Inspirert av virkeligheten

«Jenter kan ikke spille sjakk», sier vaktmester Mr. Shaibel da han først nekter ni år gamle Beth Harmon å spille sjakk med ham. Han sitter i kjelleren under det strenge barnehjemmet i 1950-tallets USA, hvor foreldreløse jenter skal oppdras og gjøres klare til å bli adoptert.

Scenen er en av de første i «The Queen’s Gambit», den kritikerroste Netflix-serien om en rødhåret jente som viser seg å ha et sjakktalent utenom det vanlige.

Serien bygger på en roman av samme navn, skrevet i 1983 av amerikanske Walter Tevis. Men fortellingen om det fiktive sjakkgeniet Beth Harmon er også sterkt inspirert av historien om en kvinnelig stormester fra det virkelige liv – den rødhårede Judit Polgár fra Ungarn.

Inntil nylig var det ikke mange utenfor sjakkverdenen som visste hvem hun var og hva hun har oppnådd. Men Netflix-dramaets åpenlyse likheter med virkelighetens Judit Polgár har plutselig fått hele verdenspressen til å oppsøke 44-årige Polgár som nå har lagt sjakkarrieren på hyllen.

Hun har naturligvis sett serien, forteller hun fra hjemmet i Budapest.

«Noen av scenene ga meg virkelig et déjà vu», sier hun i et intervju med det ungarske magasinet Forbes.

Den kvinnefiendtlige stormester

Fra midten av 1980-tallet og i tre tiår klarte hun sammen med sine to eldre søstre, Susan og Sofia, å flytte grensene for hva kvinner kunne oppnå i den ellers mannsdominerte brettspillsporten.

Judit ble den mest suksessfulle av de tre Polgár-søstrene. I dag betraktes hun ikke bare som den beste kvinnelige sjakkspilleren i historien, hun er også blant de aller største sjakkspillerne samlet sett. Hennes profesjonelle karriere begynte allerede da hun var ni år. Og som 15-åring ble hun i 1991 verdens yngste stormester noensinne. Dermed overtok hun rekorden fra den amerikanske legenden Bobby Fischer som var en måned eldre da han ble stormester i 1958.

Nettopp Bobby Fischers historie skal også ha inspirert skaperne av den rebelske Beth Harmon i «The Queen’s Gambit». Serien portretterer eksempelvis den kalde krigen på 1960-tallet da Bobby Fischer hadde sin storhetstid som opprørsk utfordrer til de overlegne sovjetiske stormestrene.

Men den kvinnefiendtlige Fischer ville sannsynligvis ikke ha likt å få skildret sitt geni i en kvinneskikkelse. Den gang han satt på sjakktronen, mente han nemlig at kvinner burde holde seg borte fra brettspillet.

«Alle kvinner er svake. De er dumme sammenlignet med menn, og de burde slett ikke spille sjakk. De er som begynnere, og de taper hver eneste gang de spiller mot en mann», uttalte Fischer på begynnelsen av 1960-tallet.

«Noen menn nektet å ta meg i hånden»

Anmelderne har roset «The Queen’s Gambit» for både å være feministisk og for å la de mannlige karakterene i serien fremstå som (like)verdige motstandere. Flere av mennene viser seg til og med som sanne gentlemen, som setter egne ambisjoner til side for å hjelpe Beth Harmon mot verdenstoppen.

Men de galante mennene er en altfor rosenrød skildring av virkelighetens sjakkverden, mener Judit Polgár. Uansett om man spoler tiden tilbake til Bobby Fischer på 1960-tallet, til hennes eget gjennombrudd på slutten av 1980-tallet, eller ser på nåtiden, så henger mannssjåvinismen som en mørk sky over sjakkbrettet. I likhet med seriens Beth Harmon så nektet Judit Polgár å delta i rene kvinneturneringer. Hun ville kun spille mot de beste, og det var mennene. «Folk ville si: ‘Wow, hun spiller bra til å være jente’. Eller si at jeg vant på grunn av flaks og tilfeldigheter. Noen menn nektet å ta meg i hånden. Andre slo hodet i bordet hvis jeg slo dem», forteller Polgár til Forbes.

«Menn og kvinner er forskjellige»

Selv hennes eget forbilde, den russiske stormesteren Garry Kasparov, likte ikke å se en konkurrent av det kvinnelige kjønn stige i gradene. I et intervju med Playboy Magazine i 1989 uttalte Kasparov om den 13 år gamle Judit Polgár:

«Hun har et fantastisk sjakktalent, men hun er tross alt kvinne. Det handler til syvende og sist om manglene ved den kvinnelige psyke. Ingen kvinne vil kunne holde ut et langt spill», sa han og fortsatte:

«Sjakk er en kombinasjon av sport, kunst og vitenskap. På alle disse områdene ser du menns overlegenhet. Svaret finnes nok i genene», lød det fra Kasparov.

Intervjueren ville vite om russeren var klar over at dette var et mannssjåvinistisk syn, og at vestlige kvinner nok ville bli rasende. Til det svarte Kasparov:

«Ja, men det bekymrer meg ikke. Jeg er sikker på at kvinner er bedre enn menn på mange andre områder. Jeg synes det er feil å sammenligne oss hele tiden, at vi skal være like på alle områder. Menn og kvinner er forskjellige», understreket Kasparov.

Et galt eller genialt familieeksperiment

Det hverken Garry Kasparov eller resten av verden visste på det tidspunktet, var at Judit Polgár og hennes søstre skilte seg ut også på et annet punkt. Polgár-søstrene hadde nemlig en spesiell oppvekst.

Faren László Polgár var en fattig gymnaslærer i 1970-tallets Ungarn. På fritiden bak det kommunistiske jernteppet leste han bøker om psykologi og filosofi, og han ble besatt av tanken på å skape et geni fra bunnen. Han studerte Sokrates, Einstein og Mozarts liv og ble overbevist om at det ikke er noe som heter «naturtalent».

«Et geni blir ikke født slik, det blir trent og utdannet. Ethvert friskt barn som blir født, er et potensielt geni», uttalte han senere.

Det var nærliggende å gjøre døtrene til forsøkskaniner. De skulle bevise farens radikale teori og sikre familien rikdom, anerkjennelse og et trygt liv. Han og hans kone Klara begynte derfor med hjemmeundervisning for sine tre barn. Dette til tross for at det førte til trusler om både fengsel og psykiatrisk innleggelse fra de kommunistiske myndighetene, som betrakte individualisme som en forbannelse.

Som å starte en virksomhet

Da den eldste datteren Susan en dag viste interesse for sjakk, bestemte faren seg for å la de 64 svart-hvite feltene bli utgangspunktet for genieksperimentet.

Sjakk var et spill hvor man kunne måle suksessen umiddelbart. Og samtidig hadde sjakken fått sitt internasjonale gjennombrudd under den kalde krigen etter kampen på Reykjavik i 1972, hvor amerikaneren Bobby Fischer hadde slått den sovjetiske verdensmesteren Boris Spassky og dermed brutt Sovjetunionens mangeårige dominans. Det var en sensasjonell nyhet som naturligvis inspirerte familien Polgárs eksentriske overhode.

I de følgende årene tilbrakte de tre jentene åtte timer om dagen med å spille sjakk, kun avbrutt av 20 minutters pause hvor faren tillot dem å fortelle morsomheter.

Sett utenfra kunne det se ut som et diktatorisk regime på linje med det ungarske kommunistregimet, og Lászlò Polgár ble siden kalt Dr. Frankenstein i ungarske medier. Men ifølge Judit Polgár ga den harde innsatsen dem en følelse av både glede og fellesskap.

«Det var som om vi var en oppstartsvirksomhet. Alle var ivrige og visste at vi måtte investere dager og netter for å få prosjektet til å lykkes», forklarer hun senere om sin barndom.

Revansj mot Kasparov

På 1990-tallet led Judit Polgár flere bitre nederlag mot overmannen Garry Kasparov, som kalte henne en «sirkusdukke» og fastholdt at kvinnelige sjakkspillere burde holde seg til å føde barn.

Men i 2002 kom den ultimate revansjen. Med kun 42 trekk slo Judit Polgár den russiske stormesteren på hans egen hjemmebane i Moskva – en scene som også er med i «The Queen’s Gambit». Etter dette måtte Kasparov bite i seg sine sjåvinistiske kommentarer. Offisielt kom imidlertid unnskyldningen først i desember 2017, få uker etter at #metoo-bølgen skyllet over de vestlige samfunnene.

Ifølge eget utsagn jobber Kasparov nå med å bekjempe sjåvinisme i sjakken. Han bidro dessuten som konsulent ved innspillingen av Netflix-historien. Seriens tydelige misjon er å få flere unge jenter – og gutter – til å bli interessert i det tusen år gamle brettspillet, noe de har lykkes med til fulle. 

Ifølge Netflix ble serien streamet 62 millioner ganger første måneden etter at den ble lagt ut 23. oktober, noe som er ny rekord for strømmetjenesten. Og serien har vært den mest populære i hele 63 land.

«The Queen's Gambit» er trolig også medvirkende årsak til en fordobling av googlesøk på ordet sjakk i løpet av høsten, og at søk på «slik spiller man sjakk» nådde sitt høyeste nivå på ti år. På Ebay er etterspørselen etter sjakkbrett nesten tredoblet.

Da Nigel Short kom til kort

Judit Polgárs mange seiere på 1990- og 2000-tallet bidro til å minske kjønnsforskjellene, og flere kvinner satset profesjonelt. Men interessen dalte igjen, og da Polgár la opp i 2014, var hun kun én av to kvinner blant verdens 100 beste sjakkspillere. 

Året etter ble den britiske stormesteren Nigel Short spurt om mangelen på kvinnelige sjakkspillere i et intervju med The Guardian, og han begrunnet det med at menn og kvinners hjerner fungerer forskjellig: «Jeg har ikke det minste problem med å innrømme at min kone har større følelsesmessig intelligens enn meg», sa han og utdypet:

«På den andre siden er hun ikke flau over å spørre meg om å rygge bilen ut av en smal innkjørsel. Det ene er ikke bedre enn det andre, vi har bare forskjellige ferdigheter. Det ville være vidunderlig å se flere jenter spille sjakk, også på et høyere nivå. Men i stedet for å bekymre oss over ulikhet, burde vi kanskje bare akseptere det som et faktum», konstaterte briten.

Short fikk krass kritikk for sine uttalelser. Flere fremhevet at Judit Polgár i sin karriere hadde slått ham åtte ganger, og kun tapt tre, mens fem endte uavgjort.

Sjakk kan hjelpe barn

I dag bebreider ikke Judit Polgár sjåvinismen, men de strukturelle barrierene for kjønnsforskjellen i moderne sjakk. Det er sosioøkonomiske faktorer som mangelen på rollemodeller og treningsfasiliteter som betyr mest, mener hun. Gjennom sitt fond jobber hun nå for å fremme saken i utdanningssystemet og i turneringer for barn, som ikke skiller mellom jenter og gutter.

«Sjakk kan gi barn mange ulike egenskaper de kan bruke i hverdagen. For å nevne noen, handler det om logisk tenkning, å fatte beslutninger, å ta ansvar, ikke å gi seg og å stå ved konsekvensene av valgene man tar. Sjakk kan bidra til å høyne barns intelligens og gi dem et bedre liv, uansett kjønn», sier hun ifølge Forbes.

Hennes far Lászlò endte med å skrive flere bøker om sjakk, en av dem med tittelen «Bring Up Genius». På ett tidspunkt uttalte han til og med at han overveide å adoptere et barn fra et utviklingsland for å bevise at i sjakk betyr hudfarge eller etnisitet like lite som kjønn eller gener. Hans kone skal imidlertid ha snakket ham bort fra dette.

For det omstridte eksperimentet med å gjøre Polgár-søstrene til suksessfulle sjakkgenier hadde allerede vist seg å være en ekte genistrek.