfortellere jevnlig har fantasert om alternative virkeligheter, der en ny borgerkrig utkjempes eller har vært utkjempet.

Scenarioet dukker opp i både romaner, TV-serier, film, spill og tegneserier. Bare de siste par årene har subsjangeren blitt utvidet med miniserien «DMZ» (2022), filmen «Leave the World Behind» (2023, bildet under) og romanen «After the Revolution» (2022). Temaet er altså igjen inne i en aktiv fase.

19. april bekreftes trenden. Da får «Civil War» kinopremiere. Filmen med en selvforklarende tittel er skrevet og regissert av Alex Garland, og blir hans fjerde opus etter debuten «Ex Machina» (2014).

 

Ikonisk symbolikk I «Civil War» (Alex Garland, 2024) barrikaderer snikskyttere seg i toppen av den ikoniske Frihetsgudinnen i New York. Foto: A24/Ymer Media AS

 

Handlingen utspiller seg i et USA der en ny borgerkrig er i ferd med å bryte ut etter at separatister i de sørvestlige delstatene mobiliserer mot en autoritær regjering i Washington D.C.

Samtidig tar ulike militsgrupper seg til rette i landet. Det nasjonale sammenbruddet skildres gjennom opplevelsene til en gruppe journalister som dekker hendelsene.

De viktigste navnene på rollelisten er Kirsten Dunst, Wagner Moura, Jesse Plemons, Nick Offerman, Stephen McKinley Henderson og Cailee Spaeny.

 

Politisk katastrofefilm  I Alex Garlands nye film «Civil War», med Kirsten Dunst i en av hovedrollene som journalist, handler det om separatister og om et nasjonalt sammenbrudd i USA. Foto: Ymer Media AS

 

Krigens nødvendigheter

Slike borgerkrigsfortellinger fortoner seg ofte som en slags politiske katastrofefilmer, der ødeleggelsene ikke forårsakes av jordskjelv og vulkanutbrudd, men våre egne kollektive valg og destruktive handlinger.

Moralen i dramaet låner et velkjent motiv fra katastrofesjangeren: Premisset er gjerne at ulykken egentlig kan unngås (eller i det minste begrenses), men situasjonen tipper over i det ukontrollerte på grunn av den menneskelige faktoren.

Individuelle valg får skjebnesvangre konsekvenser på samfunnsnivå, og de tillegges mer vekt enn strukturelle og upersonlige krefter. Slik er det på film. Dramatisering krever forenklinger. I virkelighetens verden er bakteppet for borgerkriger gjerne mer sammensatt og eskaleringen vanskeligere å stanse.

Krigen kan også romme en «nødvendig» dimensjon, og her trenger vi ikke gå lenger enn til den reelle amerikanske borgerkrigen.

Motivene bak konflikten var varierte, men kampene førte iallfall til avviklingen av slaveriet i sørstatene. Flere av unionssoldatene var selv svarte, blant annet i The 54th Massachusetts Infantry Regiment.

Disse soldatenes historie er gjenfortalt i «Glory» (1989), hvor Matthew Broderick leverer en god rolleprestasjon som regimentets hvite kommandant, oberst Robert Gould Shaw.

Manuskriptet er delvis basert på brevene Shaw etterlot seg. Denzel Washington, Morgan Freeman og Andre Braugher har viktige roller som tre av soldatene i regimentet: Silas Trip, John Rawlins og Thomas Searles.

Skjebnen deres formidles som en hardkokt modningsprosess, både på det personlige og soldatfaglige planet, der vi følger infanteristene fra regimentet opprettes til de møter den avgjørende prøvelsen i slaget om Fort Wagner.

 

Blodig prøvelse Slaget ved Kennesaw Mountain i Georgia ble utkjempet under den amerikanske borgerkrigen 27. juni 1864, da styrker fra Unionen (Nordstatene) ble sendt ut for å angripe konføderasjonssoldater (Sørstatene), som påførte Unionen store tap og vant slaget. Filmen «Glory» fra 1989 med Matthew Broderick, Denzel Washington og Morgan Freeman i hovedrollene, handler om slaget i Fort Wagner i Sør-Carolina i 1863, der et afrikansk-amerikansk infanteri først led et stort nederlag mot Konføderasjonen, før sørstatssoldatene ble tvunget til å forlate fortet to måneder senere. Tegning fra 1891/Getty Images 

 

Værhaner

Eksempler på heltemot og offervilje vil man antagelig finne i de fleste konflikter, men slike innslag virker som regel noe malplassert i en borgerkrigsfortelling. Kun de færreste handler om en så klar moralsk kamp som nedkjempingen av slaveriet.

Det tematiske fokuset ligger derfor oftere på tragedien som en broderkonflikt representerer, der vanlige mennesker tvinges til å endre oppførsel radikalt.

Noen viser også hvordan mer hensynsløse personlighetstyper kan gjøre karriere i borgerkriger. Som den utspekulerte Littlefinger sier i TV-serien «Game of Thrones»: «Kaos er en stige!»

Vi møter en slik figur i David Leans klassiker «Doktor Zhivago» (1965), hvor brorparten av handlingen utspiller seg mellom 1913 og 1922 – ekstremt turbulente år for et Russland som rystes i grunnvollene av verdenskrig, revolusjon og borgerkrig.

Romansen mellom legen Jurij Zhivago (Omar Sharif) og Larissa «Lara» Antipova (Julie Christie) er den røde tråden i fortellingen, men onde tider er gode for onde menn. Viktor Komarovsky (Rod Steiger) er en kald opportunist og jentefut, som friksjonsfritt går fra å være ambisiøs forretningsmann under tsaren til å bli iherdig bolsjevik etter revolusjonen. Han viser dessuten en ubehagelig interesse for Lara.

 

Outsidere

Enkeltindividets utsatthet under store omveltninger er tema også i franske Claire Denis sobre, men effektive «White Material» (2009), hvor den sårbare posisjonen er knyttet til å være en lett synlig outsider.

Maria Vial (Isabelle Huppert) driver en kaffeplantasje ute på landsbygda i et afrikansk land. En intern konflikt har utviklet seg, og det går rykter om at opprørsstyrkene nærmer seg. Maria vegrer seg imidlertid for å forlate plantasjen før avlingen er høstet inn.

Hun står standhaftig på avgjørelsen, selv om resten av familien vil reise, og til tross for at den franske militærstyrken informerer henne om at de trekker seg ut. Samtidig egger en lokal radiostasjon opprørerne til å rykke frem – og oppfordrer til et «oppgjør med kolonialismen».

Regissør Denis vokste selv opp i Afrika, og utarbeidet filmens forelegg sammen med forfatteren Marie Ndiaye, som har senegalesisk opphav.

 

Trues «White Material» kretser rundt ettervirkningene av kolonialismen i Afrika. I et ikke navngitt afrikansk land havner Maria (Isabelle Huppert) selv i fare da hun stoler for mye på opprørslederen The Boxer, spilt av Isaach de Bankolé.

 

En annen form for outsiderposisjon er krigskorrespondentens rolle. For filmskapere er dette en nyttig figur å plassere foran kameraet, siden journalisten helt naturlig fyller funksjonen som oppdager og forteller.

Samme år som han lanserte karrieregjennombruddet «Platoon», var Oliver Stone aktuell med «Salvador» (1986). Filmen introduserer oss for en erfaren, men rusavhengig korrespondent, Richard Boyle (James Woods).

Han har «gjort seg umulig» og sliter med å få nye reportasjeoppdrag. Mer eller mindre impulsivt setter han kurs mot El Salvador for å frilanse derfra, og det tar ikke lang tid før konflikten mellom militærjuntaen og opprørsbevegelsen innhenter ham.

 

Innhentes James Woods spiller krigskorrespondent i Oliver Stones «Salvador» (1986).

 

Stone er – neppe overraskende – svært overbevist i sin sympati for venstregeriljaen, og ditto svært kritisk til USAs innblanding i denne borgerkrigen.

Manuskriptet skrev regissøren i tospann med den høyst virkelige krigsreporteren Richard Boyle, som hadde erfaring blant annet fra Vietnam og Kambodsja.

 

De som dreper – og drepes

Når det kommer til sterke inntrykk og førstehåndsskildringer, må likevel korrespondentene vike plassen for dem som faktisk er involvert i kamphandlingene. Tettere på krigen kommer man ikke. Og dersom soldater og ofre attpåtil er mindreårige, er tragedien fullkommen.

Fakta

Omtalte titler

«Civil War» (Regi: Alex Garland, 2024) Kinopremiere 19. april.

«Glory» (Regi: Edward Zwick, 1989) Tilgjengelig på Allente, Blockbuster, iTunes, Netflix, SF Anytime og Telia Play.

«Doktor Zhivago» (Regi: David Lean, 1965) Tilgjengelig på Allente, Blockbuster, ITunes, SF Anytime og Telia Play.

«White Material» (Regi: Claire Denis, 2009) Tilgjengelig på Allente, Blockbuster, HBO Max, Filmoteket, SF Anytime, Telia Play og Vega hjemmekino.

«Salvador» (Regi: Oliver Stone, 1986) Tilgjengelig på Blu-ray og DVD. Kan lånes via bibliotektjenesten bibsok.no.

«Beast of No Nation» (Regi: Cary Joji Fukunaga, 2015) Tilgjengelig på Netflix.

«Quo Vadis, Aida?» (Regi: Jasmila Žbanic, 2020) Tilgjengelig på Allente, Blockbuster, Filmoteket, NRK, SF Anytime, 2Play, Viaplay og Vega hjemmekino.

 

En av filmene som følger barnesoldatenes lodd, er «Beast of No Nation» (2015). Handlingen finner sted i et anonymisert vestafrikansk land, der familien til guttungen Agu (Abraham Attah) bor innenfor en sikkerhetssone beskyttet av fredsbevarende ECOMOG-styrker.

Så kommer nyheten om at regjeringen er styrtet, og rebellene er på vei mot landsbyen. Sikkerhetssonen oppgis. Snart er Agu på flukt i jungelen – alene. Det varer ikke lenge. Han oppdages av geriljaen og innrulleres i bataljonen ledet av Kommandanten (Idris Elba). En målrettet brutalisering av gutten venter.

Regissøren, Cary Joji Fukunaga, brukte syv år på forberedelsene til «Beast of No Nation». Researchen var konsentrert om borgerkrigen i Sierra Leone, men filmen bygger på romanen til den nigeriansk-amerikanske forfatteren Uzodinma Iweala.

Altfor ofte er borgerkrig synonymt med grove menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser. Etnisk rensing settes uhyggelig fort på agendaen i land med flere befolkningsgrupper.

Krigen i Bosnia på 1990-tallet ga flere eksempler på dette, men massakrene i Srebrenica i 1995 er blant grusomhetene som ettertiden husker best fra denne europeiske krigen. «Quo Vadis, Aida?» (2020) tar oss med tilbake til grusomhetene.

Læreren Aida Selmanagić (Jasna Đuričić) jobber som tolk for FN i byen. Hun får dermed ta del i informasjon om hvordan konflikten utvikler seg.

Serbiske styrker omringer Srebrenica, og hennes egne familiemedlemmer er blant flyktningene som bare må håpe at garantiene om en sikker sone og beskyttelse av nederlandske soldater, vil holde.

Ikke alle filmer er primært laget for å vise frem hva som skjedde. Noen tar mål av seg å forklare hvorfor og hvordan – eller å konfrontere oss med konsekvensene. Noen insisterer i tillegg på at historien ennå ikke er avsluttet.

«Quo Vadis, Aida?» faller i de to siste kategoriene.

 

Før folkemordet I filmen «Quo Vadis, Aida?» spiller Jasna Đuričić hovedrollen som Aida, som jobber som tolk for FN i Srebrenica i Bosnia, der anslagsvis 8000 bosniske muslimer ble massakrert mellom 11. og 22. juli 1995 av bosnisk-serbiske militærstyrker, inkludert den serbiske spesialstyrken «Skorpionene» under kommando av general Ratko Mladić.