Vant på walkover

Under det aller første europamesterskapet i fotball i 1960 skulle Spanias stjernegalleri møte olympiamesterne fra Sovjetunionen til kvartfinale. Men kampen i Moskva ble aldri spilt. Fotballfolket hadde lenge diskutert om Real Madrids storscorer Alfredo Di Stéfano ville klare å overliste klodens beste burvokter, Lev Jasjin. Det fikk de aldri svar på, for et par dager før kampen fikk spanjolene beskjed av treneren sin om at de måtte bli hjemme.

Di Stéfano og resten av spillerne krevde en forklaring. «Ordre ovenfra, Franco sa nei», fikk de til svar. Diktatoren var ikke villig til å ta imot sovjetiske representanter på spansk jord i forbindelse med returoppgjøret. Franco fryktet også at et tap mot kommunistene – som hadde støttet hans motstandere under den spanske borgerkrigen – ville sette regimet i et dårlig lys.

Det europeiske fotballforbundet ga Sovjet seieren på walkover. Jasjin og hans kamerater gikk hele veien til finalen og kunne til slutt heve pokalen som tidenes første europamestere.

Mye har endret seg siden den gang. Det er nå blitt et mantra at fotball og politikk ikke skal blandes, og regelverk slår fast at politiske ytringer skal holdes borte fra banen. Men likevel synes det fortsatt uunngåelig at storpolitikken blir en del av verdens mest populære idrett. De siste årene har vi vært vitne til flere hendelser.

EM for Europa

I 2015 fløy albanske fans en drone over stadion i Serbia da de to nasjonene møttes i Beograd. Under dronen hang et flagg som viste et kart over Stor-Albania. Dette førte til konfrontasjoner mellom de to lagenes spillere, og aggressive serbiske supportere inntok gressmatten.

Høsten 2019 gjorde Tyrkias landslagsspillere militærhilsen da de feiret en scoring under en EM-kvalifiseringskamp mot Frankrike. Spillerne ville vise sin offentlige støtte til hjemlandets militæroffensiv mot den kurdiske YPG-militsen.

De tyrkiske spillerne gjentok feiringen under kampen mot Frankrike noen dager senere – etter at franske politikere hadde tatt til orde for at kampen burde avlyses – og tyrkiske supportere svarte med å gjengjelde gesten.

Det europeiske fotballforbundet, Uefa, reagerte med å gi spillerne en reprimande, og det tyrkiske fotballforbundet fikk en bot på 50 000 euro. Landets president, den tidligere fotballspilleren Recep Tayyip Erdoğan, mente at det var forbundet selv som politiserte sporten med slike beslutninger. Den tyrkiske spilleren Cenk Şahin fikk for øvrig sparken i tyske FC St. Pauli – kjent for å være en tydelig venstreorientert klubb – etter å ha uttrykt støtte til denne militæraksjonen på Instagram.

Uefa slår altså ned på politiske ytringer på arenaene. Men samtidig legger de selv opp til politiske tolkninger av sommerens europamesterskap. I 2020, da arrangementet egentlig skulle vært avholdt, var det 60 år siden Sovjet vant det første EM i fotball. Og for å feire mesterskapets jubileum, bestemte Uefa at dette EM ikke skulle arrangeres i ett vertsland, men i 12 byer i 12 forskjellige land.

Slik skulle supportere over hele kontinentet få ta del i moroa, sa de, men det lå også et politisk budskap bak valget om å spre kampene fra Bilbao til Baku. «Et EM for Europa» valgte Uefa å kalle mesterskapet, og forbundspresident Aleksander Ceferin ble sitert på følgende: «Det er en stor glede å bringe EM til mange land og byer, og å se fotballen bli til en bro mellom nasjoner (...).»

Fotballen som speilbilde

– Dette EM er ikke en bro mellom nasjoner, det er heller en luftbro mellom mange arrangører.

Det sier Andreas Selliaas, tidligere seniorforsker ved Nupi og redaktør av nettsiden idrettspolitikk.no. Tilbake i 2008, da EM ble avholdt i Østerrike og Sveits, forfattet han et innlegg hvor han påpekte at «fotball-EM gjenspeiler den politiske utviklingen i Europa».

– Tanken var den gang å vise at det i EU foregikk en regionalisering der naboland samarbeidet om forskjellige prosjekter, blant annet fotballturneringer. Årets forsinkede EM i forskjellige land kan illustrere at EU er fragmentert, og at nasjonalstatene ønsker å gjøre ting selv.

Men selv om årets EM kan sees som et speilbilde av EUs identitetskrise, understreker Selliaas at vi ikke må legge for mye i en slik analogi. Turneringens spredte format forstår han like mye som et kommersielt påfunn.

– Valget om å holde mesterskapet i forskjellige europeiske land er en måte å tilfredsstille europeiske fotballpresidenter på, som alle får lov til å arrangere kamper i sitt hjemland.

#fuckboris og Kina-kritikk

Når man snakker om fotball og politikk, så går det et skille mellom å se sporten som et speilbilde av en politisk situasjon, og fotball brukt som et politisk instrument. Forsøk på det sistnevnte forekommer stadig vekk. Både fra spillere som taler til sitt store publikum, og som vi skal se litt senere, fra regimer som soler seg i glansen fra lyskasterne på stadion.

I desember 2019 publiserte den tyske stjernespilleren Mesut Özil som da spilte for Arsenal FC, et innlegg på Twitter. I sterke ordelag kritiserte han Kina for deres behandling av den muslimske uigur-befolkningen i landet. Kinesiske myndigheter mente at Özil hadde blitt lurt av falske nyheter, men svarte likevel med å stoppe TV-overføringen av den kommende Arsenal-kampen.

Özil selv ble fjernet fra den kinesiske versjonen av et populært fotballspill. USAs utenriksminister ga uttrykk for sin fulle støtte til den tysk-tyrkiske spilleren, mens en kommentator i avisen The Independent antydet at Özils nære bånd til Tyrkias president kanskje gjorde ham til en uegnet talsperson for menneskerettigheter.

London-klubben gikk uansett raskt ut med en pressemelding på sosiale medier i Kina hvor de tok avstand fra uttalelsen. Deretter resiterte de det som etter hvert er blitt et mantra i toppfotballen: «Som fotballklubb, styrer Arsenal alltid etter prinsippet om å ikke involvere seg i politikk».

Men stemmer det at Arsenal alltid er prinsippfaste på dette? Dagen før Özil publiserte sin Twitter-tirade, hadde en annen av klubbens spillere også luftet sine meninger på plattformen. Spanjolen Héctor Bellerín oppfordret unge briter til å stemme under det kommende valget, og tagget deretter innlegget sitt med #FuckBoris – et tydelig stikk mot den konservative kandidaten Boris Johnson. Men dette lot Arsenal-ledelsen passere.

Forskjellsbehandlingen ble behørig påpekt i nettaviser og på sosiale medier. Det ble hevdet at Arsenals dementi i Kina-saken ikke handlet om et prinsipielt standpunkt mot sammenblanding av fotball og politikk, men om at klubben var redd for å tape penger i det asiatiske markedet.

Franske atombomber

Andreas Selliaas advarer om at det å knytte seg for tett opp til enkelte land når det gjelder idrett, kan være en farlig vei å gå. Han mener at Norge, som følge av vårt samarbeid med det kinesiske skiforbundet, kan havne i lignende situasjoner.

– Hva skjer med en norsk landslagsløper i langrenn hvis han skulle velge å si noe negativt om Kina, spør han retorisk.

I Norge har det så langt vært få episoder der fotballspillere har forsøkt seg på storpolitiske sklitaklinger. Men da en av våre aller største profiler nektet å spille en privatlandskamp mot Frankrike sommeren 1995, vakte det stor oppsikt.

Lars Bohinen protesterte da mot franskmennenes atomprøvesprengninger i Stillehavet, og hans boikott dominerte norske avisforsider i et par dager.

«Alle jobber for fred mens franskmennene sprenger atombomber», meldte Nottingham Forest-proffen til Dagbladet, og til VG hadde han følgende å si:

«Jeg er av den klare oppfatning at vi som forbilder også må ha rett til å si fra om ting vi mener. (...) Vi har kanskje i for stor grad blitt sett på som PR-figurer for kommersielle interesser og produkter. Jeg vil være noe mer.»

Ytringsfrihet for idrettsutøvere?

I dag blir det stadig vanskeligere for fotballspillere å «være noe mer». Det er umulig å være et forbilde når klubben din har kontraktsfestet at du skal være et glansbilde. De fleste kan enes om at supportere ikke bør gis tillatelse til å fly provoserende flagg over banen, men burde kanskje spillerne få lov til å gi uttrykk for sine politiske overbevisninger?

– Jeg mener at idrettsutøvere bør få si det de mener, sier Andreas Selliaas.

Den internasjonale olympiske komité (IOC) er av en helt annen oppfatning og har laget retningslinjer for Tokyo-OL som forbyr utøverne å kommunisere politiske budskap på arenaene og under medaljeseremonier.

– Dette kommer fra en organisasjon som mener de fortjener fredsprisen for megling mellom Sør- og Nord-Korea, og som har observatørstatus i FN. Ved å nekte utøverne å si det de mener, opptrer IOC som en totalitær stat, og det tror jeg kommer til å slå hardt tilbake på dem, mener redaktøren bak idrettspolitikk.no.

En som ikke er enig i at idrettsutøvere bør få flagge sine meninger på banen, er tidligere fotballspiller Paolo Di Canio. For de av leserne som kan sin fotballhistorie, høres det nok rart ut at nettopp Di Canio mener dette, ettersom han er kjent for å være en selverklært fascist. Italieneren har flere ganger gitt uttrykk for at han er en beundrer av Benito Mussolini, og i januar 2005 utførte Di Canio en romersk hilsen foran fullsatte tribuner etter en kamp mellom Lazio og Roma. 

Men selv om Di Canio fortsatt står inne for sitt politiske standpunkt – han har riktignok uttalt at fascistenes raselover og antisemittisme gjør ham «kvalm» – så angrer han akkurat den episoden.

«Idretten bør holdes utenfor slike ting. Det er dumt å gjøre noe som kan såre mange av tilskuerne», sa Di Canio i et intervju med den italienske storavisen Corriere della Sera i 2017.

Engelsk nazihilsen

Tanker om å skille det politiske fra det sportslige har dog vært fraværende ved en rekke anledninger i fotballen. Under VM i 1986 kunne den brasilianske midtbaneeleganten Sócrates fritt spille med pannebånd med påskrevne budskap. «Ja til kjærlighet, nei til terror», sto det på et av dem, og var en kommentar til USAs bombing av Libya.

Går vi enda lenger bakover i tid, ble idrettsutøvere helt åpenlyst og tidvis motvillig brukt som brikker i et politisk spill, slik som da elleve engelske fotballspillere måtte stå i stram giv akt ute på gressmatten på Olympiastadion i Berlin i mai 1938.

Vårsolen skinner over dem, og de skal møte Tyskland til vennskapskamp. Men storscoreren Stanley Matthews og hans lag-kamerater er rasende. Kort tid før hadde engelskmennene fått beskjed av treneren sin om å gjøre nazihilsen før kampen. De hadde reagert med vantro og sinne, og nektet å utføre en slik gest.

Men etter at den britiske ambassadøren til Tyskland hadde kommet inn i garderoben og instruert dem om å gjøre det – ikke som en omfavnelse av nazistenes ideologi, hadde han sagt, men som en «hyllest til engelsk-tyske relasjoner» – gikk spillerne til slutt motvillig med på det.

Blant de 110 000 tilskuerne på tribunen satt prominente nazister som Göring og Goebbels, og idet den tyske nasjonalsangen ble spilt, løftet de elleve spillerne høyrearmen til værs. Fire måneder senere undertegnet statsminister Neville Chamberlain og Adolf Hitler en ikkeangrepsavtale mellom de to landene.

Idrett som sikkerhetspolitikk

I mellomkrigstidens Europa brukte statsledere idrettsarrangementer for å vise frem nasjonens egenart og militære styrke, mens enkelte regimer i dag bruker fotballen for å fremstå som globale og progressive. En slik praksis er tilsynelatende blitt så utbredt at den nå har fått sitt eget verb. Det kalles for «sportsvasking» og defineres på følgende vis i engelske ordbøker: «Når et korrupt eller tyrannisk regime bruker sport for å bedre sitt rykte».

Ifølge Andreas Selliaas i idretsspolitikk.no er det kommersialiseringen av fotballen og fremveksten av oljestater som søker innflytelse, som har ført til disse endringene.

– Tidligere kunne enkeltland arrangere OL og VM for å promotere seg selv, men nå kjøper oljerike land opp klubber og arrangerer mesterskap som et ledd i en PR-kampanje for å hvitvaske seg selv. I tillegg brukes idrett som sikkerhetspolitikk. Qatar ønsket å arrangere fotball-VM i 2022 blant annet fordi de mener det beskytter landet fra å bli angrepet.

Sikkerhet har også vært et tema før sommerens europamesterskap. Arrangøren Uefa har stemplet flere oppgjør som «forbudte kamper». Grunnet politisk uro og krig kunne ikke Russland og Ukraina trekkes i samme gruppe – man fryktet bråk både på tribunen og banen – men hva om de to nasjonene hadde møttes i en semifinale? 

EU-kampen

Selv om fotballorganisasjoner som Uefa etterstreber nøytralitet i storpolitikken, så har politikerne alltid hatt vanskelig for å holde seg unna fotballen. Noen ganger blir deres innhopp vellykket. Da 15 av Europas største fotballklubber i vår gikk ut og fortalte at de hadde dannet sin egen eksklusive superliga, blandet politikerne seg inn i de voldsomme protestene.

Erna Solberg sa at dette var «feil vei å gå for fotballen». Mens statsministeren på balløya, Boris Johnson, tok i bruk krigsretorikk da han lovet å slippe en «juridisk bombe» over de engelske utbryterklubbene dersom de ikke trakk seg ut av superligaen. Engasjementet ble bejublet av spillere og supportere på tvers av klubbene.

Men når politikerne forsøker å låne legitimitet til sin egen sak gjennom fotballen, lykkes de sjeldent med å vinne supporternes og spillernes gunst. I en rapport utført for Europakommisjonen i 1984, med tittelen «A Peoples Europe», ble det foreslått en rekke tiltak for å etablere en slags europeisk nasjonalfølelse.

Flagg, felles myntenhet og en egen nasjonalsang måtte på plass, og i tillegg foreslo rapporten en etablering av europeiske lag i idrett. Kanskje hadde man latt seg inspirere av et arrangement et drøyt tiår i forveien?

I 1973 gikk Danmark, Irland og Storbritannia inn i det såkalte Fellesmarkedet – det som i dag er blitt til EU – og dette skulle feires med en fotballkamp i London.

Det ene laget besto av spillere fra de tre nyinnmeldte, mens motstanderlaget var satt sammen av spillere fra de seks daværende medlemsnasjonene.

Kampen ble promotert som «Common Market Football Match», og britiske stjerner som Bobby Moore og Bobby Charlton skulle opp mot italienske Dino Zoff og tyske Franz Beckenbauer.

Kampen ble spilt på Wembley og endte med at Danmark-Irland-Storbritannia vant 2–0. Beckenbauer talte som en politiker etter kampen – «Fellesmarkedet er viktig for oss ettersom det oppfordrer oss til å jobbe tettere sammen, og det vil forhåpentlig bety at Europa forblir fredelig» – mens den engelske midtbanespilleren Alan Ball skal ha sagt følgende:

«Det eneste som interesserer meg med dette fellesmarkedet, er hvorvidt det kommer til å gjøre sommerferiene billigere for familien min.»

Kilder: Theantiquefootball.com, Corriere della Sera, The Guardian, The Independent, Uefa.com, VG og Dagbladet fra juli 1995