Dannelsesreiser. Turisme blir ofte sett på som en moderne versjon av dannelsesreisen, som tradisjonelt sett var ment til å utvikle personligheten til unge mennesker gjennom å gi dem innsikt i og forståelse av andre kulturer. Slike reiser finner man eksempler på helt tilbake til midten av 1600-tallet, og da særlig blant den europeiske overklassen.

Overklassen dannet altså et utgangspunktet for både det vi kan kalle nåtidens dannelsesreiser (i form av for eksempel backpacking og interrail) og moderne turisme generelt. Men også forfattere og intellektuelle har vært pådrivere for en lignende form for turisme, enten det dreide seg om reising for å få ro til å skrive, få inspirasjon eller finne ut av hvordan ting fungerte utenfor ens egen bakgård. Dette så vi særlig i romantikken, hvor kjente størrelser som Keats, Byron, Percy og Mary Shelley, Coleridge og Wordsworth alle var ivrige reisende.

Ulike former for dannelsesreiser har altså i mange hundre år hatt en viktig effekt på menneskers forståelse av seg selv og av verden, og i dag har den i tillegg fått en viktig sosialøkonomisk funksjon. Ifølge generalsekretær Taleb Rifai i Verdens turismeorganisasjon, er turisme en av de næringene som bidrar mest til fattigdomsreduksjon, og safariturisme er for eksempel avgjørende for bevaring av utrydningstruede dyrearter.

Samtidig finnes det mange utfordringer og problemer forbundet med turisme, som for eksempel ukritisk utbygging av kyststrekninger, fordrivning av lokalbefolkning og stadig økende utslipp fra en global flytrafikk. I boken «Samtidsruinar» (2008) setter Marit Eikemo ord på noe av dette i sin beskrivelse av kysten rundt Torrevieja som hun kaller «eit monstrøst burettslag». Det virker som spanjolene har gitt opp hele kysten, sier hun, «berre bygg! Og bygginga held fram og held fram».

Sydenturisten. Men det er ikke bare turisme som fenomen som kan virke utfordrende. Det kan også selve turisten. Når Eikemo skal snakke om formålet med å reise til Torrevieja konkluderer hun umiddelbart med at ingen er der for å gå i konserthus, høre på strykekvartetter eller se storslagen arkitektur. De vil ha en plass i solen. Med andre ord, de er Syden-turister.

Selv om Are Kalvø hevder at Syden er et begrep som stadig er i utvikling, må slike reiser stadig kunne sies å representere minste motstands vei.

Sydenturisten er en type reisende som man ofte liker å gjøre litt narr av, i all sin enkelhet, noe vi finner et tidlig eksempel på i Lasse Åbergs film «Selskapsreisen» (1980). Og selv om Are Kalvø hevder at Syden er et begrep som stadig er i utvikling, må slike reiser stadig kunne sies å representere minste motstands vei. I Michel Houellebecqs «Lanzarote» (2010) drar hovedpersonen til Lanzarote delvis fordi han ikke har råd til å reise noen andre steder og delvis fordi han vil unngå et muslimsk land. Forfatteren beskriver hvordan heller ikke Lanzarote besøkes av kulturturister, ettersom «alt som var vakkert på øya» ble ødelagt i årene «fra 1730 til 1732 av en serie sjeldent voldsomme jordskjelv og vulkanutbrudd». Resultatet er at Lanzarote kun besøkes av «angelsaksiske pensjonister, flankert av spøkelsesaktige norske turister (som later til å komme hit ene og alene fordi de tror på myten om at her har det vært folk som har badet i januar)», og det golde ørkenlandskapet på øya blir et eneste langt bilde på hvor ille det står til i vestlig sivilisasjon.

Kulturturisten. Motpolen til sydenturisten er altså det både Eikemo og Houellebecq indirekte kaller kulturturisten, det vil si en som ønsker å lære om stedene som besøkes, samt oppleve lokal historie, kultur og tradisjoner. Mens sydenturisten er mest opptatt av å slappe av i solen, er kulturturisten ofte ute etter å sitte igjen med en følelse av at hun har hatt en unik opplevelse.

Mens sydenturisten er mest opptatt av å slappe av i solen, er kulturturisten ofte ute etter å sitte igjen med en følelse av at hun har hatt en unik opplevelse.

Interessant nok påvirkes kulturturistens valg av reisemål ofte av litteratur skrevet av andre kulturturister. På 2000-tallet ble for eksempel India og Indonesia rimelig populært blant en viss type reisende etter at den amerikanske forfatteren Elizabeth Gilbert ga ut sin reisememoar «Eat, Pray, Love» (2006), mens Alex Garlands «The Beach» (1996) på 1990-tallet førte til at mange unge backpackere søkte seg til Thailand.

I samme periode som sistnevnte, førte også to bøker til interesse blant en viss type turister for å reise til Toscana og Provence. Disse var Frances Mayes' «Under the Tuscan sun» (1996) og Peter Mayles «A year in Provence» (1989), som begge beskrev prosessen med å kjøpe og restaurere villaer i henholdsvis Italia og Frankrike. Begge ble store bestselgere, og i tillegg ble de TV-serie og film, og førte (i hvert fall i Mayes' tilfelle) til utvikling av en egen kolleksjon av møbler, viner og olivenolje.

Interessant nok er vi kanskje med kulturturisten ett skritt nærmere den typen reisende man elsker å hate. 

Totalt sett bidro de faktisk til at både Toscana og Provence etterhvert ble oppfattet som relative synonymer med god smak og en luksus som appellerte til middelklassen, noe man også kan se i antallet nordmenn som i dag selv eier villaer og leiligheter i disse områdene.

Fornektelsesturisten. Interessant nok er vi kanskje med kulturturisten ett skritt nærmere den typen reisende man elsker å hate. Et eksempel på en tekst som kjemper med en slik form for frustrasjon, er en som nylig ble publisert i The New Yorker i forbindelse med tyveårsjubileet til «Under the Tuscan sun». Her beskriver reise-journalisten Jason Wilson det han kaller sitt elsk/hat forhold til Mayes' bok. Grunnen til at han elsker boken, sier han, er delvis fordi den gir et nostalgisk bilde av hvordan den amerikanske middelklassen så ut på 1990-tallet, da Bill Clinton var president og økonomien boblet, og delvis at den gir et realistisk bilde av hvordan det er å pusse opp et hus.

Men ser man bort fra nittitallsnostalgien og oppussingsfascinasjonen som preger Wilsons artikkel, er det tydelig at det denne reisejournalisten opplever aller sterkest, er irritasjon. Han lar seg tydelig provosere av både Mayes og den toskanske villaen hennes, og det er også denne følelsen som dominerer artikkelen.

Dette er kanskje ikke så rart, for Mayes er virkelig stereotypien på den mest enerverende typen turist, nemlig den som ikke skjønner at hun selv er det. Mayes er en type turist som gir inntrykk av at det var hun som først oppdaget reisemålet, og som tenker at turistene er alle de andre, mens hun selv er like autentisk som stedet selv.

I denne sammenheng kan vi kanskje også nevne at de fleste negative anmeldelsene av filmen «Eat, drink, pray» (2010), som var basert på Gilberts bok, la særlig vekt på hvor irriterende det var at Gilbert (Julia Roberts) ble kjent med folk som bodde i disse landene så utrolig fort og i tilsvarende superfart skjønte de sosiale kodene. Altså at hun kom seg unna med å fornekte sin egen turiststatus.

Alle hater turisten. Det er mange grunner til at vi hater turister. Det er heller ikke et nytt fenomen. I 1916 publiserte D.H. Lawrence boken «Twilight in Italy», hvor han skriver at «det må ha vært nydelig da romerne kom hit. Nå er det ødelagt av nyoppførte villaer» og at «alt stinker av mekanisk pengelykke». Og i William Morris' reisedagbok «Icelandic journal» (1871) holder forfatteren på å gå fra konseptene når han møter andre reisende – turister som gjør hans egen skjellsettende opplevelse litt mer ordinær.

I filmen «The accidental tourist» (1988), basert på Anne Tylers bok med samme tittel, er hovedperson Macon Leary (William Hurt) forfatter av reisehåndbøker for forretningsreisende som vil forholde seg minst mulig til omgivelsene sine. Han anbefaler leserne sine å ta med bøker som beskyttelse mot fremmede. Magasiner varer for kort, og aviser minner deg bare på at du ikke hører hjemme. Men ikke ta med mer enn én bok, for det er lett å overvurdere hvor mye fritid reisen kommer til å bringe med seg og pakke for mange ting, ifølge Leary.

Sett under ett sammenfatter «The accidental tourist» en del grunnleggende problemer med turisten, enten hun betraktes fra utsiden eller innsiden. I diktet «Questions of travel» stiller lyriker Elizabeth Bishop spørsmålet «Should we have stayed at home and thought of here?», og svaret på det er vel oftest ja.

Den mest enerverende typen turist er den som ikke skjønner at hun selv er det.

For hvem lar seg vel ikke irritere av den keitete eller bråkjekke reisende? Og hvem kjenner vel ikke igjen den ubehagelige engstelsen som setter inn når en selv har bestemt seg for å dra. Det lille håpet om at noe vil komme i veien for reisen og holde en hjemme. Innsikten i at man har tatt med seg feil eller for få ting. Og lengselen etter å dra hjem igjen – til det kjente og trygge.

Dessuten er det denne dobbeltheten rundt turisten. For vi kan godt forakte henne på grunn av det lettvinte som ligger i reisen hennes (hun kan jo tross alt bare dra hjem igjen – det er jo ingenting som står på spill). Samtidig ligger det også en viss grad av mot i valget om å trå over dørstokken – enten reisemålet er Syden eller Kambodsja.

Akkurat dét er noe vi alle tross alt burde kunne heie på.