Høytidenes dilemmaer

At tider endrer seg og ideer sprer seg, er en evig trussel mot oppfatningen av enkelte fenomener som uangripelige og enhetlige. Ett eksempel er kontroversene som oppstår omkring kristne høytider som jul og påske.

I en skandinavisk kontekst erkjennes det at selve ordet «jul» er av hedensk opprinnelse, mens også påsken har et verdslig aspekt, i kraft av å tidfestes til første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn.

De fleste forholder seg ganske pragmatisk i eventuelle diskusjoner om slike relativt uskyldige realiteter. Men i et pluralistisk samfunn medfører de unngåelig også et par prinsipielle spørsmål, som for eksempel om skolen må tilby alternativer til kirkebesøk for ikke-kristne elever.

Alle moderne samfunn har noen slike dilemmaer som offentligheten aldri ser ut til å bli ferdig med. Til syvende og sist blir man sittende igjen med spørsmålet om man bør velge den prinsipielle eller pragmatiske tilnærmingen.

Men man slipper ikke unna de harde realitetene innenfor slike metafysiske problemstillinger, for også forskere har meninger om når på året Jesus virkelig ble født, og hvilke høytider som absorberte, eller ble absorbert av, de andre. Slike undersøkelser i en slags «komparativ mytologi» gjør seg gjeldende også for Notre-Dame – den gotiske katedralen i Paris’ hjerte som ble herjet av en storbrann 15. april i 2019.

Nasjonens sjel

Notre-Dame har en mangslungen historie, som kanskje vil overraske mange lesere. Dens primære funksjon er selvsagt knyttet til den katolske kirke, men akkurat denne katedralen har en symbolverdi som plasserer den et nivå over alle de andre kirkene, katedralene og politiske monumentalbyggene i Frankrike.

Grunnen til dette er delvis bygningens alder og plassering – den ble påbegynt i 1163 og ligger rett ved stenen som markerer sentrum for den ekspanderende franske nasjonen – og det faktum at det sekulære Frankrike så inderlig elsker sin kultur og historie. 

I talen som president Macron holdt foran det osende skjelettet av Notre-Dame i april 2019, refererte han til «denne katedralen som tilhører hele folket og dets tusen år lange historie», mens det nærmeste han kom religion var å referere til «det materielle og spirituelle Frankrike».

Dagen etter brukte representanter fra samtlige franske politiske partier ord som «nasjonens sjel» eller lignende i sine taler. Her holdes orgelkonserter, presidenter gravlegges og, når den er blitt brukt til minnestunder etter terroraksjoner, har de naturligvis også omfattet ofre fra landets jødiske og muslimske minoriteter. Den metafysiske følelsen av tap etter brannen var ikke bare knyttet til religionen, men også til kunsten, arkitekturen og historien.

En katedrals historie

I sin bok «Notre-Dame – The Soul of France» oppsummerer Agnès Poirier byggets 850 år lange historie. Selve byggeprosessen, som tok nesten hundre år, er særlig knyttet til daværende biskop de Sullys navn. Det var han som besluttet at den gamle romanske katedralen skulle rives, og en langt større katedral i den rådende gotiske stilen skulle oppføres.

Deretter fulgte tre hundre gode år, som dessverre ble etterfulgt av like mange dårlige år, der Notre-Dame ble overlatt til seg selv og forfalt drastisk.

I det gudløse styret som hersket i kjølvannet av Den franske revolusjon i 1789, ble kirkeklokkene og flere av bronserelikviene attpåtil smeltet om til kanonkuler, og blykistene ble til geværkuler. I tillegg ble 28 statuer av en rekke konger av Judea halshugget, fordi de revolusjonære trodde det var snakk om franske konger. Napoleon, som prøvde å forene republikkens og monarkiets pomp og prakt, lot seg krone i Notre-Dame.

Men det var Frankrikes kanskje mest folkekjære forfatter gjennom tidene, Victor Hugo, som virkelig tok til orde for en omfattende restaurering. Det er vel knapt noe litterært verk gjennom tidene som knyttes så sterkt til en enkelt bygning som hans «Ringeren fra Notre-Dame» (1830). Denne romanen mobiliserte opinionen til å kreve at noe måtte gjøres, og slik banet den vei for arkitekten Eugène Viollet-le-Ducs betydelige arbeid. Hans mål var stort sett å bringe katedralen tilbake til sin fordums prakt, men han betraktes likevel den dag i dag som dens høyest skattede formgiver.

Sarasenske aner

Britiske Diana Darkes bok «Stealing from the Saracens» handler ikke først og fremst om Notre-Dame, men om den flere tusen år lange innflytelsen som muslimsk (egentlig «sarasensk») arkitektur har hatt på europeisk byggeskikk, og da særlig nettopp de gotiske katedralene.

Utgangspunktet for Darkes bok er den store britiske arkitekten Christopher Wren, som i sine memoarer (1713) skrev: «Slike bygninger er vulgært blitt kalt moderne gotiske, men deres virkelige betegnelse er arabiske, sarasenske eller mauriske.»

Det er med andre ord et godt underbygd argument imot ideenes renhet og de enhetlige tolkninger. Muslimenes historiske tilstedeværelse mange steder i Europa er kjent, men ses gjerne som en kontrast til kristenheten.

Den himmelstrebende gotikken representerte et brudd med den mer klumpete romanske og normanniske stilen. Den gotiske stilarten som særlig er kjennetegnet ved sine spisse buer, slo igjennom i den religiøse vekkelsesstemningen som hersket i forbindelse med korstogene på 1100-tallet.

Men Diana Darke viser med en rekke eksempler at gotikken ikke oppsto i et vakuum, men tvert imot ble preget av ulike ideer. Disse var synlig i helheten så vel som i detaljene, og noe korsfarerne hadde tatt med seg fra Levanten, der «sarasenerne» var kommet et godt stykke lengre innen matematikk og arkitektur.

«De som stjeler»

Det er interessant hvordan begge disse bøkene – hver på sin måte – får frem det allmennmenneskelige med Notre-Dame. Agnès Poirier har mest sans for de symbolske anekdotene og følelsene som knyttes til bygningens tilstand, og hun påpeker det nærmest mirakuløse i at enkelte uerstattelige relikvier ble reddet i aller siste liten.

Darkes mer undersøkende stil har en litt tydeligere brodd rettet mot dem som ikke vil vedkjenne seg sin «sarasenske» arv, selv om storheter som Christopher Wren skrev åpent om det. Selve begrepet «sarasener» kan bety «de som stjeler», men det er ikke en benevnelse de fortjener.

Det er heller et forsøk på historieforenkling som ingen er tjent med.