Myter og blendverk

Klimapolitikk seiler opp som en av de viktigste sakene før høstens valg, aktualisert av EUs klimapakke og den nye dramatiske rapporten fra FNs klimapanel. Det kommer til å svirre av kalkyler og regnestykker, lovnader og løsninger – med varierende realisme.

Klimapolitikken kan til tider minne om Robert Musils klassiker «Mannen uten egenskaper», som handler om feiringen av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn like før første verdenskrig. Det nedsettes komiteer og planlegges grundig, det tales høytidelig og loves mye, men ingen vet helt hva som foregår eller hva som står på spill. Slik også i dag: Det snakkes og beregnes, kalkylene florerer, og prosjektene sitter løst.

Men sannheten er denne: «There is no such thing as a free lunsj». La oss se på retorikken og fallgruvene – hvis vi legger fysiske realiteter og økonomisk edruelighet til grunn. Spørsmål knyttet til moral, politikk og «handling» holdes utenfor, snarere gjelder det å avklare premissene for debatten.

Dette er et forsøk på å ta seg frem i jungelen av argumenter, og her følger noen av påstandene som krever motforestillinger.

«Mulighetene er større enn problemene»

Noen ganger er det slik, men ofte ser vi at løsninger hausses opp, mens problemene blir oversett. Når det gjelder fornybar energi, hører vi om tenkte gevinster (reduserte utslipp), mens det i mindre grad snakkes om de negative sidene ved utbygging (samfunnskostnader og naturtap). Eksempler er vindkraft og høyhastighetstog. Skjulte innsatsfaktorer og ukjente konsekvenser er et sikkert innslag i denne blindheten. Kåre Willoch har vært inne på dette – om enn i andre sammenhenger:

«Når vi snakker om gevinster, er to pluss to fem, men hvis det handler om ulemper, er to pluss to tre». For enhver kalkyle kan gi det svaret en ønsker, tallene og regnestykkene er ikke til å stole på. Av og til ligger djevelen i tallene. Slik sett er det bedre med et godt resonnement enn tvilsomme beregninger. Samtidig handler det om et kappløp mellom problemer og løsninger.

Vi løser ett problem, men skaper et annet: Elektriske biler og fly er i skuddet, men utviklingen presser kraftmarkedet. Eller vi flytter problemet til et annet sted: Biodiesel gir positivt klimaregnskap i Norge, men er kanskje basert på planteolje fra rasert regnskog. /

«Grønn vekst er mulig»

All produksjon og transport innebærer en strøm av energi og materialer. Anvendt energi taper gradvis kvalitet (evnen til å utføre arbeid), og ender til slutt som verdiløs varme. Materialer omsettes fra begrensede ressurser til avfall og forurensning. Kildene tømmes, og slukene tettes. Ifølge termodynamikkens lover innebærer dette at entropien (graden av uorden) øker, her forstått som miljøproblemer (forurensning, naturtap) og mindre tilgjengelige ressurser (forringet energikvalitet, spredning av materialer). Fysikkens verden er nådeløs.

Å gjenopprette orden krever innsats og medfører kostnader. Strevet med å redusere klimautslippene – kontrollere energistrømmene – er et eksempel på dette, både teknisk (rensetiltak, karbonfangst, elektrifisering av sokkelen) og samfunnsmessig (kontroll-ordninger og byråkrati, undersøkelser og forskning).

Men entropien gjelder også for materialene. Å utvinne dem fra naturen er som å få en ordnet kortstokk i hendene, å omsette dem (gjennom vareproduksjon) er som å spre kortene for vinden, og gjenvinning av ressursene er som å ordne kortstokken på nytt. Tilsvarende koster det oss dyrt å rense og rydde opp på grunn av forurensning og avfallsopphopning. Vi ser da også at skatter og avgifter knyttet til klimatiltak og avfallshåndtering øker jevnt og trutt.

Kostnadene vi snakker om, innebærer hva vi kan kalle økonomisk entropi – en økning i det uhåndterbare, med trekk av kaos. I et slikt bilde finnes det ingen «miljøvennlig» produksjon; all produksjon medfører kostnader og slitasje på natur og mennesker.

Visjonen om «grønn vekst» hviler på tynt grunnlag. Det er omfanget av produksjon (gjennomstrømningen av energi og materialer) som betyr noe, i mindre grad smartheten ved «løsninger»; det gjelder både for ressursbruk, forurensning, klimaendringer og helseskader.

Problemet ligger altså i selve veksten. I så måte er FNs naturpanel (IPBES) klarere i sin konklusjon enn klimapanelet (IPCC) – når det hevder at økonomisk vekst ikke er forenlig med «miljøhensyn», at en frikobling er umulig å forene med fysikkens lover. I EUs ferske klimapakke («Fit for 55», en reduksjon av klimautslipp på 55 prosent i 2030 sammenlignet med i 1990) tas det til orde for en reduksjon av energiforbruket. Det er nye toner fra en mektig allianse. /

«All fornybar energi er bra»

Fornybar energi er basert på kretsløpene som følger av innstråling fra Solen: bioenergi (fra fotosyntesen), vannkraft (fordamping – nedbør), vindkraft (trykk- og temperaturforskjeller), bølgekraft (skapt av vind) – og stråleenergien i seg selv, omsatt til solkraft (elektrisk energi produsert ved solceller eller para-boler) eller til solvarme, oppsamlet i luft, jord og vann (tilgjengelig for varmepumpe).

Det viser seg at enhver energiutvinning har konsekvenser for miljøet, hvis vi må ty til naturinngrep (demninger, veier, arealbruk) og teknologisk hjelp. Med en gang innsatsfaktorene (energi, kostnader, naturkapital, naturtap) øker, kommer regnestykket under press. Det er heller ikke alltid slik at fornybar energi erstatter ikke-fornybare kilder, slik det gjerne fremstilles. /

«Elektriske biler forurenser ikke»

I Norge er målet å stoppe salget av nye fossildrevne biler fra 2025. I EUs klimapakke skal det gjelde et forbud mot slike biler fra 2035. Dette er gode nyheter, men ikke uten forbehold. Batteriene i elektriske biler skal lades, og ett sted må energien komme fra. I Norge forbinder vi elektrisk energi med vannkraft, i andre land er den ofte basert på fossile kilder eller kjernekraft, med generatorer som produserer strøm fra varme.

I det første tilfellet betyr det at vi flytter utslippene fra veier og gater til for eksempel et gasskraftverk, som slipper ut store mengder CO₂. Satsing på kjernekraft vil innebære strålingsrisiko ved utvinning av drivstoff, drift og avfallshåndtering.

Jo flere elektriske biler vi har, jo mer vil presset øke på kraftutbygging og kraftforsyning. Det samme gjelder kraftbehov knyttet til andre fremkomstmidler. Argumentasjonen for jernbane som miljøvennlig, er knyttet til elektrifisering, det samme gjelder for elektriske ferger – og nå kommer flyene. På gateplan finner vi elsyklene og elsparkesyklene. Legg til alskens remedier og duppeditter, roboter og droner, dataservere og bitcoin-produksjon, så kommer det økende behovet for elektrisk kraft til syne. Alle politiske partier roper på mer kraft, og norske kommuner kjemper om bygging av batteri- og bitcoinfabrikker. /

«Nytt er bedre enn gammelt»

Nye biler bruker mindre energi enn gamle, og nye biler har mindre utslipp enn gamle. Men selve produksjonen av en ny bil krever mye energi og gir store utslipp – kanskje like mye som den sparer inn gjennom sin levetid. I så fall er gevinsten ved den nye bilen oppspist før den kommer på veien.

Det er generelt en tendens til nyanskaffelser fremfor reparasjon, unødvendig utskifting av fullt brukbare ting og bygging av nye hus fremfor renovering av gamle. All ny produksjon innebærer tilvekst i energi- og materialstrømmer, med tilhørende klimautslipp, og det skal mye til før slike løsninger innebærer fordeler i et klimaregnskap. /

«Hydrogensamfunnet er veien»

Brenselceller er en teknologi som drives av hydrogen og produserer elektrisk energi, med bare vanndamp som utslipp. Hydrogen har vi som kjent nok av, bundet i vann og karbohydrater, den er lett å lagre og svært anvendelig.

Når det gjelder utvinning fra vann, er elektrolysen velkjent som metode (hydrogen og oksygen skilles). Den skaper ingen forurensning, men krever store mengder elkraft; dette gir såkalt «grønt» hydrogen. I Norge snakkes det om utvinning av hydrogen fra gass (metan, CH₄), såkalt «blått» hydrogen, men da sitter vi igjen med store mengder CO₂, og det er jo nettopp slike utslipp vi vil unngå.

Og vi er tilbake til fasiten: Hydrogen er bare en energibærer, og den er i seg selv ikke mer miljøvennlig eller lønnsom enn primærkilden og produksjonsveien. Derfor snakkes det nå om elektrolyse via fornybare energikilder (særlig vindkraft) eller karbonfangst og lagring (CCS, Carbon Capture and Storage) ved utvinning fra gass, med de kostnadene og konsekvensene dette vil medføre. /

«Vi må satse på bioenergi»

All forbrenning av karbonholdige stoffer gir utslipp av CO₂. Men bioenergi anses altså som fornybar – gitt at det man tar ut av kretsløpet, erstattes med ny planting og tilvekst. Dette er en usikker forutsetning.

Biomasse som før eller siden vil bli utsatt for nedbryting – det være seg trevirke, slakteavfall eller planterester – kan forbrennes slik at energien utnyttes. Dette er «annengenerasjons» bioenergi (noe misvis-ende kalt «avansert» bioenergi), basert på allerede eksisterende organisk avfall. Annerledes stiller det seg med planteuttak (oljevekster, skog) for energiproduksjonens skyld. Dette er «førstegenerasjons» bioenergi (også kalt «konvensjonell»).

Det høres forlokkende ut: Aldri før har tilveksten vært større i norske skoger. Men all høsting av førstegenerasjons bioenergi (hugst, slått, høsting) innebærer tapt karbonbinding, i stedet gir forbrenningen utslipp, og det tar flere tiår etter gjenplanting før bindingen er som før. Næringstilgangen for nye planter er usikker, og før eller siden trengs det ny tilførsel.

Da gripes det gjerne til kunstgjødsel, som er veldig energikrevende i produksjon, og energiregnskapet blir tvilsomt. Det kan fort nærme seg situasjonen i landbruket, der forholdet mellom energiinnsats og energiproduksjon er 10-15:1. Og i deler av verden kan vi få en konkurranse om arealene – mellom produksjon av drivstoff til maskiner og mat til mennesker. /

«Avfallsforbrenning gjenvinner energi»

Det er bedre å brenne avfall og ta ut energien enn å kaste det på dynga. Det siste omtales som «deponi», det første har status som «energigjenvinning». Men begge alternativene betyr at produktene må lages på nytt, med alt hva det innebærer av materialutvinning, vareproduksjon og klimautslipp. Derfor er det skjønnmaling å kalle avfallsforbrenning for energigjenvinning.

Materialgjenvinning er et langt bedre alternativ, selv om det innebærer mye transport og kan ha andre ulemper. Fordelen er selvsagt at vi kan gjenbruke materialressursene og slippe nyutvinning, men enda viktigere er det at vi sparer en hel runde i materialenes kretsløp («sirkulærøkonomi»), ved at vi slipper å etablere forbrenningsanlegg med alle sine innsatsfaktorer. Riktignok må selve produktet, for eksempel et plastbeger eller et pappkrus, lages på nytt, men plasten og papir-fibrene kan brukes på nytt. Bare gjenbruk av selve produktet er bedre, slik vi husker det fra den gangen vi brukte kopper og flasker om og om igjen ... Da sparer vi enda en runde i kretsløpet. For ikke å snakke om at noen produkter rett og slett ikke trengs.

Vi sitter igjen med denne rangeringen fra dårlig til god avfallshåndtering: deponi – avfallsforbrenning (energigjenvinning) – materialgjenvinning – gjenbruk – utfasing av produktet. /

«Karbonlagring kan berge oss»

I sin nyttårstale i 2007 kunne daværende statsminister Jens Stoltenberg fortelle om den nye «månelandingen» i norsk teknologi – planene om karbonfangst- og lagring (CCS) i forbindelse med de prosjekterte gasskraftanleggene på Vestlandet. Planene ble etter hvert lagt på is, på grunn av for høye kostnader, men er nå hentet frem igjen og blankpusset.

I dette tilfellet handlet det altså om å brenne naturgass for å produsere elektrisk kraft, dette ved at varmen fra forbrenningen driver en gassturbin som genererer strøm. Men bare halvparten av energien blir til elektrisk kraft, resten ender som spillvarme. Tapet er enda større i vanlige biler, bare en tredjedel går til fremdrift. Dette er prisen å betale for heving av energikvaliteten fra kjemisk energi – som er annenklasses – til bevegelse (turbin) og videre til elektrisk kraft – som begge er førsteklasses energiformer – i stand til å utføre arbeid og drive maskiner. Spillvarmen er tredjeklasses energi, som bare duger til oppvarming. Denne energien er det ikke alltid lett å finne anvendelse for.

Uttaket av en ikke-fornybar ressurs med så store tap av energi burde få alarmklokkene til å ringe. Men det var andre argumenter som kom til å gjelde: Norsk gasskraft skulle erstatte det som enda verre var, varmekraft basert på kull eller olje (der kull gir aller mest utslipp) eller kraft fra atomreaktorer. Tilsvarende heter det i dag om EUs tredje energimarkedspakke (ACER) at norsk vannkraft skal erstatte mindre miljøvennlig energi i EU. Snarere er det slik at norsk kraft vil komme på toppen av energimarkedet, senke prisene og øke energiforbruket, slik enhver tilvekst i energitilgang virker. Håpet om erstatning av én energikilde med en annen, hviler på tynt grunnlag. 

Men med karbonfangst og lagring er vel gasskraft bra? Knapt nok – og bare hvis håpets regnestykke var til å stole på (erstatningsprinsippet, utnytting av spillvarmen), men da ville vel logikken snarere være: jo flere anlegg, jo bedre? Miljøaktivisten Kurt Oddekalv skrev i sin tid en ramsalt kronikk om dette. Der hevdet han at hvis gasskraft og karbonfangst skal ha noe for seg, må gassen transporteres og kraftanlegget reises på et sted med en befolkning som kan betjenes av fjernvarme. Videre at karbonfangsten må sikres, og at et annet og «verre» alternativ må garanteres fjernet – men det viktigste: Energiforbruket må senkes.

Men det ser ut som om gass som energikilde er i ferd med å tape terreng; i EUs klimapakke heter det at en vil redusere bruken av gass både i industri, husholdninger og strømproduksjon. I virkeligheten må olje- og gassressursene få ligge urørt, slik det hevdes i den siste rapporten fra det internasjonale energibyrået (IEA), og som den ferske rapporten fra FNs klimapanel slutter opp om.

Alt peker i retning av en avkarbonisering, forstått som utfasing av fossile kilder. Spørsmålet er hva som skal komme i stedet da det hefter noe ved alle energikilder. I alle fall er både utvinning og omsetning av fossil energi i ferd med å komme i et helt nytt lys, og markedet for norsk gass kan forsvinne i løpet av få tiår. /

«Vi må elektrifisere sokkelen»

Denne tanken er beslektet med «hvis»-retorikken ovenfor. Nå er det CO₂-utslippene fra gassturbinene på plattformene (som gir kraft til driften), en vil stoppe. Det skal gjøres ved at det legges elkabler fra land, og da med kraft fra fornybare kilder eller gasskraft med karbonfangst (CCS), eller med kraft fra havvind, noe som later til å være mindre kontroversielt.

I alle tilfeller hevdes det at produksjonen på norsk sokkel vil bli «renere» enn annen olje- og gassutvinning, utvinningen kan fortsette, og olje- og gassalderen forlenges.

Realismen i prosjektet begrenses av tilgangen på elektrisk kraft, ettersom dette markedet er under økende press.

Vil ikke elektrifisering av sokkelen konkurrere med industriens kraftbehov? Og kildene skal altså helst være fornybare. Sist, men ikke minst: Vil gevinsten stå i forhold til kostnadene, og hva kunne de samme pengene vært brukt til?

Vi må ikke glemme at det er bruken av gass og olje som genererer de største utslippene, ikke utvinningen. Nylig ble oljeselskapet Shell domfelt i Nederland og pålagt en større reduksjon av klimautslipp også fra forbrenning av sine produkter. /

«Teknologi kan løse problemene»

Teknologien gir mange muligheter, men vi utnytter dem dårlig. Energieffektiviteten går opp (det produseres stadig mer pr. energienhet), men produksjonsveksten spiser opp gevinsten. Bilene bruker mindre og mindre drivstoff, men det blir stadig flere av dem, de brukes mer, og trafikken øker. Vaskemaskinene bruker mindre energi enn før, men vi har mer klær og vasker dem oftere. Vi superisolerer boligene og har solceller på taket, men arealer og innetemperatur øker. IT kan redusere mobilitet og reising, men energien serverne bruker, tærer på gevinsten. Altfor ofte går vinningen opp i spinningen.

Teknologi kan være god eller dårlig, billig eller dyr, innebære lav eller høy risiko og i ulik grad passe til lokale og kulturelle forhold. Vi må gå bak teknologien og vurdere innsatsfaktorer, kostnader, konsekvenser og naturinngrep.

Både når det gjelder energiforbruk og transport, er det selve omfanget som er problemet – og dette krever noe mer enn teknologiske løsninger. Politiske beslutninger, kulturell livsstil og personlig adferd er viktigere enn teknologiske utopier og store ord. /

«Tjenester er bedre enn industri»

Det gamle bondesamfunnet har forsvunnet, og primærnæringene er på vikende front. Men også industrisamfunnet og de såkalte sekundærnæringene er i sterk endring. Røyken fra fabrikkpipene er i ferd med å forsvinne, og godt er vel det? I stedet har tjenestesektoren (tertiærnæringene) overtatt – og etter hvert blitt til et «metasamfunn»: stadig smalere nisjer med eksperter, konsulenter og fiksere.

Dette har fått noen til å snakke om «det post-industrielle samfunnet» – også forstått som et samfunn med færre miljøproblemer. Er det ikke bedre med utdanning og innovasjon, helse- og sosialarbeid, medier og kommunikasjon, kultur og reiseliv – enn med forurensende tungindustri? Tjeneste- og metasamfunnet har vel ikke noe særlig klimaavtrykk? Det som skjer, er at det blir overført arbeidskraft fra industrien til tjeneste- og metasektoren, mens industrien produserer som aldri før og gjennomstrømningen av energi og materialer øker – leseren husker kanskje entropien?

Dessuten bygger tjeneste- og metasektoren på en rekke underliggende faktorer og forutsetninger: produksjon, varekonsum, teknologibruk, transport – og ikke minst: utdanning og forskning, som igjen har sine forutsetninger.

Alt tyder på at det er like stort miljøavtrykk pr. arbeidsplass i tjeneste- og metasektoren som i tungindustrien. Og de nye næringssektorene er blitt til kolossale energisluk, knyttet som de er til nettservere, kunstig intelligens, roboter og bitcoin-utvinning. /

«Det er nok energi å ta av»

Av og til hører vi dette glade budskapet – som jo også er riktig, så lenge vi snakker om fornybare kilder og ikke om lagerressurser. Innstrålingen av solenergi, knyttet til fotosyntese, vann, vind, bølger, varme i jord og vann – er ubegrenset, helt til Solen slukner. Det er dette som er det eneste bærekraftige.

Elektrisk kraft er nøkkelen i dagens energiverden. Begrensningen ligger i å skaffe nok energi av høy kvalitet til å utføre arbeid og drive maskiner. Vi kan stå på båtdekket og undre oss over de kolossale mengdene av energi i havet (oppsamlet solvarme), men denne energien kan ikke drive båten fremover, slik varmen fra varmepumper (hentet fra luft, jord og vann) ikke kan brukes til annet enn oppvarming.

Fornybar energi løser heller ikke alle problemer. Kjernekraft er i prinsippet ubegrenset – særlig hvis en lykkes med fusjonsenergi – og er til overmål utslippsfri. Slik sett er det ikke rart om noen ser til kjernekraft som løsning. Men risikoen ville bryte med alt av «føre-var»-prinsipper. På dette grunnlaget går Tyskland og Danmark mot de landene i EU som svermer for kjernekraft.

Hva så om tilgangen på energi var ubegrenset? Vi ville tømt materiallagrene raskere, forurenset mer og produsert mer avfall. Verst ville være en formidabel varmeforurensning langt over dagens, som ville eskalere klimaendringene fullstendig.

Det finnes ingen gratis lunsj, altså. Det eneste reelt bærekraftige er en solbasert økonomi, der vi må nøye oss med fotosyntesen og kretsløpene – og grensene dette setter. Vi aner ikke hva en slik økonomi innebærer – bortsett fra at det åpenbart vil være et mer nøysomt liv og kreve en mer rettferdig fordeling.

Men det vil samtidig gi et realistisk fremtidshåp – ved at det ikke etterlater enda en generasjon i business as usual, overlatt til illusjoner som ikke holder.

Dagens unge finner sitt håp i noe annet.

Les mer om økonomisk entropi:

Georgescu-Roegen, Nicholas (1971): «The Entropy Law and the Economic Process» (Harvard University Press).

Rifkin, Jeremy (1989): «Entropy: Into the Greenhouse World» (Bantam Book).

Foros, Per Bjørn (1996). «Har vi råd til vekst? Om kappløpet mellom problem og løsninger» (Cappelen Akademisk forlag).