Åpne eller endelige lister. Noen ganger blir tolvåringen sendt på leirskole uten tursko og undertøy. Noen ganger kommer vi ut fra Ikea med servietter og duftlys, når vi egentlig skulle kjøpe en kommode. Hva gikk galt? Vi glemte å lage liste.

Lister er viktige, nyttige og praktiske. Enten vi snakker om handlelister, pakkelister eller lister over personlige mål. I boken «The infinity of lists» (2009) snakker Umberto Eco om hvor viktige de har vært i menneskets kulturhistorie. Eco mener at det finnes to hovedtyper lister, som begge dukker opp i Homers episke dikt «Iliaden».

Den første typen er den poetiske listen, som Homer åpner diktet sitt med. Dette er en trehundreogfemti linjers lang oversikt over de ulike skipene og styrkene som var med på invasjonen av Troja. Den er ganske gørr, og de fleste hopper nok over den, men det den representerer, er viktig.

For denne listen antyder, ifølge Eco, livets uendelige muligheter til utvikling og potensial. Listen er riktignok begrenset hos Homer, men det den viser til, gir oss håp og følelse av at verden er nettopp full av muligheter. Så mange skip, så mange muligheter.

Den andre typen er den lukkede listen. Denne dukker først opp senere i «Iliaden» i form av en beskrivelse av det makeløse skjoldet som guden Hefaistos laget til Akilles. Dette skjoldet inkluderer hele kosmos, fra stjernene på himmelen til sauene på marken, innenfor rammen sin. Med andre ord har vi å gjøre med en endelig liste, som er avgrenset og ferdig, og som ikke gir mulighet til å legge til noe.

En slik liste gir ikke følelse av muligheter, men av orden og kontroll i en ellers kaotisk og overveldende virkelighet. Eventuelt et varehus på størrelse med Ikea.

Poesi og praksis. Som Umberto Eco antyder i boktittelen sin, inneholder historien uendelig mange eksempler på begge typer lister. Ikke minst Bibelen, som til og med åpner kalaset med en liste over alt det Gud skapte og når Han skapte det. Det er videre også en liste som igangsetter Det nye testamente, i form av en oversikt over Davids slekt. Her får vi vite at «Abraham fikk sønnen Isak, Isak fikk Jakob, Jakob fikk Juda og brødrene hans, Juda fikk sønnene Peres og Serah med Tamar» og så videre, helt frem til «Jakob ble far til Josef, Marias mann. Av henne ble Jesus født, han som kalles Kristus».

Når det gjelder Skapelsen, er tanken å formidle til urolige tilhørere at det finnes en logisk og ordentlig skaperkraft bak et univers som i hverdagen kan oppfattes som kaotisk, tilfeldig og potensielt meningsløst.

Begge disse listene har selvsagt en klar funksjon. Når det gjelder Skapelsen, er tanken å formidle til urolige tilhørere at det finnes en logisk og ordentlig skaperkraft bak et univers som i hverdagen kan oppfattes som kaotisk, tilfeldig og potensielt meningsløst. Når det gjelder ættelisten er hensikten å knytte Jesus Kristus til Messias-profetiene i Det gamle testamente, som sa at Guds sendebud skulle være av Davids slekt. Denne ættetavlen bekrefter nettopp dette (om enn bare i symbolsk forstand, siden Josef strengt tatt ikke var Jesu far), og beroliger tilhørerne om at evig frelse faktisk er sikret en gang for alle.

Begge er altså gode eksempler på lukkede lister, som forklarer hvordan ting ble til. Og slike oversikter er selvfølgelig ikke bare populære i Bibelen. I denne kategorien finner vi for eksempel også en god del vitenskapelige lister, som for eksempel rutenettet med hundreogatten grunnstoffer som er en fullstendig oversikt over alt det som omgir oss.

Ifølge Eivind Torgersen, i hans fabelaktige bok «Historien om det periodiske system» (2018), oppsummerer denne sistnevnte listen hele den moderne vitenskapen – og kanskje sågar hele vår kulturhistorie siden opplysningstiden – i den grad den vitner om vitenskapens ustoppelige trang til å forstå verden, kartlegge sammenhenger og sette all mulig kunnskap inn i et system. For hvis vi bare lager en oversikt og et system, så kan det kanskje være at ting går bra.

En organisert virkelighet. Lister gir oss altså muligheten til å avgrense virkeligheten, og dermed gjøre den hakket enklere og tryggere å forholde seg til. I seg selv er nemlig verden (og særlig Ikea) grenseløs og uendelig, men når vi lager et system, virker den avgrenset og overkommelig. Dessuten gjør de oss mer effektive. Psykologistudier viser nemlig at vi gjør en bedre jobb hvis vi skriver ned det vi må gjøre og så krysser ut oppgavene, en etter en.

Psykologistudier viser nemlig at vi gjør en bedre jobb hvis vi skriver ned det vi må gjøre og så krysser ut oppgavene, en etter en.

Dette er også noe selvhjelpsforfattere har funnet ut av, slik at det i dag finnes en god del slike bøker som lister opp hva man bør gjøre eller ikke gjøre for å lykkes i livet. I «Få ting gjort! Kunsten å være produktiv uten å stresse» (2006) forklarer David Allen for eksempel at det ikke er nok å lage vage eller generelle lister. For eksempel, sier Allen, er det viktig ikke bare å skrible ned «trening» eller «søknad» på en post-it lapp og tenke at problemet er løst. Listen må være tydelig og poengtert for at den skal fungere. Dessuten er det superviktig å være realistisk når man lager lister, og heller notere ned «lage en oversikt over første kapittel» enn «skrive en hel roman». 

Det er superviktig å være realistisk når man lager lister, og heller notere ned «lage en oversikt over første kapittel» enn «skrive en hel roman». 

En annen selvhjelpsforfatter som er opptatt av lister, er den omdiskuterte kanadiske psykologen Jordan Peterson, som like godt har satt sammen en som omfatter selve livet. I «12 regler for livet – en motgift mot kaos» (2018) er poenget å bryte kaos ned i orden og dermed åpne opp for muligheter, vekst og eventyr. Derfor inkluderer boken hans råd som «si sannheten – eller i hvert fall, ikke lyv» og «anta at den du lytter til kanskje vet noe du ikke vet».

Med andre ord er Petersons liste et eksempel på det Umberto Eco kaller poetisk, og antyder dermed at det alltid er mye mer å få ut av verden. Samtidig har den også i seg et preg av den lukkede listen, ikke minst fordi Peterson har en stil som har gjort ham til en slags ideologisk helt for menn på høyresiden og fordi han selv slett ikke gir noen indikasjon på å anta at den han lytter til kanskje vet noe han selv ikke vet.

Faktisk virker det ikke som han lytter i det hele tatt.

Og det gjorde for øvrig heller ikke Stalin, da han skrev «The Russian Socialdemocratic party and its immediate tasks», og kategoriserte store og komplekse befolkningsgrupper som han plasserte i greie og oversiktlige lister. Slike demografiske tabeller viste seg for øvrig å være nyttige da han senere satte i gang med å undertrykke og utslette store deler av befolkningen, slik Daniel Kalder beskriver i boken «Dictator literature» (2018).

Lister og tankekverning. Poenget her var selvfølgelig ikke å sammenligne Jordan Peterson med Stalin, men å understreke at ikke alle lister er gode lister. Og at lister kan fungere til å begrense like mye som de åpner opp.

I en episode av podkasten «Revisionist history» bestemmer Malcolm Gladwell seg for at han skal lage en liste med tolv regler over livet, inspirert av Jordan Peterson, men kommer frem til at det rett og slett ikke er verdt å gjøre det. Han kommer bare frem til én regel, og det er å være ubehagelig når situasjonen krever det. Ikke alltid være grei og hyggelig. Ikke bare si ja hele tiden. Ikke bare være høflig. Men vite at det er lov å si nei.

Men dette er ingen liste, mer en grei leveregel.

Og det betyr altså ikke at lister ikke er viktige. For forskning viser også at vi mennesker til alle tider har vært ganske gode på å tankekverne oppgaver som vi ender opp med ikke å få gjort. Det er heller ikke alltid vi klarer å slippe taket – med mindre vi altså har en liste foran oss, hvor vi kan sette en liten hake etter hvert som de ulike oppdragene er utført. Og når det er en liten hake bak alle oppgavene ...

Da kan vi slippe taket.