Et filmatisk kinderegg?
Det er en dårlig skjult hemmelighet at den amerikanske filmbransjen befinner seg i krysspresset mellom to sterke drivkrefter: Behovet for kommersiell suksess, og et arbeidsmiljø dominert av liberale/progressive holdninger.
Sistnevnte har en tendens til å manifestere seg i tematiske minitrender hvor ulike kampsaker skal bakes inn i fortellingene. På sitt verste kan dette virke både malplassert og unødig misjonerende. Andre ganger treffer man tidsånden mer naturlig og ubesværet, og da blir det fort feststemning i Hollywood. Dette er drømmescenarioet.
Med dette i bakhodet er det lett å forstå forhåpningene «The Woman King» vakte hos mange. Ikke bare handler det om kvinnelige krigere, men om afrikanske kvinnelige krigere – som har eksistert!
Dette var både girl power og svart representasjon, såvel som å være «basert på en sann historie». Da den ene produsenten, Maria Bello (mest kjent som skuespiller), i 2015 presenterte ideen foran et publikum, reagerte salen med spontan jubel og applaus.
Identitetspolitisk profil
Den euforiske reaksjonen skyldtes også at Viola Davis, som sto på samme scene, ble forespeilet å være hovedrolleinnehaver i den kommende filmen. 2015 var året da Davis ble den første afrikansk-amerikaneren til å vinne Emmy-prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en drama-serie, i «How to Get Away with Murder». Rollen som general Nanisca i «The Woman King» ville gi Davis en forlokkende mulighet til å prøve ut en mer fysisk side ved skuespillerfaget, og hun hadde åpenbart en tilhengerskare som ønsket å se henne i en slik rolle.
Elitesoldater Agojiene var kvinnelige spesialsoldater og livgarde for kong Ghezo i det afrikanske kongedømmet Dahomey, beliggende i den sørlige delen av det som er dagens Benin i Vest-Afrika. Monarkiet eksisterte i mer enn 250 år, fra rundt 1625 til 1894. Det var sentralt i den transatlantiske slavehandelen og lå stadig i krig med nabolandene.
Suksessen til superheltfilmen «Black Panther» i 2018 overbeviste til slutt pengefolkene om potensialet i et actiondrama med afrikansk historie som bakteppe. Gina Prince-Bythewood ble håndplukket som regissør. Hun bidro også på manuskriptet, hvor Dana Stevens var hovedforfatter. Dette ble virkelig et kvinnestyrt prosjekt, med en klar identitetspolitisk profil. Davis understreket dette aspektet i forbindelse med verdenspremieren i september. Hun kom da med en oppfordring til nølende kinogjengere: «Hvis du ikke går og ser den, signaliserer du at svarte kvinner ikke kan toppe det globale billettsalget.»
Problematiske amasoner
Handlingen i «The Woman King» (som får norsk kinopremiere 25. november) utspiller seg i det vest-afrikanske kongeriket Dahomey anno 1823. På tronen sitter kong Ghezo (John Boyega). Livgarden hans består av et regiment med kvinnelige soldater kalt agojie.
Disse hardkokte damene utfører også militære spesialoppdrag, og filmen starter med å følge general Nanisca og hennes krigere under en aksjon mot nabostaten Oyo. Dahomey-amasonene frigjør her en gruppe kvinner som er blitt bortført for å bli solgt som slaver.
I etterkant av denne episoden begynner Ghezo å forberede krig mot Oyo, mens Nanisca går i gang med å trene opp ferske rekrutter, deriblant ungjenta Nawi (Thuso Mbedu). Det skal senere bli avslørt at det eksisterer en hemmelig forbindelse mellom general og rekrutt. Samtidig ankommer den portugisiske slavehandleren Santo Ferreira (Hero Fiennes Tiffin) Oyo-riket, hvor han inngår en allianse med militær-lederen Oba Ade (Jimmy Odukoya).
Det er imidlertid noen problemer knyttet til hvordan «The Woman King» skildrer kong Ghezo og hans amasonestyrke: Økonomien til Dahomey var i realiteten tuftet på slaveri. Kongeriket gjennomførte jevnlige slaveraid mot nabosamfunnene, både for å fange slaver til eget bruk og for å selge dem videre. Dahomey var en stor leverandør til den transatlantiske slavehandelen. Hva med agojiene? De hadde en høyst aktiv rolle i denne aktiviteten.
Alt dette setter en av generalens mobiliserende taler i et litt tvilsomt lys, når hun roper: «Noen ting er verdt å kjempe for!»
Ingen helgen Kong Ghezo (spilt av John Boyega i «The Woman King») i kongeriket Dahomey motsatte seg ikke slavehandelen, men tjente selv på slaveraid mot nabosamfunn. Alle foto: Ilze Kitshoff/Sony Pictures
Debatten
Det var neppe til å unngå at filmen ville bli diskutert. Først ut med faglig pondus ble historikeren Ana Lucia Araujo, som blant annet er medlem av den internasjonale vitenskapelige komiteen for Unescos slaveruteprosjekt. Etter at hun ytret seg i nettmagasinet Slate i september, er det kvernet ut et stort antall kronikker og artikler om filmen i engelsk-språklig presse. Ankepunktene er ganske unisone.
Araujo fastslår at agojiene ikke var frigjørere, og at Ghezo aldeles ikke var noen motvillig part i slavehandelen. Hun kritiserer også hvordan filmen underspiller Dahomeys posisjon på 1820-tallet:
«General Nanisca forsøker å overbevise Ghezo om at europeerne prøver å erobre dem, og at europeerne ikke vil stoppe før hele Afrika er deres. Men på det tidspunktet filmen er satt, var både det franske og engelske fortet i Ouidah allerede blitt forlatt. Byens beskjedne portugisiske fort São João Batista lignet ikke den overdådige gulaktige bygningen som vises, og var heller ikke like stort som noen av de eksisterende festningene på Gullkysten (...) Dette er en viktig forskjell, fordi selv om europeere fikk lov til å bygge festninger ved Ouidahs kyster, kontrollerte Dahomey og dets representanter alltid slavehandelen i regionen», skriver Araujo.
Gode kritikker Filmen «The Woman King», som får norsk kinopremiere 25. november, har fått gode anmeldelser til tross for at den ikke er historisk presis. Foto: Ilze Kitshoff/Sony Pictures
Kritikken
Parallelt med den historiefaglige debatten har flere filmanmeldelser gitt det historiske actiondramaet gode skussmål.
Det har vært sammenlignet med «Gladiator» (2000). Rent fortellerfaglig leverer «The Woman King», altså. Spørsmålet er bare hva som leveres.
Julian Lucas i The New Yorker sammenfatter sin kritikk mot filmen ved å skrive at den gir etter for ønsketenkning: «Ville det ikke vært fint om Dahomeys modige kvinnekrigere også hadde kjempet for rettferdighet?»
Dette er et aktivt valg, minner han oss på: «Hvis manusforfatterne hadde ønsket det, kunne ‘The Woman King’ vært et amoralsk epos om sverdlek og statskunst (...) Eller, hvis de ønsket heltemot, kunne de ha tatt for seg Dahomeys modige kamp mot de franske kolonisatorene i 1892. (Da ville filmen selvfølgelig ikke få en lykkelig slutt.) Men ‘The Woman King’ velger å gjøre motstand mot slaveri til sitt moralske kompass, før den feilaktig fremstiller et rike – som i realiteten solgte mennesker – som en fortropp i kampen mot denne handelen.»
Lucas nevner også ironien i at rehabiliteringen av Dahomey skjer på bekostning av det rivaliserende kongeriket Oyo, som demoniseres og får sine rollefigurer redusert til klisjeer om blodtørstige afrikanere.
Svevende forsvar
Hvordan har så de involverte reagert på kritikken mot filmen? Forfatteren og historikeren Dominic Sandbrook bet seg merke i at Viola Davis tydde til det klassiske «det er bare en film»-forsvaret da hun kommenterte motbøren i filmtidsskriftet Variety: «Hvis vi bare ga en historieleksjon, noe vi godt kunne ha gjort, ville det vært en dokumentar. Dessverre ville ikke folk kommet på kino da.»
Sandbrook synes forsvarsreplikken til John Boyega (som spiller kong Ghezo) var morsommere, fordi han falt tilbake på «den typen ugjennomtrengelig sludder som skuespillere lenge har vært beundret for over hele verden». Boyega sa blant annet følgende: «Kunst kan eksistere i et moralsk eller umoralsk rom og kan noen ganger bare handle om å kaste lys over menneskets natur, historie og realiteten av den konflikten.»
Hvis vi skal forsøke å tolke skuespilleren velvillig, forsøker han antagelig å påpeke at kunst kan ha potensialet til å utforske hvor motsetningsfylt og mangefasettert menneskenes historie egentlig er. Problemet er bare at «The Woman King» da fremstår som en tapt mulighet, siden filmen stuer bort den moralske kompleksiteten til fordel for mer endimensjonale ideer om helter og skurker. Det er et velkjent fenomen som går igjen i det store grosset av historiske filmer. Her er det mange syndere.
Farlige kvinner Amasonene i Dahomey var kongens kvinnelige livgarde og militærstyrke i kongedømmet Dahomey, del av dagens Benin i Vest-Afrika. De var ikke frigjørere, men tok derimot aktivt del i slavehandelen. I 1985 ble de restaurerte palassene i Abomey, som var hovedstad i Dahomey, innskrevet på Unescos verdensarvliste. Det ble også Dahomeys kvinnelige krigere, som del av betydningsfulle kvinner i afrikansk historie.
Eskapisme og virkelighet
Personen som kanskje har gjort den beste figuren i denne debatten – uten å ha skrevet en eneste kronikk – er hun som opprinnelig fikk rollen som amasonerekrutten Nawi: Lupita Nyong’o.
Hun trakk seg etter hvert stille og rolig fra produksjonen, men laget i stedet en dokumentarfilm om agojiene med tittelen «Warrior Women». Den trekkes nå hyppig frem i ordskiftet.
Trakk seg Skuespiller Lupita Nyong’o trakk seg fra produksjonen av «The Woman King», og laget i stedet en dokumentarfilm om agojiene i Benin med tittelen «Warrior Women».
Ifølge Smithsonian Magazine var dokumentaren muligens påtenkt som en del av reklamekampanjen for «The Woman King», men Nyong’o tok prosjektet i en helt annen retning da hun ankom Benin.
Dokumentaren starter med en entusiastisk skue-spiller som synes «det er heftig å befinne seg i landet til amasonene». Så får hun se kong Ghezos trone, som er dekorert med hodeskaller, og synet på Dahomey-riket endrer seg. Nyong’o avskriver etter hvert krigerkvinnene som feministiske rollemodeller.
I sluttscenen resonnerer hun rundt forholdet mellom eskapisme og virkelighet:
«Fantasiens oppgave er å skape heltene som ikke kan finnes i den virkelige verden. Det er derfor du har filmer som ‘Black Panther’. (…) Men jeg tror det også er veldig viktig å være klar over sannheten.»
Kilder: IMDb, Slate, Wikipedia, The New Yorker, Unherd, Variety, Smithsonian Magazine Foto: Ilze Kitshoff/Sony Pictures/SF Studios