Fra vondt til verre under korona. På den felles arbeidsplanen som kalles FNs bærekraftsmål, handler det femte om å avskaffe alle former for vold mot alle jenter og kvinner både i offentlig og privat sfære, noe som inkluderer menneskehandel, seksuell utnytting og andre former for utnytting. Dette er alle enige i. Samtidig noterer FN at det ikke er mulig å bekjempe problemet ordentlig fordi det ikke gjøres «nok med grunnproblemene for ulikhet mellom kjønn».

Dette er dessverre blitt særlig tydelig etter at koronapandemien festet taket på oss. Da samfunnet stengte ned i midten av mars, var det mange som ropte varsku. Noen pekte på at det fantes barn som kanskje ikke hadde det så godt hjemme, og som nå ikke ville få avbrekk fra den vanskelige hjemmesituasjonen. Andre pekte på at også kvinner nå kunne oppleve økt mishandling av å oppholde seg mer i hjemmet.

Rapporter tyder på at begge disse bekymringsmeldingene var godt fundert og dessverre viste seg å slå til. Samfunnets bestrebelser på å redde massene fra korona, har sannsynligvis ført til at utsatte grupper fikk det enda vanskeligere, og over hele verden har man særlig sett en radikal økning av overgrep og mishandling av kvinner i hjemmet.

Den engelske avisen The Guardian meldte tidlig at i Hubei-provinsen, hvor viruset spredte seg aller først, fikk politiet inn mer enn tre ganger så mange henvendelser som gjaldt hjemlig vold, og i Brasil så man en økning på mellom 40 og 50 prosent. I Tyrkia, som allerede sliter med utstrakt vold mot kvinner, er situasjonen blitt så alvorlig at man har dannet gruppen We Will Stop Femicide, som ble kjent via SoMe-plattformer etter at 27 år gamle Pinar Gültekin ble drept av ekskjæresten sin tidligere i sommer.

Over hele verden la kvinner ut et svart-hvitt bilde av seg selv med hashtagen #challengeaccepted, for å øke oppmerksomheten og engasjementet rundt å stoppe vold mot kvinner – både i Tyrkia og i verden for øvrig.

Og det kan jammen trengs. Alt tyder nemlig på at volden mot kvinner øker, samtidig som kvinner fortsetter å bagatellisere eller lar være å rapportere om vold i nære relasjoner. Hvorfor? 

Giftige fortellinger. Ofte forklares denne strategien ved å vise til forklaringsmodellene som kommer fra henholdsvis kvinner og menn, og som kort sagt går ut på at alle skylder på henne.

Kvinnen sier at hun provoserte, og mannen sier at han blir provosert. Dette er klassisk, og noe vi allerede vet.

Det vi imidlertid ikke vet, er hvorfor det er så lett for alle å skylde på kvinnen? Hva er det som ligger under og gjør det så enkelt for alle å peke i én retning? Er dette rett og slett noe gutter og jenter er blitt fortalt?

Faktisk er det ting som kan tyde på nettopp det. Et stort problem man først nylig har begynt å legge merke til, er at deler av kulturen fra en tidlig alder instruerer jenter i å tolke vold, overgrep eller såkalt toxic behaviour som noe helt annet. De lærer seg rett og slett å feiltolke det.

I sine memoarer «Being Lolita» (2020) forklarer forfatter Alisson Wood hvordan hun som syttenåring innledet et forhold til en engelsklærer etter at han først fortalte hvor talentfull hun var, og deretter ga henne Vladimir Nabokovs roman «Lolita» i gave med beskjed om at det var en «nydelig fortelling om kjærlighet».

Etter hvert som forholdet ble mer og mer destruktivt, ble Wood imidlertid tvunget til å gå gjennom både sin egen fortelling og «Lolita» på nytt, og det var først da hun innså at romanen slett ikke handler om kjærlighet, men om makt, misbruk og vold.

Og det er dette Wood ønsker å ta tak i. For til tross for at Nabokovs verk altså viser en eldre mann som kidnapper og voldtar en ung jente, blir «lolita» som konsept fremdeles brukt i betydningen «ung fristerinne» – uten at noen på nevneverdig vis har tatt tak i ironien i dette.

Helt frem til nå. For i sin bok peker Wood på at «Lolita» bare er én av en lang rekke såkalte «giftige fortellinger» – toxic narratives – som gir et løgnaktig og skadelig bilde av hvordan et kjærlighetsforhold skal se ut, og som brukes aktivt av kulturen til å få jenter til å godta en type giftig oppførsel som normal.

Og hvis man går samtidskulturen litt nærmere etter i sømmene, finner vi lett en god del eksempler på nettopp dette: E.L. James' bestselgende trilogi «Fifty Shades» (2011) fikk mange kvinner til gå med på det paradoksale premisset at det skulle finnes frihet i å underlegge seg mannen hundre prosent, mens Stephenie Meyers Twilight-serie (2005–2008) på mange måter satte standarden for romantisk oppførsel for en hel generasjon tenåringer på begynnelsen av 2000-tallet.

Kjærlighetsaffæren mellom Bella og Edward i Meyers serie ble hyllet som en av de mest romantiske fortellingene i vårt århundre, og den «evige kjærligheten» som preger forholdet, er den store drivkraften i serien som helhet.

Men hva slags kjærlighet og hva slags romantikk er det egentlig vi presenteres for her? Svaret er: En litt problematisk en. For det første er Edwards tiltrekning av Bella primært basert på et behov for å drepe henne, og gjennom hele første bind av serien må han ta i bruk all sin selvkontroll for å la være å gjøre nettopp dette.

For det andre driver han gjennom hele boken en utstrakt stalker-virksomhet og overvåker huset hennes fra bilen, i tillegg til at han bryter seg inn på rommet hennes for å betrakte henne mens hun sover. Alt dette er selvsagt for å «beskytte henne».

Problemet er bare at Edwards' oppførsel mot Bella ifølge nettstedet io9 oppfyller alle kriteriene som USAs National Domestic Violence Hotline bruker for å definere et voldelig forhold – et forhold hvor kvinnen bør komme seg så langt unna som hun bare kan, men som midtstrømskulturen altså beskriver som «romantisk».

I Meyers nyeste Twilight-bok er situasjonen ikke noe bedre siden første utgivelse i serien for nesten 20 år siden. I «Midnight Sun» (2020) presenteres vi nemlig for Edwards perspektiv på fortellingen vi ble servert i «Twilight» (2005), og får høre om hvor opphisset han blir av å tenke på hvor «skjør» og «forvirret» Bella er, samtidig som han forklarer hvordan han på snedig vis oljer vindushaspen sånn at hun ikke skal våkne når han klatrer inn om natten.

Dette er altså det som i 2020 omtales som «en episk kjærlighetsaffære».

Snakk om det. Det vi ser her er altså at både kvinner og menn i stor grad er blitt – og fortsatt blir – feilinformert om hva som er positiv, og hva som er negativ oppførsel. Problemet er at det gjør det vanskelig for begge parter i et forhold både å formulere, erkjenne og gjenkjenne hva som er vold og hva som ikke er det.

Så hvor skal vi begynne?

Et godt sted er nok en gang fortellingen – den fortellingen som ikke normaliserer, men som rett og slett forklarer hva som ikke er normalt. Hva som ikke er greit. Hva man ikke skal finne seg i. Et godt eksempel på dette er BBC-serien «I May Destroy You» (2020), hvor vi møter Twitter-stjerne og forfatter Arabella Essiedu (Michaela Coel) som opplever ulike former for overgrep – alt fra voldtekt til svik og giftige forhold.

Men i serien, som i det virkelige liv, er det ikke alltid Arabella klarer å kjenne igjen det hun opplever som overgrep. Det er ikke alltid hun skjønner hva det er hun har opplevd og hvorfor det får henne til å føle seg «trøtt», som hun sier, som for eksempel når hun blir utsatt for såkalt «stealthing», som innebærer at en mann uten samtykke tar av kondomet under samleie.

The Guardian rapporterer at en undersøkelse utført av en helseklinikk i Melbourne, Australia, viste at 32 prosent av de spurte kvinnene hadde opplevd dette, og at 19 prosent av mennene erkjente at de hadde gjort det. Ved videre oppfølging viste det seg at kvinnene syntes det var krenkende, mens menn ikke oppfattet det slik.

I serien «I May Destroy You» ender Arabella opp med å fortsette å være sammen med han som gjør dette mot henne, Zain, fordi han ler det vekk. Når han ler, så er det vel greit? Men tilskueren sitter igjen med en sterk opplevelse av at dette ikke er greit.

Serien har da også som mål nettopp å vise frem og problematisere både de grå områdene for hva som er akseptabel oppførsel og ikke – men også å sette et tydelig faresignal ved de områdene som er svarte. Den vil gå gjennom og vise frem alt det kvinner gjennom mange år er blitt oppfordret til å le vekk, normalisere eller fortrenge, og tvinge oss til å kjenne på hva slags oppførsel vi er komfortable med – og ikke.

På denne måten fungerer «I May Destroy You» nesten som en bruksanvisning på hva som er greit, samtidig som den også fungerer til å informere kvinner om de problematiske holdningene samfunnet har til vold mot kvinner – i form av for eksempel å bagatellisere problematisk oppførsel.

Og denne serien har selskap av flere. Et annet forum hvor det i løpet av det siste året er tatt opp og problematisert ulike aspekter ved såkalte toxic relationships, er appen Tiktok. I mediene presenteres denne appen gjerne som «en kreativ plattform hvor barn og unge lager danse- og musikkvideoer», men dette er en grov forenkling.

For mange unge er Tiktok blitt en av de viktigste kildene til politisk kjennskap og nyhetsformidling, sammen med informasjon om nye trender, tanker og – ikke minst – innsikt. Og mye av det innholdet som spres på Tiktok for øyeblikket, er nettopp informasjon og realitetsorientering rettet mot unge jenter rundt hva som er greit, hva som ikke er greit og hva som er toxic behaviour.

For eksempel inneholder appen tips om hvordan man skal oppføre seg i et forhold eller hva slags strategier du kan bruke hvis du får uønsket oppmerksomhet rettet mot deg på gaten.

Og slike tendenser i kulturen er håpefulle. De er signaler om at såkalt wokeness, det vil si å ha oppmerksomheten rettet mot pågående rasistiske og usosiale tendenser i samfunnet, også har nådd dysfunksjonelle og destruktive forhold mellom kvinner og menn, som i så mange år er blitt tidd ihjel eller forskjønnet. Sånn skal det ikke være lenger.

Kvinnene har våknet.