Jeg kikket opp fra den lille kartongen med sjokolademelk. Sugerøret fortsatt i munnen. Brødskive med brunost i den andre hånden. Jeg hadde kjent dette paret kun i en måneds tid. Hun stipendiat, han jobbet i bank. De frekventerte det samme biblioteket som meg. Vi hadde kommet i snakk, og spist lunsj sammen et par ganger. Og så skulle jeg altså oppleve dette. Den ber-ømmelige forespørselen om å være tredje hjul på vognen.

Kleint? Jepp. Aktuelt? Neppe. Smigrende? Jo da.

– ... vi lurte på om du kunne hjulpet oss med å flytte?

Svogerforskning

Plutselig befant jeg meg ikke lenger i en slags Cupido-novelle, men i sitcomen «Seinfeld». I én minneverdig episode har stand-up komikeren Jerry Seinfeld nylig blitt kjent med sitt store baseballidol, Keith Hernandez. De to har hengt sammen kun et par ganger, før Hernandez ber Jerry om hjelp til å flytte. Men Jerry lander på at det er for tidlig i forholdet:

«That´s a big step in a relationship. The biggest!»

Meg bekjent finnes det ingen forskning på hvor lenge eller godt man bør kjenne noen før det er innenfor å be om hjelp til å bære en seksjonssofa ned fra femte etasje. Derfor har jeg selv gjort litt svogerforskning og gjennomført en poll blant følgere på Instagram. Hele 41 prosent av respondentene påsto at de var villige til å «hjelpe hvem som helst når som helst», 35 prosent svarte «et par år», mens 18 prosent trykket på alternativet «har ikke folk hørt om flyttebyrå!?». Etter at jeg publiserte resultatene, fikk jeg flere henvendelser om at de mest velvillige må ha snakket usant.

«Jeg tror ikke på at det finnes mennesker som etter en hel dag med flytting for folk de knapt kjenner, tenker at dette var jommen en fin dag (...) Jeg ber aldri om hjelp til slikt og forventer akkurat det samme tilbake igjen».

Franklin-effekten

Spørsmålet som melder seg, er selvsagt hvorfor i all verden Keith Hernandez og det nevnte paret finner på å spørre noen de knapt kjenner om hjelp til å flytte? Og her finnes det forskning.

Kanskje forsøkte de å benytte seg av det psykologene kaller for Ben Franklin-effekten – oppkalt etter den amerikanske politikeren og filosofen Benjamin Franklin (1706–1790), som laget en egen vennskapsteori basert på å be om tjenester.

Tidlig i karrieren hadde Franklin fått nyss om at en politisk rival, som ofte var uenig med ham og alltid fiendtlig innstilt, hadde en sjelden bok i sitt bibliotek. Så Franklin spurte denne rivalen om han kunne få låne boken i noen dager. Etter at han hadde levert den tilbake igjen som avtalt, med et hyggelig takkebrev som vedlegg, var all fiendtlighet borte. Ifølge Franklin var rivalen deretter
«alltid klar til å stå ham til tjeneste».

Statsmannen Franklin kom etter hvert opp med en maksime: «Den som én gang har gjort deg en tjeneste, vil være mer beredt til å gjøre deg enda en tjeneste, mer enn noen du selv har tjent». Spør ikke hva du kan gjøre for dine venner, men hva de kan gjøre for deg. Dette funket etter sigende gjennom et langt liv.

Hvorvidt Franklin ba om hjelp til å flytte fra Philadelphia til London i 1750-åra, og hva han eventuelt fikk til svar, vites ikke.

Ekte forskning

Forskere har senere kommet frem til at denne Franklin-effekten fungerer. En japansk psykolog satte i 2015 opp et puslespilleksperiment. Resultatet viste at deltagere som ble bedt av andre «lagkamerater» (styrt av forskerne) om å hjelpe til, ble langt mer sympatisk innstilt overfor dem enn hva som var tilfelle mellom lagkamerater som ikke hjalp hverandre. Forskeren reflekterte seg frem til at selv om det å be om en tjeneste utgjør en potensiell risiko, vil det ofte gi den som spør, en god anledning til å bygge vennskap.

Andre forskere har videre koblet Franklin-effekten til det som kalles kognitiv dissonans, altså å ha to motstridende følelser i hodet samtidig. Dersom du hjelper en person du i utgangspunktet ikke liker – som var tilfellet for Franklins rival – så vil hjernen din deretter søke å rettferdiggjøre handlingen. Siden jeg valgte å hjelpe ham, så må han jo egentlig være ålreit? Og dermed begynner du å få sympati for personen du egentlig ikke likte.

Det tyder også på at dette fungerer også den andre veien. Dersom du behandler en person dårlig, så vil du risikere at du – fordi hjernen din vil unngå kognitiv dissonans – begynner å mislike vedkommende.

*

Det ville nærmest vært enklere om paret hadde spurt om jeg kunne stilt opp til en trekant. Da skulle jeg kommet opp med et høflig «takk, men nei takk», og vi kunne sikkert fortsatt å spise lunsj sammen i ny og ne. Null kognitiv dissonans.

Men etter at jeg måtte lyve på meg at onkel hadde bursdag – fordi jeg ikke var klar for å bære tunge ting for dem – har jeg ikke spist lunsj med paret igjen.

Mulig det er fordi hjernen min har satt i gang en sånn omvendt Franklin-effekt. Siden jeg måtte lyve for dem, så må vel de være noen kjipinger?

Kilder: Forskningsartikkelen «Does a Favour-request Increase Liking Toward the Requester» (2015), Effectiviology.com