Stjernedrømmer. Stakkars Tonya Harding! Først måtte hun bli stjerne. Så kunne hun bli det. Og så gikk alle drømmene ad undas på en høyst ugrasiøs måte.
2. februar får vi anledning til å rekapitulere en av 1990-tallets største idrettsskandaler. Da har Craig Gillespies «I, Tonya» première. Margot Robbie har levert en Oscar-søknad, sies det, med tittelrollen. Og drama er det nok av i balladen om Tonya Harding.
Det begynner i barneårene, da LaVona Fay Golden (Allison Janney) tvinger datteren ut på skøyteisen. Hverken der eller hjemme finnes noen kjære mor. LaVona er hard, kjærlighetsløs og vanskjøttende. Men grunnlaget legges for et talent som begynner å blomstre noen år senere. Tonya, som må tåle å kalles «white trash», blir en av USAs mest lovende kunstløpere. Hun tar VM-sølv i 1991. Fjerdeplassen i OL i 1992 er imidlertid en skuffelse. To år senere er det duket for nye sjanser – på Lillehammer i Norge.
Men stjernestatus lokker mange. Og noen rivaler er mer plagsomme enn andre. Nancy Kerrigan (Caitlin Carver) er alt det som Tonya ikke er: Vakker, elegant, godt oppdratt og med riktig bakgrunn. I kretsen rundt Tonya finnes det de som er innstilt på å gjøre konkurransen litt lettere – med et slag, så å si.
Motivasjonen. Ambisjoner er en nødvendighet. Vi trenger noe som motiverer oss til innsats og prestasjon. Og ambisjoner blir rettmessig oppfattet som en god ting. Det må være lov å jobbe med å forbedre seg selv og sine evner, eller sikte seg inn mot et mål langt der borte i horisonten.
Likevel, i dramatikkens verden er ambisjoner påfallende ofte knyttet til negative konsekvenser. Dette er selvsagt fordi fortellinger er konstruert for å skape engasjement, og da er de uproblematiske sidene ved tilværelsen rett og slett kontraproduktive. Fortellinger trenger å ta opp i seg de mørkere og mer tragiske aspektene ved et fenomen. Derfor blir ambisjoner fascinerende først når de tangerer besettelse, grådighet, erobringstrang, forfengelighet og lignende.
Dette bygger opp til konklusjonen i dramaets siste akt, hvor hybris møter nemesis. Jo da, de gamle grekernes tragedieformat lever i beste velgående. Overmot fører galt av sted. Det må konfronteres med sin skjebne, og leder til hovedfigurens fall – gjerne i form av en skandale. Og ofte går det langt verre – bare se filmene til Martin Scorsese. Han har gjort en karrière av å skildre skrøpelige mennesker som lar seg friste av egne ambisjoner (som regel i parløp med noen av dødssyndene), for deretter å drukne i overmot og katolsk karma.
Moralen. Denne iboende tendensen til å formulere fortellinger som moralhistorier, gjør at forfattere og filmskapere helst søker mot grensetilfellene på ambisjonskartet. Tematikken spores ut i ytterkantene – ut i det verste villniset – noe som antagelig er det tryggeste. Nå og da lages én og annen film om godartede og harmløse ambisjoner. De er som regel dønn kjedelige, og dét er tross alt underholdningens eneste dødssynd.
Vi publikummere har nok også et mer privat psykologisk behov å stille: Vi liker rett og slett å være kikkere inn i andre folks moralske korrumpering eller ubetenksomme grense-overskridelse. Innblikket pirrer mer enn det irriterer. Dessuten, i moralfortellingene blir grenseoverskridernes tilsynelatende suksess straffet til slutt. Karma’s a bitch! Det var det vi visste! Og dermed blir det lettere å holde ut i vårt eget litt mer småskårne liv.
Den pedagogiske moralen er: Sørg for at dine ambisjoner er trygt plassert på den konstruktive siden av linjen. Vokt Dem for hybris!
Åtte filmer som tar for seg ambisiøse mennesker – med og uten møter med nemesis:
«CITIZEN KANE» (Regi: Orson Welles, 1941)
Da den styrtrike mediemogulen Charles Foster Kane (Orson Welles) dør, blir det kjent at mannens siste ord var «rosenknopp». Ingen aner hva dette hentyder til, og journalister begynner å nøste opp livet til Kane i jakten på et svar.
Han var født inn i armod, og ble som åtteåring sendt bort for å bo hos en bankmann. Da han som 25-åring tar over en mindre avis, er Kane oppsatt på å bevise at han kan lykkes, at han er noe i kraft av seg selv. Denne trangen dominerer ham. Og i takt med at han triumferer som aviskonge, begynner denne siden ved personligheten hans å kaste skygger over relasjonene til omgivelsene. Han mislykkes i politikken og ødelegger psyken til andrekona, Susan (Dorothy Comingore), ved å tvinge henne inn i en pinlig karrière som operasanger.
Kane forblir en formidabel suksess som «self made man», men han er ensom i privatpalasset Xanadu. Det er bare sporadiske streif av et gammelt minne som lar ham oppleve øyeblikk av noe som ligner sjelefred. Og i filmens siste scene får vi endelig vite hva «rosenknopp» var.
«ALT OM EVA» («All About Eve». Regi: Joseph L. Mankiewicz, 1950)
Filmen er en elegant og infam teatersatire som fortsatt lever opp til sin klassikerstatus.
Margo Channing (Bette Davis) er en av de største stjernene på Broadway. Beundrerne er tallrike, og en kveld, etter nok et teppefall, blir hun introdusert for enda én i rekken: den unge Eve Harrington (Anne Baxter).
Da Eve forteller om sitt vanskelige liv, vekker hun sympatien hos Margo, som tilbyr henne jobben som personlig assistent. Det er en tab-be. Eve viser seg å være en kalkulerende sosiopat, som friksjonsfritt lyver og manipulerer sine omgivelser. Målet hennes er intet mindre enn å bli teaterets nye førstedame. Margo har jo tross alt passert 40.
Eve mestrer dette spillet til fingerspissene. Men selv for henne er det skjær i sjøen å ta hensyn til. Og, som slutten antyder, klekkes det ut nye rivaler hvert eneste år.
Davis og Baxter leverer aldeles strålende rolletolkninger, men ingen av dem (begge ble nominert til beste kvinnelige hovedrolle) vant Oscar. Mankiewicz kunne til gjengjeld innkassere statuetter for beste regi og beste film. Se ellers opp for en filmgudinne in spe, siden Marilyn Monroe dukker opp i en kort scene.
«BARRY LYNDON» (Regi: Stanley Kubrick, 1975)
The fall, rise, and fall of Barry Lyndon! Eller Redmond Barry (Ryan O'Neal) som han egentlig heter. Kubricks film er basert på romanen «The Luck of Barry Lyndon» (1844) av William Makepeace Thackeray, og følger skjebnen til en sosial streber i 1700-tallets Europa.
Unge Redmond, som jevnlig er ganske korttenkt, tvinges på rømmen etter en duell med en engelsk offiser. Etter nok et uheldig møte med fremmede, har han ingen andre utveier enn å ta verving i hæren.
Noen år senere har han vært både desertør, spion og assistent for en profesjonell gambler. Og han er hele tiden på utkikk etter et bedre liv. Muligheten presenterer seg til sist, i skikkelse av den unge baronessen Lady Lyndon (Marisa Berenson) – som er gift med den eldre og skrantende Sir Charles (Frank Middlemass). Redmond lykkes, men legger snart grunnlaget for sin egen, fremtidige ulykke. Og alt dette kommenteres fortløpende av en tørrvittig fortellerstemme (Michael Hordern).
«NOE Å DØ FOR» («To Die For». Regi: Gus Van Sant, 1995)
En arktisk kjølig Nicole Kidman glitrer i hovedrollen som småbyskjønnheten Suzanne Stone i denne veldreide og satiriske thrilleren.
Suzanne drømmer bare om én eneste ting: Å klatre til topps i tv-bransjen – for enhver pris. Og nåde den som forsøker å stoppe henne – om det så er hennes egen ektemake. For som hun selv sier: «You aren't really anybody in America if you're not on TV.» Inntil videre må hun dog ta til takke med å være værdame på lokalkanalen.
Da mannen, Larry Maretto (Matt Dillon), begynner å sette ned foten for Suzannes besettelse, manipulerer hun den forgapte skoletape-ren Jimmy Emmett (Joaquin Phoenix) til å myrde ham. Men drapssaker får oppmerksomhet – ofte mye oppmerksomhet. Dermed åpnes også dørene til noe som er fullstendig uimotståelig for Suzanne: mediedekning. Siste akt er full av ironisk rettferdighet.
Filmens drapsintrige er for øvrig delvis inspirert av en virkelig hendelse. I 1990 fikk Pamela Ann Smart sin 15-årige elsker, William Flynn, til å ta livet av ektemannen Greggory.
«ALEXANDER» (Regi: Oliver Stone, 2004)
Avisimperier, barontitler, teater- og tv-karrièrer. Slikt blir heller smått sammenlignet med CV-en til den makedonske erobreren Aleksander den store. Med base i et perifert kongerike nord for det «egentlige» Hellas, veltet han datidens «supermakt» – det persiske imperiet – og etablerte et rike som strakte seg fra Egypt til India.
Å ta sikte på å underlegge seg brorparten av den kjente verdenen innen du har rundet 30, må vel trygt kunne kalles ambisiøst? Men Oli-ver Stones biografifilm får i tillegg frem andre sider ved ambisjonsnivået til Aleksander (Colin Farrell), som det intellektuelt nysgjerrige og ønsket om å skape en ny verden etter at alle fiender er beseiret.
Filmen finnes i flere versjoner, og det er nok «Alexander: The Ultimate Cut» (2012) som bør anbefales – selv til dem som har sett den opprinnelige kinoversjonen. Stone løste mange av de dramaturgiske problemene i originalen ved å klippe om rekkefølgen, bytte ut scener og legge til nytt materiale. Med sine 207 minutter er denne versjonen 32 minutter lenger enn originalen.
«JAKTEN PÅ LYKKE» («The Pursuit of Happyness». Regi: Gabriele Muccino, 2006)
Her er en fortelling om et ambisjonsnivå som er kalibrert riktig, og hvor realiseringen av drømmen både bringer lykke og gir mening til tilvæ-relsen for hovedpersonen. «The Pursuit of Happyness» tangerer derfor den (så altfor ofte) sentimentale subsjangeren amerikanerne kaller «inspirational films». Men akkurat denne fortellingen er faktisk basert på en sann historie.
Selgeren Charles Gardner (Will Smith) måtte ta ansvar for sin femårige sønn, Christopher Jr. (Jaden Smith), akkurat på det tidspunktet kar-rièren hans styrtdykket og tilværelsen gikk til hundene. I flere måneder måtte Chris klare brasene som hjemløs forelder, samtidig som han var ulønnet praktikant – i konkurranse med 19 andre om en stilling som aksjemegler.
Dette er først og sist en fortelling om det å bli stående rakrygget, uten å gi opp håp eller prinsipper, i en ekstremt krevende situasjon. Mange vil slite med å innfri bare den ambisjonen.
«NIGHTCRAWLER» (Regi: Dan Gilroy, 2014)
Jake Gyllenhaal er genuint ubehagelig i rollen som den småkriminelle Louis Bloom, en av metropolen Los Angeles’ mer opportunistiske eksistenser.
En kveld oppdager han ved en tilfeldighet inntektsmulighetene som finnes i stringertilværelsen, og etter en humpete start slår Louis seg opp som grenseoverskridende krimfotograf. Hverken presseetikk eller allmenn moral får stå i veien. Louis manipulerer åsteder, holder tilbake informasjon fra politiet og driver snart utpressing overfor redaktøren sin, Nina (Rene Russo). Enkelte protester høres, men sukses-sen blir sin egen begrunnelse.
Alyssa Rosenberg i The Washington Post fremførte et interessant poeng i sin anmeldelse av «Nightcrawler»: Louis er en figur som represen-terer en betenkelig, men underkommunisert side ved vår samtid. Han føler seg fullt ut berettiget til suksess, uten å ta overordnede hensyn til metodene han bruker. Andre mennesker – ofre, ordensmakt, kolleger – er kun til for å realisere hans ambisjoner.
«THE FOUNDER» (Regi: John Lee Hancock, 2016)
Det var ikke brødrene Mc-Donald som gjorde hamburgerkafeen sin til et multinasjonalt hurtigmatkonsern. Den æren – eller ansvaret – tilfaller en mann utenfra. Og brødrene McDonald var blant de første ofrene for planene hans.
Midt på 1950-tallet livnærer Ray Kroc (Michael Keaton) seg på å selge milkshake-miksere. Spesielt lukrativt er det ikke, siden de fleste sjappene i bransjen er dårlig drevet og tjener lite. Men Kroc blir nysgjerrig da en familieeid kafé i Sør-California legger inn en større ordre. Dermed stevner han møte med brødrene Mac og Dick McDonald (John Carroll Lynch og Nick Offerman), som har et svært lovende konsept gående. Kroc overtaler dem til et samarbeid, som gradvis overfører mer og mer makt til Kroc selv.
«Forretningslivet som krig» er en velkjent metafor og ditto hovedmotiv i mange filmer. I slike fortellinger blir vi fort fascinert av smartnes-sen til hensynsløse entreprenører, som gjerne bruker råtne metoder til å albue seg opp og frem. Tenk bare på «Wall Street» og «The Wolf of Wall Street». «The Founder» hører hjemme i dette selskapet.