Sykkel, null skateboard

Da jeg var rundt elleve år gammel ønsket jeg meg et skateboard i bursdagsgave. «Det får du ikke», svarte mamma, «for rullebrett er forbudt i Norge». Det var en løgn. Men grunnet den svært begrensede livserfaringen jeg hadde i 1994, og derav uten kildekritisk sans, hadde jeg ikke mulighet til å faktasjekke henne.

«Dessuten er det farlig og mange som skader seg på sånne brett», la hun til. Ny sykkel derimot, det kunne jeg snart få ønske meg. Jeg ble sittende på trappen og se på nabogutten Tom Richard og storebroren hans der de rullet nedover gaten på sine Santa Cruz-brett med fargerike monstre på undersiden.

Til min mors forsvar så skal det sies at hennes løgn ikke ville ha vært en løgn dersom hun hadde kommet med den noen få år i forveien. For i Norge var det lenge et totalforbud mot skateboard og skating.

Nachspielsport

Første gang ordet skateboard sto på trykk i en norsk avis, var i 1965. Dagbladets USA-korrespondent kunne da fortelle om lokal ungdom som rullet rundt på små brett med påskrudde rulleskøytehjul. Deretter la journalisten ut om hvordan «denne galskapen» de siste årene hadde spredt seg som en pandemi fra Californias strender til hele USA.

Skribenten kalte det for en «bakrus-sport» og hevdet videre at det vanligste var «å drive skateboarding etter en fest og gjerne utpå morgenkvisten i slalåmløyper bestående av tomme ølbokser».

Deretter hørte man ikke noe mer om fenomenet her hjemme på en god stund. Men i 1977 kunne avisene melde om at dette «livsfarlige leketøyet» og «denne farsotten innen dristige idretter» nå også hadde kommet til Norge.

De norske pionérene måtte være kreative i forsøket på å etterligne sine amerikanske forbilder. Mens skatere i California kunne ta i bruk verdens første skatepark i Carlsbad utenfor San Diego, tok ungdom i Oslo-området bussen ut til det som ble hetende Slemmestad-pipen. Dette var et svært stålrør som hadde vært en del av en sementblander ved Norcem-fabrikken, med en diameter på rundt 10 meter, og som sto på høykant midt i terrenget.

Her konkurrerte de i å komme seg lengst mulig opp i buen. En av pionérene fra den tiden, Lars Petter Lunder, fikk etter sigende festet et klistremerke så høyt opp som klokken 11 i røret.

Aftenposten ble med en gruppe ungdommer opp til Holmenkollen og fikk se dem kjøre nedover den svingete og trafikkerte veien mot sentrum. «Stående på rullende brett suser ungdommen nedover asfalten, til fare for seg selv og alle veifarende.» Dagbladet kalte brettkjøringen for «uhyre livsfarlig», og foreslo gress-ski som et tryggere alternativ. «Grasskiene er konstruert som en beltebil, og man kan sette utfor de bratteste grasbakker på dem.»

Skrekkscenarioer

Avisene begynte så å henvise til rapporter fra USA som viste at 75 000 barn og unge der borte hadde blitt skadet under lek med såkalte skøytebrett i 1976. I tillegg var giveren ved nyretransplantasjon i syv tilfeller barn som hadde omkommet etter skateboard-ulykker.

Amerikanske myndigheter forespeilet 375 000 årlige skadetilfeller – en eksponentiell økning i takt med de eksplosive salgstallene for rullebrett – og anslo 50 000 innleggelser og cirka 50 dødsfall i året som følge av skating. «Gi ikke skateboard i gave til dine barn», advarte en overlege i Valdres og viste til disse tallene.

At journalister, leger og foreldre lot seg forferde, det levde skaterne godt med. Men når byråkratene leste om disse amerikanske skrekkscenarioene i avisene, betød det trøbbel. Våren 1978 innførte Statens forurensingstilsyn et midlertidig forbud mot å «omsette rullebrett eller deler til rullebrett, reklamere for rullebrett eller deler til rullebrett». Sist, men ikke minst, ble det også forbudt å bruke rullebrett.

«Erfaringer fra andre land viser at en ukontrollert utvikling i omsetning og bruk av rullebrett kan ta uheldige former og føre til mange alvorlige ulykker, særlig blant barn», het det i en forklarende kunngjøring som ble rykket inn i aviser landet rundt da forbudet ble gjort permanent.

Politiet sveiset en stålbjelke på tvers av Slemmestad-pipen, og skating skulle forbli ulovlig i Norge frem til 1989. Men det betød ikke at skaterne sluttet å bruke sine skøytebrett.

Ble komfortable med å få trusler

Øystein Greni, best kjent som frontmann, vokalist og låtskriver i Bigbang, var en av dem som begynte å skate under forbuds-tiden. I 1986 hadde han vært på Saga kino sammen med sin mormor for å se filmen «Back to the Future». Under filmens ikon-iske skatescener ble den da 12 år gamle Øystein så begeistret at han reiste seg fra setet, og ble stående. Kort tid etter kjøpte han sitt første brett i København, i et varehus hvor tanten hans jobbet, og smuglet det hjem til Norge.

– Det var et oransje bananbrett med elendige kulelagre, men jeg fant raskt ut at rulleskøytene til mamma som lå på loftet, hadde raskere hjul. Så jeg laget to brett på sløyden, monterte rulleskøytehjul bak og skatehjul foran, slik at bestekompisen min Thorgeir og jeg kunne skate sammen. Vi dekorerte brettene med bandnavn og navn på jenter vi likte. Det ble mye gøy og mange skrubbsår, forteller Grini.

Det var flere som laget egne skateboard. Da forbudet ble innført, hadde en av pionérene, Anders Witussen, tidlig begynt å produsere egne brett under navn som Mad Rabbit og Utopia. Totalt produserte han rundt 200 brett i løpet av forbudstiden. Det ble også bygget ramper langt inne i skogen, noen av dem malt i kamuflasjefarger.

Når politiet dukket opp, løp skaterne av gårde og gjemte de dyrebare brettene sine høyt oppe i trærne, utenfor rekkevidden til lovens lange arm.

Øystein Greni lærte seg sine første triks i Vigelandsparken og ved Uranienborg skole i Oslo, og det var mange voksne som stoppet opp og kjeftet på dem fordi de drev med ulovlig aktivitet.

– Vi ble veldig komfortable med å få kjeft og trusler. I parken og på gaten måtte vi passe på, og vi stakk av eller gjemte brettene hvis politiet kom, men på Frogner-rampen, der var vi trygge.

I 1984 hadde det nemlig blitt åpnet for dispensasjon til privat import av rullebrett, men kun for dem som var registrert i en klubb og som kunne drive sporten på «dertil egnede baner». Dermed fikk Oslo-skaterne oppført en stor rampe bak Monolitten på Frogner hvor de kunne skate i fred.

Streetskating i det offentlige rom forble ulovlig. I Drøbak aksjonerte politiet mot noen guttunger i 12–13-årsalderen som var ute og skatet på en tom parkeringsplass. 11 brett ble beslaglagt, og politiet stilte villig opp for å la seg fotografere med jaktbyttet. Det ble også rapportert om «farlige rullebrett i Egersunds gater», og en politiførstebetjent i Florø ble avbildet i lokalavisen med et beslaglagt skateboard og kunne fortelle at «ein lokal gut braut armen etter å ha velta på brettet sitt».

– Et av mitt livs største øyeblikk

Foreldrene til Øystein Greni forsto raskt at det ikke var mulig å stoppe lidenskapen. Da han fikk et brett konfiskert av politiet, hjalp moren ham med innmelding i klubben Oslo Skateboard Society slik at han fikk dispensasjonspapirene i orden og kunne få brettet tilbake. Men det var ikke bare enkelt å komme inn som en spinkel nybegynner på den høye Frogner-rampen, blant gutter som var ti år eldre og som hadde skatet i ti år allerede.

– Skummel punkmusikk ble spilt fra kassettspillere, og jeg ble nesten kjørt ned av Lars Petter Lunder en gang jeg prøvde å løpe inn på rampen. Helt til Jason D’Ancona, som hadde et litt større hjerte enn de fleste, sa ifra. Da fikk vi, med skjelvende ben, prøve oss på noen kickturns. Jason ble grunnmuren i det helt spesielle norske skatemiljøet.

Greni har mange minner fra dette miljøet, og det er én episode han minnes spesielt godt. Tidlig på morgenkvisten kunne de yngste håpe på å ha Frogner-rampen helt for seg selv. Men en lørdag klokka 08 fant han Mads Skoglund, «en av de aller kuleste store gutta», sovende i hulrommet under rampen.

– Han hadde kranglet med dama og var bakfull. Jeg syklet bort på butikken og kjøpte melk til ham, og da jeg kom tilbake, sa han «Øystein i dag skal du droppe». Så pushet han meg til å gjøre det fordi han visste at jeg var klar. På den tiden fantes det ingen miniramp, så min første drop var fra en 3,20 meter høy vert-ramp. Et av mitt livs største øyeblikk, så tusen takk, Mads, sier Greni.

I dokumentarfilmen «Brettkontroll» (2006), som tar for seg skateforbudet i Norge, kunne Greni avsløre at hans egen legejournal etter hvert ble full av håndballskader. For enten man hadde forstuet en finger eller brukket et ribben, så lød den interne regelen blant skaterne at man ikke oppga skateboard som grunn til skaden. Det var jo tross alt ulykkesstatistikker fra skøytebrettbruken som i sin tid hadde ført til forbudet.

Moralske entreprenører

Forbudet ble drevet frem av det som på sosiologispråket kalles for en «moralsk panikk», altså en skepsis knyttet til avvikende oppførsel som vokser til en overdreven og offentlig frykt gjennom stor pressedekning.

Begrepet ble introdusert av sosiologen Stanley Cohen i 1972. Han pekte på hvordan en slik panikk gjerne ble skapt av såkalte moralske entreprenører, eksempelvis pressen. Både politikere og menigmann slang seg på fryktkarusellen og krevde tiltak som å høyne aldersgrensen på mopedbruk.

Alt fra hekseprosessene i middelalderen til 1980-tallets frykt for at ungdommer skulle påvirkes av voldsfilmer, kan forstås som varianter av en slik kollektiv angstreaksjon.

Noen få år etter at forbudet mot skateboard ble innført, dukket begrepet «videovold» opp her i Norge. Mange fryktet konsekvensene av at ungdommer nå plutselig kunne leie og kjøpe filmer som ikke hadde gått gjennom kinosensuren. «Vi må verne barna våre mot dette åndelige søppelet», skrev en rektor i en rogalandsavis, og påsto at hans elever var blitt aggressive etter å ha sett på video.

Ofte går slike moralske panikker over av seg selv, mens de i andre tilfeller får langvarige konsekvenser i form av lovendringer. I filmen «Brettkontroll» beskriver musikeren Torgny Amdam hvordan skating først ble stemplet som en form for avvikende oppførsel og deretter forbudt:

«Idrettsidealet i Norge besto av melk og brød og skiforeningen, og kanskje fotball og hockey. Men så kommer det plutselig et jævla skateboard inn fra sida som visstnok fører til brekte rygger og hodeskader. Hva skal en stakkars byråkrat gjøre? Det er bare å stå og vifte med loven i hånden da, og håpe at ting skal gå vekk.»

Men det fantes også voksne nordmenn som tok til orde mot dette moralske entre-prenørskapet som pressen hadde inspirert byråkratene til. Kort tid etter at forbudet var innført, lot komikeren Rolv Wesenlund seg fotografere på et brett foran Slottet i Oslo. Han hadde en sønn som skatet, og i et intervju med svenske Afton-bladet gjorde han narr av sine landsmenn. «Vi er verdensmestere i å forby», slo Wesenlund fast.

Norge var på langt nær det eneste landet hvor skatere ble stemplet som både avvikere og ansett som en fare for seg selv og andre. I London gikk politiet for en sabotasjestrategi overfor skatingen. I sin iver etter å beskytte fotgjengere troppet de opp i Kensington Gardens med et gruslass som de strødde utover gangveiene. Dermed ble det umulig å bruke rullebrett der. All grusen førte dog til at mange fotgjengere også valgte å gå andre steder.

Til tross for at en skribent i The Times riktignok mente at skating representerte «den beste motgift mot urban, ungdommelig kjedsomhet», så var britiske journalister jevnt over samstemte i sin fordømmelse av fenomenet. Selv i USA, skateboardets og frihetens hjemland, ble skatingen forsøkt regulert på 1970- og 80-tallet gjennom lokale forskrifter mot skating på gaten og i parker.

Men Norge var altså det eneste landet i verden som innførte et totalforbud mot skating. Og Rolv Wesenlund lovet sin rullebrettkjørende sønn å betale både bøter og advokathjelp dersom han skulle bli tatt av politiet. Da disse uttalelsene ble kjent hjemme i Norge, ville en kronikkforfatter i en avis vite hvorvidt komikeren da også var villig til å betale sykehusoppholdet dersom junior skadet seg på skateboard: «En sykehusplass koster kommune/stat 1000 kroner pr. dag, men det interesserer vel ikke moromannen.»

Skate-iskrem og Se og Hør

I mai 1989 ble forbudet i Norge opphevet. I løpet av noen få måneder gikk norske skatere fra å bli jaget av politiet til å bli invitert til skateoppvisninger på Youngstorget og til norgesmesterskap i Stavanger, med hundrevis av tilskuere.

Alt av utstyr var plutselig å få kjøpt i butikker, og statsminister Gro Harlem Brundtland poserte på et brett i forbindelse med åpningen av en rampe.

Iskremprodusenten Drammens is laget «Skate Ice – sommerens kuuuleste nyhet», og det dukket opp et Skateboard-program på TVNorge med sjokoladen Japp som hovedsponsor. 

Konsernet bak Se og Hør begynte å gi ut et eget skateboard-blad. På forsiden av magasinet sto følgende overskrift å lese våren 1990: «Øystein Greni (16) blir proff!»

Året etter ble Greni europamester i skating på stor rampe. Men så ødela han kneet, ble feiloperert, og med ett var skatekarrieren plutselig over. Greni jobbet seg gjennom sorgen ved å skrive sanger. Bigbang ble til, og frontmannen holdt seg borte fra skatingen i over 20 år. Men da Oslo for noen år siden fikk en skatehall på Sagene, ble han invitert inn på omvisning av en tidligere skatevenn. Det endte med et comeback og NM-sølv på stor rampe i 2017. I voksen alder har Greni fått et større syn på hva skating kan bety.

– Skating er min religion, mitt livssyn. Gleden ved en god skate-session med kompiser, fra fire år til 60, er en av de største jeg kan tenke meg. Hva man får til, er egentlig ikke så viktig. Det som teller, er energien og fellesskapet som oppstår. Men ingenting kan måle seg med følelsen man får når man lander et nytt triks for første gang, sier Greni.

– Det er ikke så lenge siden jeg lærte meg «Madonna», som jeg har drømt om å kunne siden 1987.

PS. (Undertegnede fikk seg for øvrig et skateboard etter hvert. Det ble kjøpt på butikken BRIO Barn og leker, og hadde slagordet «SKATEBOARDING IS NOT A CRIME» trykket i store oransje bokstaver på den svarte gripteipen. Jeg lærte meg noen enkle triks som ollie og tail slide, men kort tid etter å ha landet min første og eneste kickflip, gikk jeg skikkelig på trynet og brakk armen – på sykkelen jeg nylig hadde fått i bursdagsgave.)

Kilder: Norske aviser 1965–2020, brettstedet.no, dokumentarfilmen «Brettkontroll» (Emil Trier, 2006), magasinet Skateboard, boken «Folk Devils and Moral Panics» (Stanley Cohen, 1972).