Boken som statusmarkør. Det er lørdag, og jeg står og kikker gjennom hyllene i bokhandelen Barnes and Nobel på Fifht Avenue i New York da oppmerksomheten trekkes mot en samling nydelig innbundne bøker. Da jeg ser nærmere etter, går det opp for meg at disse bøkene er en del av en lærinnbundet serie som heter Leatherbound Classics. En ansatt forteller at disse fine utgavene vil «pynte opp i boksamlingen din».
I tiden etter denne lille utvekslingen blir jeg stadig minnet om bokens status som symbol på dannelse. Selv om vi er ment å leve i en digital tidsalder, har bokens symbolske betydning fremdeles en kulturell verdi. Dette er grunnen til at jeg ofte når jeg blir intervjuet på TV, blir bedt om å stille meg foran bokhyllen min hjemme eller på kontoret på universitetet og late som jeg leser i en av tekstene.
Eksklusiv kunnskap. Den seriøse leseren har alltid kunnet glede seg over å ha høy status, helt siden kileskriften ble oppfunnet i Mesopotamia rundt 3500 år f.Kr og hieroglyfene i Egypt rundt 3150 år f.Kr. Leirtavlene med innrissede tegn og symboler ble sett på som verdifulle, noen ganger hellige, kunstgjenstander. Evnen til å tyde og tolke disse tegnene og symbolene ble sett på som en ferdighet helt utenom det vanlige. Man trodde sågar at egyptiske hieroglyfer hadde magiske krefter, og den dag i dag er det mange lesere som anser boken som en vei til åndelige opplevelser.
Siden tekst har så høy symbolverdi, blir folks valg av lesestoff, og også hvordan de leser, ansett som en viktig del av deres identitet. Lesing har alltid vært en karaktermarkør, og gjennom historien har folk investert betydelige kulturelle og følelsesmessige ressurser i å kultivere en identitet som bokelskere.
I oldtidens Mesopotamia var det kun en liten gruppe skriftlærde som kunne tyde kileskrift, og disse få tegntolkene nøt en særs høy status. Det er på dette tidspunktet vi ser de første antydningene til den symbolske makten og privilegiene som skulle komme lesekyndige til gode. Gjennom å begrense tilgangen til de magiske lesekunnskapene beskyttet ambisiøse skriftlærde sin egen høye posisjon.
Da femte Mosebok, også kjent som Deuteronomium, ble skrevet under kong Josjia av Judas beskyttelse i Jerusalem i det syvende århundre f.Kr., var bokens status og krav til høyaktelse etablert. I et særlig inspirert politisk grep brukte Josjia papyrusrullene skrevet av hans egne mosebokskribenter – deuteronomistene – både til å konsolidere pakten mellom det jødiske folket og Gud, og til å legitimere sitt eget krav på tronen og landet.
Litterært jåleri. I Romertiden, fra det andre århundret f.Kr., ble bøkene brakt ned fra himmelen til jorden, hvor de ble luksusgjenstander som ga sine eiere kulturell prestisje. Den romerske filosofen Seneca, som levde i det første århundret, rettet sin sarkasme mot fetisjen for grandiose fremvisninger av tekster og klaget over at «mange folk uten skolegang bruker bøker, ikke som et verktøy for å studere, men som pynt i spisestuen».
Om de brautende skriftsamlerne skrev han at «du kan se oratorers og historikeres samlede verker i hyllene helt opp til taket, fordi akkurat som baderom, så er bibliotek blitt en helt nødvendig utsmykking i et rikt hus».
Senecas fiendtlighet mot de skrytende boksamlerne var trolig påvirket av hans aversjon mot den offentlige recitatio, en deklamasjonsmani som syntes å ha rammet det tidlige Romerriket. I denne perioden begynte man med offentlige litterære resitasjoner, fremført av forfattere og poeter, forestillinger som av mange rike borgere ble ansett som en mulighet til å markedsføre seg selv. Seneca foraktet disse vulgære fremføringene av litterært jåleri, og han var ikke alene. Deklamasjoner fremført av selvgode og innbilske folk i Roma og i andre deler av keiserriket ble gjenstand for sarkastisk humor. Mange ledende romerske skribenter og satirikere, fra Horats (65–8 f.Kr.) og Petronius (27–66 e.Kr.) til Persius (34–62 e.Kr.) og Juvenalis (55/60–127 e.Kr.) rettet sitt sviende vidd mot disse prangende, offentlige forestillingene.
Ifølge den romerske satirikeren Martial ble ikke engang offentlige toaletter spart for disse påtrengende oppleserne. I et av sine sarkastiske epigrammer skrev han:
Du leser til meg når jeg står, du leser til meg når jeg sitter.
Du leser til meg når jeg løper, du leser til meg når jeg skiter.
Jeg rømmer til badene, du drønner i mitt øre.
Jeg legger veien mot svømmebassenget, du lar meg ikke svømme.
Jeg haster mot middag, du stopper meg på min vei.
Jeg ankommer måltidet, dine ord gir meg brekninger.
Satirikerne som gjør narr av recitatio, forsto at det å ha ord på seg som en dannet leser, var en viktig kilde til kulturell kapital. Det skarpe viddet de rettet mot disse deklamatorene, kan bli sett på som en form for litterær kontroll. Petronius’ latterliggjøring av Eumolpus som «den slitsomme tilhengeren av poetisk deklamasjon» i skjemteromanen «Satyrica», kan også leses som et eksempel på kontroll av litterær smak. Det var ikke for ingenting at Petronius ble beskrevet av sine samtidige som arbiter elegantiarum – en autoritet på eleganse i den romerske keiser Neros hoff.
Kjøpte seg kulturell kapital. Etter Romerrikets fall på 400-tallet, bygget rike europeere – som hadde materiell rikdom, men manglet aristokratenes sosiale overlegenhet, eleganse og raffinement – private bibliotek for å skape seg et omdømme som kultiverte og sofistikerte. Faktisk var et godt utrustet bibliotek for mange et mål i seg selv. Nesten tusen år senere, da renessansen kom med økende kommersialisering og handel, økte eierskap av bøker, og lesingens kulturelle utmerkelse kom enda flere til gode. I sitt dikt «The Legend of Good Women» (Legenden om gode kvinner), skrevet på 1380-tallet, eksemplifiserer Geoffrey Chaucer denne trenden med å uttale at han så på bøker med ærefrykt.
Innen det 14. og 15. århundret hadde den pretensiøse, pompøse leseren trådt frem i all sin kraft. Richard de Burys essay «Philobiblon», skrevet i 1345, men ikke publisert før i 1473, sies å være den første engelske avhandling om lesingens fryd. Men «Philobiblon» sier veldig lite om hvordan de Bury faktisk opplever lesing. Han var en klassisk bok-fetisjist, hvis egentlige interesse var å samle bøker, heller enn å studere dem.
I sin biografi om de Bury hevder William de Chambre at bøkene omga de Bury i alle hans ymse boliger, og at ‘så mange bøker lå rundt på soverommet hans at det knapt var mulig å stå eller bevege seg uten å tråkke på dem.’ De Bury må ha forutsett at hans grådige appetitt på å samle bøker kunne bli en skyteskive for kritikk og sarkasme, for han forsvarer seg helt eksplisitt mot beskyldninger om eksess i innledningen til «Philobiblon», der han erklærer at hans ‘ekstatiske kjærlighet’ til bøkene fikk ham til å glemme ‘alle tanker om andre verdslige ting.’ Hensikten med å skrive «Philobiblon» var å la ettertiden forstå hans intensjon og ‘for alltid stoppe de perverse, sladrende tungene’; han håpet at hans redegjørelse for denne lidenskapen ville ‘frikjenne kjærligheten vi har hatt til bøker fra beskyldninger om overdrivelser.’
Håner boksamleren. Men den tyske humanisten og teologen Sebastian Brant tok ikke denne meldingen. Ikke i det hele tatt. Hans satire, «Das Narrenschiff» (Narrenes skip) (1494), portretterer 112 forskjellige typer narrer. Og den første til å stige om bord i narrenes skip var Boknarren, som samlet bøker og leste for effekt. Brandt legger disse ordene i munnen på ham:
Om jeg på dette skip er den første
Er det særlige grunner til at det er slik,
Ja, jeg er den første du her ser
Fordi jeg liker mitt bibliotek.
Prektige bøker eier jeg, uten ende,
Men få av dem kan jeg begripe;
Jeg tilber bøker av forskjellige aldre
Og holder fluene fra papiret.
Hva kunst og vitenskap angår,
Sier jeg: Hjemme er jeg som lykkeligst,
Jeg er aldri mer tilfreds
Enn når jeg har bøker ved min side
(oversatt fra engelsk)
Brants satire ble en bestselger og ble raskt oversatt fra tysk til latin, fransk og engelsk. Men bokelskere – narrer og andre sådanne – lot seg ikke avskrekke. Innen 1500-tallet opprant var en sekularisert idealisering av «kjærlighet til lesing» vel etablert. Lesing ble sett på som en vei til selvoppdagelse og åndelig innsikt i verdens mange irrganger.
Foreviget med boken i hånd. Lesingens symbolverdi var, kanskje, større enn det faktisk å lese. Flere var de som søkte å forevige sin hengivenhet til bøker gjennom portrettmalerier, der de lot seg avbilde i dyp konsentrasjon over en tekst. Malerier av folk som leser, og portretter av noen som omfavner en bok, ble utbredt i renessansekunsten. Manuskriptene fra denne epoken oversvømmes ikke bare av bøker, men også av folk som leser bøker, slik Laura Amtower beskriver i «Engaging Words: The Culture of Reading in the Middle Ages» (2000) (Ord som engasjerer: Middelalderens lesekultur).
Gjennom århundrene som fulgte, fortsatte portrettmalere, forført av bokens åndelige og intellektuelle egenskaper, å bruke den som en essensiell kunstnerisk rekvisitt. Malerier av den humanistiske poeten Dante viser ham nesten alltid lesende. Et maleri av 1500-tallskunst-neren Agnolo Bronzino – med tittelen «Allegorisk portrett av Dante» – viser poeten mens han holder åpen en særdeles stor utgave av «Den guddommelige komedie», åpnet på siste del, ‘Paradiset’. Portrettet handler vel så mye om boken som om Dante. Ved å se på Dantes lesing blir betrakteren minnet om mannens status som kulturelt begavet og åndelig avansert.
Med 1700-tallets utvidelse av leseferdigheter, også blant vanlige folk, tok intelligentsiaen grep for å forsterke sin opphøyde status gjennom å vektlegge en distinksjon mellom seg selv og mindreverdige lesere. På dette tidspunktet hadde litteraturkritikeren tatt plassen til den romerske satirikeren, og de lovpriset begavede ‘ordets menn’, mens den moralske motsats ble beskrevet som ‘uopplyste’.
‘Å lese er ikke en dyd, men å lese godt er en kunst, en kunst kun den fødte leser kan lære å mestre’, insisterte forfatteren Edith Wharton i sitt essay ‘The Vice of Reading’ (Lesingens last) (1903). Wharton skrev at den ‘mekaniske leser’ manglet ‘medfødt anlegg’ og ‘lesingens begavelse’ og ville aldri kunne mestre denne kunsten.
Høyverdig og lavverdig lesing. Innen inngangen av det 20. århundret var lesing blitt opphøyet til en kunstform der intellektuelle trakk opp grensen. På den ene siden var de såkalte liksomleserne, og på den andre siden – eliten. Selv forfatteren Virginia Woolf kastet seg på. I sitt essay «The Common Reader» (Den gjengse leser) fra 1925 beskriver hun den gjennomsnittlige leseren som en som er ‘dårligere utdannet’ enn en kritiker, et individ ‘naturen ikke har gitt de gaver’ like ‘sjenerøst’ som de er gitt hans mer be-gavede motpart. Ifølge Woolf var den gjengse leser ‘hastig, unøyaktig og overfladisk’, og selvfølgelig var ‘hans mangler som kritiker så åpenbare at de var unødvendige å påpeke.’ Dette perspektivet festet seg: Til denne dagen blir lesere klassifisert og vurdert. I «The Pleasures of Reading» (2011) dristet litteraturkritiker Alan Jacobs seg til å differensiere mellom de oppskrytte leserne og de laverestående ‘folk som leser’.
Lesing er faktisk blitt så prestisjefylt at det å lese for sitt eget barn signaliserer at man er en kompetent mor eller far, og gjerne også at man er moralsk og kulturelt overlegen. En forelder som leser for et barn på et offentlig sted, proklamerer til verden. Og så høyttravende er denne aktiviteten at mødre og fedre nå vier betydelige ressurser og tid til det å oppmuntre barn til fysisk å omfavne boken.
Om ikke så lenge vil disse smårollingene forkaste en demonstrativ oppvisning av boklesing og venne seg til regelmessig å sjekke smarttelefonene sin. Hvis Seneca og Martial var blant oss i dag, ville de antagelig ha skrevet sarkastiske epigrammer om den særdeles demonstrative offentlige tekst-ingen. Digital lesing, i likhet med det å inspisere oldtidens tekstruller, er en viktig erklæring om hvem vi er. Som de offentlige deklamatorene i Martials romerrike, synes de ihuga leserne av tekstmeldinger og andre former for sosiale medier å være overalt. Unge mennesker som sitter på en bar og sjekker telefonen for meldinger, kommer ikke med en erklæring om sin opphøyede litterære status. De signaliserer at de er koblet opp og – viktigst – at deres oppmerksomhet stadig etterspørres.
Den oppvisningen det er å lese, har endret seg med fremveksten av digital teknologi. Kontrasten mellom en lesende kvinne i et 1700-tallsportrett og en tenåring som usikkert glaner på sin smarttelefon, illustrerer de forskjellige måtene individer konstruerer sin identitet på gjennom lesing. I dag konkurrerer den sofistikerte brukeren av digital tekst om kulturell bekreftelse med leseren av fysiske bøker, men hvilken oppvisning av lesing bør verdsettes høyest?
Skreddersydde biblioteker. Valget bør synes klart for dem som ønsker å kringkaste sitt intellekt til omverdenen: Digitale tekster er ikke en markør for kulturell utmerkelse. Kanskje er det derfor, på tross av utbredelsen av nettbrett, at salget av papirbøker holder stand. I motsetning til bøker gir ikke nettbrett leseren anledning til å vise frem god smak og dannelse.
Dette er grunnen til at interiørdesignere bruker hyller fulle av bøker for å skape et inntrykk av eleganse og raffinement i et rom. Forretninger tilbyr en illusjon av å være sofistikert ved å tilby ferdige biblioteker til kunder som ønsker å kjøpe noe som er et uttrykk for god smak. En nettbutikk, «Books by the Foot», tilbyr bøker som metervare og kan sette sammen «et bibliotek som matcher både din personlighet og rommet.» De lover å levere bøker som «i farge, innbinding, tema, størrelse, høyde og mer til, vil skape en samling som ser fantastisk ut.» At en nettbutikk har fremgang med å selge skreddersydde biblioteker, indikerer at bokhyllen symboliserer høykultur, selv i denne digitale alderen.
Boknarrene er fremdeles blant oss, men heldigvis er mange lesere rett og slett ikke interessert i lesing som oppvisning. De lever seg inn i tekstene de leser og forelsker seg i historiene. Det som betyr noe, er den veldig menneskelige strebenen etter å legge ut på denne reisen, uavhengig av medium.
Lesing er ikke en opptreden, og hvordan det tar seg ut, er ikke det som er viktig. Det viktige er opplevelsen og reisen inn i det ukjente.
Publisert på aeon.co 20. oktober 2016.
Om artikkelforfatteren: Frank Furedi er sosiolog og tidligere professor i sosiologi ved University of Kent i Canterbury. Han har skrevet flere bøker, og den siste er «How Fear Works» (2018).