En krise med muligheter. Et steinkast unna der jeg står, slynger en smal sti seg fra havet, fire hundre høydemeter opp en bratt skrent. Stien er oppkalt etter filosofen Nietzsche. Mot sør kunne han på skyfrie morgener iaktta Middelhavets største øy, Korsika. Mot nord strekker de franske alper seg mot himmelen.

Nietzsche pleide å la seg frakte av et esel ned til strandkanten. På vei oppover tok han beina fatt. Filosofens mest kjente visdomsord er: «Det som ikke tar livet av oss, gjør oss sterkere.» 

For dem som har vært heldige og unnsluppet virusets herjinger, har dette sitatet brått fått ny aktualitet, slik også Winston Churchills berømte utsagn har det: «Kast aldri bort en krise!»

Et lammet samfunn. I Norge ble vi vitne til et oppsiktsvekkende samarbeid og handlekraft av en koalisjonsregjering. Det har vært et løfterikt syn – ikke bare fra statsråder og partiledere, men også arbeidslivsorganisasjoner på begge sider. Til og med politikere, programmert til uenighet med alle initiativ fra sine meningsmotstandere, viste seg fra sin beste side, frem til de første kritiske innvendingene mot innretningen i krisepakkene kom på banen.

Men hvordan vil dette arte seg i den mer normale hverdagen som venter på andre siden av koronasmitten? Vil annerledeslandet vårt ha mistet noe av sin egenart og selvsikkerhet, når oljefondet har tapt sin matchvekt i kampen for å redde næringer som i år fremover vil lete etter fotfeste? Hvor mange ledere for hjørnesteinsbedrifter vil samles utpå sommeren, enten i gravøl, eller for å be om en runde til fra det offentlige? 

Mens klimakrisen har vært en demonstrasjon i avmakt hos politikerne, kan koronakrisen «være i ferd med å minne oss på hvor mye makt som faktisk i ligger politikken», slik Maria Berg Reinertsen formulerte det i Morgenbladet.

Nye kalkyler kreves. Da distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland nylig uttalte at vi om nødvendig måtte sette miljøet til side for å hjelpe bedrifter ut av krisen, ble det enda mer presserende å minne om at miljøkostnader er like reelle som lønnsutgifter og vedlikehold. Om at økologi teller like mye som økonomi, og at vi må holde blikket festet på en sårbar naturkapital vel så ofte som på et oljesmurt nasjonalprodukt. Nasjoner som Skottland, Island, New Zealand og Bhutan har innsett at andre verktøy enn bruttonasjonalproduktet må anvendes som målestokk for å inkludere livskvalitet og ikke bare produksjon.

Alle våre sanser oppdaget hvor galt det kan gå, og hvor raskt. Vil vi se på omgivelsene og miljøet med andre øyne etter denne krisen?

Flere har begynt å sammenligne koronakrisen med børskrakket på Wall Street i mellomkrigsårene, etterfulgt av den store depresjonen i USA og arbeidsløsheten som bredte seg med rakettfart. I sin bok «Leadership» beskriver historikeren Doris Kearns Goodwin hvordan president Franklin D. Roosevelt fikk nasjonen på bena igjen ved å forvandle USA økonomiske base, gjennom et unikt offentlig-privat skippertak, der han fikk både samfunnsledere og arbeidere meg seg.

Ordene som innleder Charles Dickens' bok-klassiker «A Tale of Two Cities», skrevet på midten av 1800-tallet, beskrev situasjonen man sto overfor den gang – og står overfor nå:

Det var de beste av tider, det var de verste av tider ...
Det var lysets sesong, det var mørkets sesong.
Det var håpets vår, det var fortvilelsens vinter ...

Hva skal vi ta med oss videre, og på hvilke områder må vi finne andre måter å levere våre godt tilvente velferdsgoder på?

Skippertak er ikke nok. Vi må ikke la en krise av apokalyptiske dimensjoner gå til spille. Det greske ordet apokalyptein betyr å avsløre, å vise frem. Koronakrisen forvandlet store deler av verdens finansmarkeder til en slagmark av arbeidsløshet, sykdom og nød. Hele bransjer kan få dødsstøtet.

«Vi er gode på skippertak i Norge. Men er vi gode på langdistanse?» spurte Erna Solberg i Aftenposten under krisen. Det var en påminnelse om at politikk ikke handler om å vinne valg, men å få utrettet noe for kloden vi lever på. Det skal ikke mangle på utfordringer.

Koronasjokket til tross; flere norske næringer er rimelig godt utrustet til å takle utfordringene. Vi har fremdeles solide rester av et oljeeventyr – selv om stadig flere ledere etter hvert innser alvoret i Parisavtalen, og noen av dem investerer milliarder i alternativer til fossile energikilder.

Det ble likevel ingen grunnrentebeskatning for å nyte godt av våre felles havareale for Norges omfattende havbruksindustri. I revidert nasjonalbudsjett slapp de unna med å betale en brøkdel i en ny produksjonsavgift. Det næringen ikke kan unnslippe, er et stadig mer miljøbevisst marked. Industrien bør derfor bedre fiskevelferden, håndtere de enorme mengdene med utslipp til fellesskapets beste.   

Til havs og i fjorder kan vi også ta raskere og lengre skritt mot en grønnere, mer moderne samferdsel. 

Til havs og i fjorder kan vi også ta raskere og lengre skritt mot en grønnere, mer moderne samferdsel. Det krever at fartøy og kjøretøy i langt høyere grad og med langt lavere klimagassutslipp skaper de grønne gevinstene som savnes, men som holdes tilbake av en vinglete transportpolitikk.

Reiselivets fremtid henger også nært sammen med kysten vår. Nesten 2/3 av all verdiskaping i norsk reiselivsnæring skyldes den enestående vestlandsnaturen. I dag ligger norsk turisme nede for telling, delvis lammet av samferdselssvikt, så langt holdt i live av det offentlige. Kanskje vil et storinnrykk av nordmenn henvist til å feriere i eget land, utgjøre noe mer enn et lys i tunnelen, og skape nye varige vaner for mange.

Bransjer på vei ut? Vil videokonferanse-appene vi nå har lastet ned og blitt fortrolig med, redusere noe av konferansebonanzaen som medfører store miljøutslipp? Hvilke marsjordrer vil regjeringen sende Avinor, dette direktoratet som – det grønne skiftet til tross – tar seg råd til å etablere nye rullebaner fordi det gir mer penger i taxfreekassen. Og hvor lenge skal vi la store cruiseskip frakte et ubegrenset antall turister langs vår vakre, sårbare og tradisjonsrike kystrute? Britiske Financial Times bar nylig et fjordfoto av et cruiseskip bildeteksten «Stranded assets?» («strandede investeringer») i en artikkel som handlet om masseturismens baksider (se egen sak om cruisenæringen på side 52).

Koronakrisen truer disse rederiene nå, ikke bare fordi de seiler under bekvemmelighetsflagg og legger inntektene i offshore bankkonti, men også fordi arbeidsforholdene om bord ville vært ulovlige i brorparten av landene skipene besøker. Vil norske havnesjefer fremdeles hige etter denne form for turisme, som fordriver andre, langt mer bærekraftige, lokalt verdiskapende reiselivsalternativer? 

La oss heller ikke glemme at mye av norske eksportsuksesser i form av fiskeoppdrett og turisme, de siste årene skyldes en lav kronekurs. Mange grep gjenstår for at disse vekstsektorene skal oppfylle Parisavtalens krav.

Tiden løper fra oss. Så hvor begynner vi? Kan svaret ligge i Klima- og Miljøverndepartementet?

I 2015 oppnevnte regjeringen et ekspertutvalg for å fremme forslag til en overordnet strategi for «Grønn Konkurransekraft.» Anbefalingene kom et drøyt år senere i form av et «veikart» med ambisiøse mål for mange næringers bidrag til et lavutslippssamfunn. Samtidig lovet det offentlige store bidrag til stimulering av det grønne skiftet. Høsten 2017 lanserte regjeringen sin strategi, men to år senere, på Næringslivets klimakonferanse i juni i 2019, måtte man si seg enig i at tempoet i et grønt skifte i Norge var altfor lavt.

Hva hadde gått galt? Det var neppe noen feil på oppskriften: 17 veikart skulle utløse grønne investeringer gjennom et tett privat-offentlig «tverrfaglig, tverrsektoralt og tverrdepartementalt» samarbeid basert på Parisavtalen. Her har regjeringen et verdifullt verktøy. Så hva skal til for å øke farten?

På senhøsten ble det opprettet et uavhengig klimaomstillingsutvalg bestående av Norsk klimastiftelse, Civita og WWF. Utvalgets kjerneoppgave er å beskrive en politikk som skal forberede, gjennomføre og håndtere konsekvensene av en rask, global energiomstilling bort fra fossil energi i tråd med Parisavtalens mål. Kan utvalget få fart på det grønne skiftet? Svaret er like rundt hjørnet.

For de mest utsatte næringer er regjeringens milliardinnsprøytinger så langt som førstehjelp å regne. Ytterligere stimulanser trengs. Men for at våre viktigste økonomiske sektorer skal bli bærekraftige bjelker i et fremtidig Norge, må vaksineinnsprøytinger gis i form av tiltak som fører til at et grønt skifte kan overleve i et globalt konkurranseperspektiv.

Klimautfordringene er en langdistansesport, men koronakrisen kan gi startskuddet til at flere bærekraftige arbeidsplasser sikrer verdiskapning for kommende generasjoner.