Lys fremtid for norsk treindustri. Det nyåpnede industrilokalet fylles med en harmonisk eim av skogshugst, samt øredøvende lyder av sager, presser og andre maskiner som foredler de lyse plankene av norsk gran. Her limes treplankene sammen til et byggemateriale som – ifølge mange – er i ferd med å ta av, ikke bare i norsk byggesektor, men også på det globale markedet. Nemlig massivtre, eller krysslimtre.

Så dette er fremtiden for byggebransjen? – Vi håper jo det, ellers har vi kastet bort en investering på 250 millioner kroner, sier Morten Johansen, administrerende direktør i Splitkon, verdens største produsent av massivtre.

Limtre har lang fartstid som materiale og består av planker som er limt og presset for å bli til bjelker og andre treprodukter i større tykkelse. Massivtre – krysslimtre – derimot, blir laget ved å laminere planker lagvis i motstående retninger, som gir større byggeelementer som egner seg til både vegg-, gulv- og takkonstruksjoner. Krysslimtre kom først på banen for 20 år siden, men utgjør i dag en betydelig andel av aktuelle byggematerialer, forteller Johansen.

Det grønne byggeskiftet. – Denne utviklingen skjer ikke kun i Norge eller Skandinavia – det er et globalt ønske om å benytte treverk til byggekonstruksjoner. Dette er mye drevet av det grønne skiftet, og ønsket om å senke utslipp av klimagasser, sier Johansen.

En undersøkelse i 2015 viste at byggsektoren var ansvarlig for 40 prosent av verdens energibruk og klimagassutslipp. Eksempelvis forårsaker én kubikkmeter betong et utslipp på cirka 385 kg CO₂. I motsetning vil én kubikkmeter massivtre derimot binde 800 kg CO₂.

– Trær fanger CO₂ når de vokser, og hvis dette blir foredlet til byggematerialer, vil karbonet forbli lagret så lenge bygget blir stående. Dette stanser det som ellers ville vært det naturlige kretsløpet til trærne, hvor veden enten brennes opp, eller at trærne råtner, og dermed slipper CO₂ ut i atmosfæren. Bygging i trevirke gir derimot positivt utslag for utslippsregnskapet, og kan være ett av flere bidrag til å redusere klimagassutslipp, sier Johansen.

De siste årene har skogplanting for alvor fått vind i seilene som klimaforbedrende tiltak, nettopp på grunn av den karbonfangende fotosyntesen.

De siste årene har skogplanting for alvor fått vind i seilene som klimaforbedrende tiltak, nettopp på grunn av den karbonfangende fotosyntesen.

Som ledd i et pilotprosjekt fra Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet er det nylig blitt plantet flere nye skogsarealer i Rogaland, Trøndelag og Nordland, som forventes å ta opp omtrent 700 000 tonn CO₂ de neste 85 årene. Tallet hadde imidlertid vært på 250 000 tonn CO₂ ved kun naturlig tilvekst, ifølge Miljødirektoratet.

Norge har ambisjon om å verne 10 prosent av landets skoger, men foreløpig er det kun cirka 5 prosent av arealene som er beskyttet av denne ordningen.

Men er det vern eller bruk av skogen som gir de største klimagevinstene? 

Brutto/netto. Dette er et komplekst bilde, ifølge Gunnhild Søgaard, avdelingsleder for Skog og klima ved Nibio (Norsk institutt for bioøkonomi).

– Dette handler ikke bare om lagring av karbon, men også strømmene av opptak og utslipp. Det samlede nettoopptaket av CO₂ i norsk skog tilsvarer omtrent halvparten av utslippene i alle de andre sektorene i klimaregnskapet sammenlagt, så det er en betydelig andel.

Søgaard forklarer at en ung skog med god vekst vil lagre mye karbon, som innebærer et høyt nettoopptak, og CO₂-opptaket vil også øke etter hvert som trærne vokser i størrelse.

– Når trærne blir gamle, vil derimot kurven slakke av, og karbonet brukes i større grad til vedlikehold og overlevelse.

I en samarbeidende rapport med Miljødirektoratet, fant Nibio få holdepunkter for at vern av skog, fremfor bruk, vil gi en positiv klimaeffekt.

Hvis man bruker skogen til å øke forbruket, er det bedre å la skogen stå.

– Dersom skogen skal brukes, må forvaltningen skje innenfor visse rammer hvis det skal være positivt for klimaet. Dette innebærer bærekraftig forvaltning av skogen, at produktene som foredles fortrinnsvis har lang levetid, og at trevirket brukes som erstatning, og ikke til økt forbruk. I praksis vil det si at det er bedre å bruke treverk i stedet for betong til et nytt hus, fremfor å bygge et ekstra hus i tre. Hvis man bruker skogen til å øke forbruket, er det bedre å la skogen stå, sier Søgaard.

Jord som karbonlager. Nibio taler klart i favør av bærekraftig bruk og foredling av karbonfangende tømmer, men ifølge biolog Arnodd Håpnes i Naturvernforbundet må vi se skogen for mer enn bare trær – da store mengder karbon i norske skoger også er lagret i jordsmonnet.

– I utgangspunktet må vi skille mellom kort- og langsiktige mål i klimapolitikken. Skal vi holde oss innenfor et 1,5-2-gradersmål frem mot 2050, så vil skogen være størst bidragsyter hvis karbonet kan forbli lagret i trærne og i jorden. Over 80 prosent av karbonet i skog-økosystemet er lagret i jordsmonnet – men flatehugst og markbereding vil åpne opp og slippe ut store mengder av dette karbonet, som har vært lagret i hundrevis av år.

Markberedning er et tiltak som kan gjennomføres i etterkant av flatehugst for å sikre effektiv foryngelse, med metoder som furemarkberedning*, hauglegging, og invers-metoden. Håpnes mener vitenskapen først nå har forstått viktigheten av boreale skoger** for klimaregnskapet, og at vern fremfor bruk av gammelskog vil være positivt for biologisk mangfold, samt lagring av karbon.

– De som mener at gamle trær har et nullsum-regnskap, og kun driver vedlikehold, glemmer at selv 500 år gamle grantrær har grønne nåler. Når disse faller av, vil karbonet fanges opp i jorden – blant annet ved hjelp av sopp, sier Håpnes.

Mykorrhiza (sopprot) er symbiosen mellom sopp og planterøtter der et utstrakt rotsystem – kalt mycel – bidrar til transport og opptak av vann og næring mellom trær, planter og soppen selv. Et mangfold av sopparter i skogen har et slikt samliv, blant annet matsoppene steinsopp og kantarell.

Trærne binder karbon fra luften og lager sukker som tilføres soppen, da sopp ikke produserer dette selv. I retur får trærne både vann og næring gjennom sopprotsystemet. Store mengder karbon vil følgelig bli lagret i jordsmonnet som mycel – som også er meget motstandsdyktig mot nedbryting, og er dermed et naturlig, stabilt karbonlager med mindre de blir forstyrret av menneskelige inngrep, som markberedning etter flatehugst.

– Det massive sopprotsystemet er noe av det mest stabile karbonlageret som finnes, og ved graving i jorden vil soppsystemet miste fangstmekanismen i området, og karbonet vil slippe ut, opplyser Håpnes.

Dermed er det ønskelig med en hugstpraksis som best mulig tar vare på karbonet som ligger lagret under jorden, som ifølge Håpnes vil kunne innebære mer bruk av lukket hugst, og mindre flatehugst.

Ved lukket hugst tas enkelttrær ut fra økosystemet, noe som opprett-holder en mer variert distribusjon av trær med forskjellige størrelser og aldre, samt biologisk variasjon. I tillegg vil det være økt varmeinnstråling ved flatehugst som forandrer mikroklima, som også kan føre til utslipp av karbon fra jordsmonnet. Ved en slik hugstpraksis vil det likevel være utfordrende å unngå en reduksjon i antall kubikkmeter hugd tømmer.

Naturvernforbundets biolog hevder at det tar mellom 90 og 150 år før nyetablert ungskog vil kunne kompensere utslippene fra flatehugst, noe som ikke er forenelig med 2050-horisonten til FNs klimapanel.

Søgaard ved Nibio mener imidlertid at ulik praksis og lokale forhold gjør det utfordrende å konkludere entydig om det blir store utslipp fra jordsmonn etter hugst.

– Det er generelt noe tap av karbon fra jorden etter flatehugst, men det må sees i sammenheng med proporsjoner. Det er årlig et ganske lite areal som hugges, og forventet tap av jordkarbon fra arealet i tiden etter hugst er i størrelsesordenen 7-22 prosent. Det er følgelig en relativt liten andel av det samlede jordkarbonet som går tapt. Det er også viktig å være klar over at når man snakker om at 80 prosent av karbonet er lagret i jordsmonnet, så inkluderer dette også sump- og myrområder, som i utgangspunktet ikke skal flatehugges eller markberedes, ifølge miljøstandarden.

– I tillegg er det variasjoner i hvordan markberedning gjennomføres etter flatehugst, sier Søgaard.

– Hvis dette utføres skånsomt og kun lokalt der hvor planten skal stå, vil dette gi en begrenset påvirkning på jordsmonnet. Et annet moment her er at markberedning vil gi mer effektiv plantevekst, og en økning i biomasse vil også føre til økt tilførsel av karbon til jordsmonnet. I tillegg vil jordsmonnets karbonlager bygge seg opp igjen i ettertid, men spørsmålet er da om dette rekker å bygge seg opp til neste hugst eller ikke. Dette vet vi for lite om nå. 

Arnodd Håpnes i Naturvernforbundet er enig i potensialet i tømmer:

– På lengre sikt er trevirke selvfølgelig et viktig bidrag til å erstatte fossile kilder, og vi må bruke skogen til dette. Likevel ser vi at det i dag er omtrent kun 12-15 prosent av trevirket som blir brukt til varige produkter i form av materialer. Rester som bark, røtter, grener og bar går til forbrenning eller ligger igjen i skogen og blir næring, noe som er bra, men da slippes karbon raskt ut igjen, sier biologen. 

Kaskade og gjenbruk. Erik Larnøy i Nibio, som forsker på treteknologi, sier at det i norsk tømmerindustri nå er økt vekt på kaskadebruk, det vil si resirkulering av treprodukter så mange ganger som mulig før de brennes og blir til energi. Sammen med bedre utnyttelse av restvirke som sagflis, er målet å holde fibrene i omløp og unngå at karbonet slippes ut i atmosfæren ved forbrenning.

– Det er en ny kamp om fiberen – og dette er noe vi ser over hele Europa. Tidligere hev vi alt rett i ovnen, men nå skal det resirkuleres til nye produkter.

2020 er året EU har satt som mål for at avfall generelt skal gå fra energigjenvinning til materialgjenvinning, og Larnøy viser til at det pågår betydelig innovasjon innen produkter av resirkulert trevirke i Norge. Dette inkluderer blant annet mursteinserstatning av tre, sponplater med bedre fuktegenskaper, og emballasje til frukt og grønnsaker.

– Tre kan resirkuleres til et mangfold av forbruksvarer, som diverse materialer, klær, og dyrefôr. Ved hjelp av insekter og mikro-organismer kan man omdanne trevirke til proteiner, som kan brukes som fôr i oppdrettsindustrien og jordbruket. Vi drømmer også om å lage 3D-printere i større skala, hvor den plastiske massen lages av treavfall, sier Larnøy.

Miljøvennlig konkurrent. I produksjonslokalene til Splitkon inspiserer Morten Johansen en ferdigpakket forsendelse med nytt massivtre fra norsk tømmer. 

Vil tre kunne erstatte betong som materiale?

– Dette er en direkte konkurrent til betong, sier direktøren.

Siden 1800-tallet, da betong ble introdusert som byggemateriale i Norge, har den formbare steinmaterien vært den desidert viktigste bestanddelen i varige byggverk, og trumfer fortsatt i pris og tilgjengelighet i mange sammenhenger. Johansen er ærlig på at massivtre fortsatt kan komme til kort for betong visse steder – for eksempel ved fundamentering, eller til konstruksjoner som går under bakken. Prismessig kan betong fortsatt ta innersvingen på trevirke, men dette avhenger av hvordan bygningen blir prosjektert.

– Hvis bygget fra starten blir planlagt med massivtre som hovedvirke, er det mulig å konkurrere i pris, sier Johansen.

Pris satt til side, er klimaavtrykk som nevnt, et av hovedargumentene til bruk av trematerialer i bygg. Ifølge en studie gjort av Østfoldforskning, vil klimagassutslippene fra materialproduksjon være avhengig av hvordan konstruksjonen blir prosjektert – og ikke kun bero på materialvalg.

På oppdrag fra Betongelementforeningen gjennomførte forskningsinstituttet en livsløpsvurdering (LCA) på teoretiske kontorbygninger i forskjellige høyder og på forskjellige lokaliteter – for å regne med utslipp knyttet til transport. I beregningene tok de også høyde for varierende klimagassutslipp fra forskjellige betongtyper.

For bygninger med færre etasjer gir det klart lavere klimagassutslipp ved bruk av trevirke, men ved økende høyde vil derimot klimagassreduksjonen avta. Og for de høyeste bygningene vil klimagassutslippene fra materialproduksjon og transport til tre- og betongkonstruksjonene være omtrent like. 

Rapporten konkluderer med at det for bygninger med færre etasjer gir klart lavere klimagassutslipp ved bruk av trevirke, men ved økende høyde vil derimot klimagassreduksjonen avta. Og for de høyeste bygningene vil klimagassutslippene fra materialproduksjon og transport til tre- og betongkonstruksjonene være omtrent like. En medvirkende årsak er at studiet tok et tenkt utgangspunkt i bruk av gipsplater for å oppnå brannkrav i trekonstruksjonene. De fossile klimagassutslippene fra gipsplateproduksjon og transport bidrar dermed til det totale miljøregnskapet, ifølge Østfoldforskning.

I denne studiens eksempel hvor den minst klimabelastende betongtypen ble valgt, hadde et betongbygg på 16 etasjer et fossilt klimagassutslipp fra materialproduksjon og transport som var 21 prosent lavere enn trekonstruksjonen i samme størrelse. Ut fra dette kan man ikke entydig hevde at trevirke generelt er mer miljøvennlig som byggemateriale, men at individuelle tilpasninger i hvert enkelt prosjekt kan, uavhengig av materialvalg, potensielt redusere klimagassutslipp.

Holdbarhet og sikkerhet er et annet viktig moment ved valg av byggemateriale, som har vært rot til noe av skepsisen til store andeler trevirke i konstruksjoner. Trevirke vil av naturlig årsaker være mer utsatt for vind, fukt, brann og annen slitasje.

– Jeg har ikke noe problem med å se skepsisen til brannfare ved et trehus. Forskjellen er likevel hvilken form det kommer i. Ved tester på limtre og massivtre viser det seg at brannen kun forkuller overflaten på elementet, mens kjernen blir beskyttet mot videre forbrenning, sier Morten Johansen i Splitkon. 

Inneklima og estetikk. Til tross for skepsisen har Norge vært et foregangsland når det gjelder å benytte trevirke i større målestokk. I 2014 startet byggingen av «Treet» i Bergen, som skulle bli verdens høyeste trehus på 51 meter, med 64 leiligheter. Mjøstårnet i Brumunddal, som sto ferdig i mars 2019, stjal denne rekorden, og la på over 30 meter i høyden.

Begge byggene er konstruert med moduler av massivtre, limtre-konstruksjoner, men òg innslag av betong for å tilføre nødvendig tyngde. Utenom disse finnes det et mangfold av bygninger rundt i landet, der limtre og massivtre utgjør hovedmaterialet – blant annet idrettsanlegg, kommunale boliger, skoler og bolighus.

Arkitekt Ola Roald har brukt trevirke i flere prosjekter, og han har sett en stadig økende interesse for tre i byggebransjen.

– Vi var blant de første som gjorde forsøk på å bruke massivtre i større byggverk, da vi i 2010 fikk støtte fra Innovasjon Norge til flere prosjekter. Tidligere ble man nesten latterliggjort av entreprenører hvis man ville bygge i tre, men nå er dette på full fart inn i bransjen.

Arkitekten har blant annet tegnet Ulsmåg skole, som er satt opp med massivtre, limetre, og utvendig kledning i varmebehandlet furu.

Tømmer har både termiske og hygroskopiske egenskaper, forteller arkitekten, som innebærer at overflaten tar opp fuktighet og avgir varme – noe som er med på å regulere inneklimaet.

– Da jeg tegnet bygninger på 1980-tallet, var det veldig liten vekt på luftkvalitet i skolene – fjøs hadde jo flere regler for inneklima enn utdanningsinstitusjoner. Både lærere og elever gir mye skryt for luftkvaliteten på Ulsmåg skole.

Arkitekten er opptatt av å bruke lokale råvarer og bygge opp produksjon flere steder i landet.

– Vi må få opp produksjonen av massivtre i Norge, da vi fortsatt henter mye av dette fra kontinentet. Hvis vi tenker på klima, logistikk og frakt, er det avgjørende at produksjonen skjer lokalt her i Norge.

Nasjonal foredling. Splitkon akter kun å bruke norsk gran i sin produksjon av massivtre.

– Norsk tømmer har et enormt potensial som råstoff. Vi har store, lettdrevne skogsarealer, men òg kunnskap og erfaring for effektiv og bærekraftig tømmerdrift. Det er skammelig at vi i dag eksporterer råstoff uten å holde foredlingsprosessen nasjonalt, sier direktør Morten Johansen.

I 2015 ble det eksportert nesten 4 millioner kubikkmeter tømmer fra norske skoger, i form av massevirke og sagtømmer av gran og furu. Som lederen i LO, Hans-Christian Gabrielsen, skrev i en kronikk fra 2018: «Tømmeret må settes i arbeid».

– Sammenlignet med naboland som Sverige og Finland, har Norge aldri hatt samme omfang av foredling av skog, sier Aasmund Bunkholt, som har arbeidet med treindustrien i flere år – og er daglig leder i informasjonsselskapet Trefokus.

– Oljen har lagt en demper for mye annen industri. Sverige og Finland er skogland, og der er skog- og treindustrien en betydelig andel av nasjonaløkonomien – mens hos oss er tømmer en mikroskopisk del av nasjonalregnskapet.

Oljen har lagt en demper for mye annen industri. Sverige og Finland er skogland, og der er skog- og treindustrien en betydelig andel av nasjonaløkonomien – mens hos oss er tømmer en mikroskopisk del av nasjonalregnskapet.

I 2018 ble det hugd i overkant av 10 millioner kubikkmeter tømmer i Norge, som er omtrent 10 prosent av Sveriges produksjon. Sverige og Finland hugger i tillegg opp mot 80 prosent av skogens årlige gjenvekst – mens i Norge ligger dette tallet på rundt 40 prosent.

Bunkholt viser også til en mer komplett skogsverdikjede i nabolandene vårt – med flere ulike industrier, som papir og cellulose.

Den norske papir- og cellulosenæringen har lange tradisjoner, men klarte ikke de store omstillingene som skyldtes endrede globale konkurranseforhold, samt overgang til nettbaserte nyheter og reklame. Det er fortsatt noe treforedlingsindustri igjen, og denne arbeider med utvikling av nye tre- og fiberbaserte produkter.

Tidligere storhetstid og innovasjon. Selv om nyere tømmerindustri har hatt sine utfordringer og i liten grad bidratt til BNP, var norsk skog en viktig næring på slutten av 1800-tallet, sier Bunkholt.

– Storhetstiden til norsk treindustri var i seilskute-perioden, fra 1870 og fremover, da Norges økonomi og velstand ble bygd av skipsfart og salg av tømmer. Eksporten var ekstremt høy, og mange byer i Europa ble i sin tid bygd på norsk tømmer.

Suksessen varte omtrent frem til 1950-tallet – og skogeierne hadde gode tider under trevirkets storhetstid, og kunne ofte ha egne suiter stående på Grand Hotel i tilfelle de skulle innom hovedstaden, ifølge Bunkholt.

Etter hvert fikk industrien en nedadgående kurve i flere tiår, men er nå etter hvert i ferd med å gjennomgå en vellykket snuoperasjon.

– Hvis vi gjør de riktige grepene innenfor forskning, utvikling, innovasjon og kompetanse, så kan vi innen 10 eller 20 år firedoble utbyttet til denne næringen, mener Bunkholt.

– Utviklingen i både tømmerindustrien og byggebransjen skaper også videre sjanser for samarbeid. Han peker blant annet på at industriell produksjon av byggeelementer, massivtre og moduler med standardiserte mål gir god konkurranseevne i markedet. Digitalisering av treindustrien også en viktig faktor.

– For eksempel kan arkitekten laste tegninger rett inn i maskinen som kutter elementer i tre. Norske sagbruk har i dag mer datakraft enn et vanlig passasjerfly, og kan blant annet bruke røntgen for å optimalisere oppdeling av tømmeret.

Utover byggematerialer ser også Bunkholt en lovende fremtid for trevirke som biodrivstoff og biokull – som kan redusere bruken av fossilt kull frem til det har kommet andre alternativer.

– I dagens søken etter bærekraft, kan tre være en viktig bestanddel. Alt som kan lages av olje, kan lages av tre, hevder Bunkholt.