Opplevd lykke. FNs årlige forskningsrapport «World Happiness Report» søker å rangere verdens land ut fra hvor lykkelige innbyggerne er. For å finne ut dette stiller de mange spørsmål som går på alt fra økonomi, borgerskap, teknologi, utdanning, familie, følelser og miljø, og så ber de folk om å gradere opplevelsen av for eksempel egen helse eller tillit til omgivelsene.

Undersøkelsen som ble publisert tidligere i år, viste at Finland hadde de lykkeligste innbyggerne i verden, med Danmark, Norge, Island og Nederland på de andre topp fem-plassene. Den viser også at følelsen av lykke har falt på verdensbasis, noe som særlig skyldes en nedadgående trend i India, og at følelser som bekymring, tristhet og sinne har økt i Asia og Afrika. Landene hvor nivået av lykken er gått mest ned de siste ti årene er Jemen, India, Syria, Botswana og Venezuela.

Med tanke på den politiske og økonomiske situasjonen for mange i de sistnevnte landene, er slike resultater ikke spesielt overraskende. Det er heller ikke overraskende at de landene som gjør det best på «World Happiness Report», er noen av de samme som har høyest BNP pr. innbygger. Så langt i år toppes listen over BNP pr. innbygger av Luxembourg, Sveits, Norge, Irland og Island.

Samtidig er det ikke et 1:1-forhold mellom opplevd lykke og mer objektive kriterier som velstandsnivå og bruttonasjonalprodukt. Selv om det kan se ut som noen materielle vilkår er nødvendige for opplevd lykke, som tilgang til husly, mat og utdanning, så er det også slik at noen av landene som gjør det godt på velstand, gjør det mindre godt på lykke. Lykke er nemlig en subjektiv størrelse som først og fremst har å gjøre med hvordan vi opplever oss selv og vår relasjon til verden.

Men hvor viktig er lykke i et menneskes liv?

Meningen med livet. I boken «Meningen med livet» (2019) avskriver filosof Einar Duenger Bøhn i stor grad lykke. «Lykke er relativt uinteressant», skriver han, og legger til at «mening som regel er mer interessant og mer motiverende». Hans eget liv, sier Bøhn, er i større grad drevet av mening enn av lykke.

For mens lykke handler om hvordan man opplever sin egen tilværelse, så handler mening om poenget med å fortsette å leve. Dermed kan mening noen ganger stå i motsetning til opplevelsen av lykke, fordi en bestemt type tilfredshet ikke nødvendigvis er det samme som poenget med å fortsette å leve.

Denne nedvurderingen av lykke er det imidlertid ikke alle som abonnerer på. Et eksempel er den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776, hvor «streben etter lykke» presenteres som en «umistelig rettighet» sammen med retten til liv og frihet. Sannsynligvis nevnte Thomas Jefferson lykke spesielt fordi han mente at menneskene bare får anledning til å søke den om de får tilstrekkelig frihet, en innsikt som også preger den historiske forståelsen av begrepet.

For grekerne og romerne var nemlig lykke noe som var forbeholdt nettopp frie menn. Hos disse var imidlertid ikke lykke noe som var utpreget subjektivt, men som innebar at man maktet å leve opp til objektive kriterier for maskulinitet. Den lykkelige mann var dermed han som ble oppfattet som sterk, suksessrik og moralsk høyverdig.

Det har med andre ord vært en stor endring i hvordan vi betrakter lykke, noe som i stor grad har sammenfalt med en omskiftning av forståelsen av hva det vil si å være menneske. Denne endringen tidfestes ofte til 1600-tallet, da filosofen Thomas Hobbes for første gang definerte lykke som en subjektiv opplevelse og følelsesmessig tilstand. Lykke er noe vi fortsetter å søke gjennom hele livet, sa Hobbes, ut fra vår egen personlige forståelse av hva som gir oss glede. Og i motsetning til Thomas Jefferson, så de engelske filosofene ikke på lykken først og fremst som en rettighet, men som en del av den menneskelige natur.

I «Essay concerning human understanding» (1690) proklamerer John Locke at mennesket søker lykken uansett hvilken situasjon det befinner seg i, på samme måte som vann uansett vil renne ned en bakke. Mens amerikanerne så streben etter lykke som en rettighet, så dermed engelskmennene på dette jaget som uunngåelig. Men det som er felles opp gjennom historien, er at lykke betraktes som noe sentralt og dypt menneskelig.

Hvor er lykken å finne? Men hva er det som fører til følelser av glede, tilfredshet og, altså, lykke? Er det en trygg jobb, god helse og det daglige brød?

John Stuart Mill formulerte en gang på 1800-tallet at lykken bare kommer som det utilsiktede resultatet av å sikte på noe helt annet. Dette har kanskje aldri vært mer sant enn i vår samtid, hvor vi synes å ha all mulighet for å finne den, samtidig som mye tyder på at vi er mer ulykkelige enn noensinne.

Noe av problemet for det moderne mennesket er kanskje at samtidig som vi legger vekten nettopp på den subjektive opplevelsen av livet, forledes vi av markedskreftene til å tro at lykken finnes i oppussing av kjøkken eller billige joggesko på internett, noe som øker tilstander av stress og angst og depresjon fordi vi vet at slike valg dreper isbjørnene. Ofte føles det som om lykken er et helt annet sted.

Eller til en annen tid. For det lykkeligste stedet av alle er tross alt den hagen vi ble utestengt fra før klokken en gang begynte å tikke og gå, og døden ble introdusert til verden. Er Edens hage mytenes måte å fortelle oss at lykken alltid er utenfor vår rekkevidde?

I Albert Camus’ berømte essay «Myten om Sisyfos» spekulerer han over om hvorvidt lykken flommer ut av de øyeblikkene når man ser absurditeten i det hele. For kan det ikke være, spør Camus, at Sisyfos, i de øyeblikkene når steinen har rullet ned fra åsen og han går etter den, smiler litt over absurditeten i sitt eget arbeid. Og kan det ikke være at han i de øyeblikkene faktisk er lykkelig? Eller?

I en artikkel i The New Yorker i høst ble den irske lyrikeren Seamus Heaney beskrevet som en «lykkens poet». Når Heaneys navn dukker opp, tenker man gjerne på politiske dikt om Nord Irland-konflikten, men særlig i siste halvdel av livet skrev han mange dikt om nettopp lykke. Disse diktene er nå blitt samlet i en ny bok som har fått tittelen «100 poems» (2019), som mest av alt handler om de hverdagslige relasjonene til menneskene rundt ham. Et eksempel er «Miracle», hvor det omtalte mirakelet gjenfortelles ikke med vekt på Kristi helbredelse, men på de mellommenneskelige båndene:

«Not the one who takes up his bed and walks /
But the ones who have known him all along /
And carry him in».

For Heaney ligger mirakelet i kjærligheten som får vennene til å bære den syke frem til den Hellige, slik at han kan bli leget. I «The Testaments» (2019), vinneren av årets Man Booker-pris, gjør Margaret Atwood en lignende observasjon. I hennes univers finnes det svært begrenset frihet. Likevel finnes det en slags lykke. Og den finnes mellom menneskene. Atwood påpeker at det er gjennom relasjonene til andre mennesker at vi eksisterer. Det er i disse båndene at lykken ligger og gløder.

Lykken er mellom oss her og nå.