Everglades, Florida. På en villmarksbuggy humper Andrew Nicholsen innover en gjørmete vei som snor seg forbi sypresstrær og sumpete våtmark. Vi er lengst nord i Everglades, og den erfarne villmarksguiden viser en gruppe turister hva nasjonalparken kan by på.

– Jeg har jobbet her hver dag siden 1995, og jeg må være ærlig med dere – det er ikke som det en gang var. Før pleide det å sverme av insekter, og det var tett med harer, vadefugler, slanger og alligatorer. Nå er vi heldige om vi ser noe som helst. Mange skylder på global oppvarming, eller forurensning fra kloakk og septik i byene, men jeg skal fortelle hva som har skylden: Det er sukker!

For å forstå dagens situasjon i Everglades må man se på Floridas historie og befolkningens og politikernes varierende interesse for våtmarken og miljøet.

Historisk har vanntilførselen til Everglades rent sørover fra Kissimmee-elven i nord, ned til Okeechobee-sjøen, og derfra sør gjennom våtmarken – før det munnet ut i havet ved Florida Keys. Tidlig på 1900-tallet var Florida knapt befolket, og myndighetene og bøndene så på Everglades som et verdiløst tomrom som var åpent for økonomisk utvikling. Her startet en politisk vilje med slagordet «Drain the swamp!» som lever den dag i dag.

Over tid ble Okeechobee-sjøen demmet opp for å stanse den naturlige ferskvannsstrømmen, og et intrikat vannforvaltningssystem med vannlåser og pumper ble bygd for å tørke opp området sør for sjøen, som nå er Everglades jordbruksområde. Dette ble hjem til sukkerplantasjene som nå er eid av en håndfull familiebedrifter – med US Sugar og Florida Crystals i spissen.

Bøndene fant ut at den sumpete jorden egnet seg perfekt til sukkerplanter, hvis de tilførte store mengde nitrogen og fosfor – gjødsel som kan forstyrre den naturlige næringsbalansen i miljøet. Disse stoffene ble skilt ut i ferskvannet som enten rant sørover til våtmarksområdet, eller ble pumpet tilbake i Okeechobee-sjøen.

Jordbruksarealet sør for Okeechobee ble etter hvert befolket, og landsbyer tilknyttet sukkerindustrien kom på plass. Under regntid og flom stiger vannstanden i Okeechobee, og det er fare for at demningen brister. For å ivareta sikkerheten til befolkningen i jordbruksområdet må derfor det overflødige vannet tappes ut i elvene St. Lucie i øst, og Caloosahatchee i vest – noe som skaper uventede konsekvenser for miljøet.

Ødelegger økosystemet. Steven Davis er seniorøkolog i Everglades Foundation, en av organisasjonene som kjemper for restaurering av nasjonalparken. Ved bredden til Okeechobee peker han utover den massive sjøen og forklarer hvordan den menneskeskapte forandringen i vannstrømmen skaper trøbbel for miljøet.

«Først og fremst har oppdemmingen av ferskvannsstrømmen ført til en drastisk uttørking av Everglades, som nå er kun 40 prosent av sin opprinnelige størrelse. Det sier seg selv at dette er en irreversibel skade på et unikt økosystem. Blant annet anslår vi at populasjonen av vadefugl har sunket med 90 prosent – og flere arter er kritisk truet. I tillegg ser vi også katastrofale følger av uttømmingen fra Okeechobee-sjøen til elvene i øst og vest.»

Davis vandrer over bermen på demningen, og viser til en metallkonstruksjon som slipper store mengder vann ut i en menneskebygd kanal som går til elven St. Lucie, og deretter ut i havet.

«Vannet i St. Lucie er hovedsakelig brakkvann, og artene som lever der, er tilpasset denne blandingen av fersk- og saltvann. Når vi dumper flere millioner kubikkmeter ferskvann ut i elven, fjerner vi levevilkårene til sjøgresset og plantene som er tilpasset brakkvann. Dermed dør vegetasjonen, og habitatet til fiskene blir ødelagt.»

Giftig algeoppblomstring. Den største bekymringen er likevel effekten kunstgjødselen fra sukkerplantasjene har på algene i elven. Ved elvebredden står det et skilt fra helsemyndighetene som fraråder kontakt med vannet, grunnet blågrønne alger.

«I 2016 hadde vi den største oppblomstringen av blågrønne alger noensinne, og det samme kan skje i år. Ferskvannet i Okeechobee inneholder store mengder nitrogen og fosfor fra jordbruket, og dette er næring for algebestanden. Vi ser at denne oppblomstringen kun skjer når det tømmes ferskvann fra sjøen. På det verste blir det så mye alger at det er en grønn grøt i topplaget av vannet, omtrent som guacamole. Dette dekker for sollyset og stjeler oksygen fra liv under overflaten – og først nå har vi funnet ut hvilken effekt algene har på mennesker.»

Han forteller at de blågrønne algene fungerer som en aerosol – de blir suspendert i luften og havner i lungene på mennesker. De irriterer luftveiene og er spesielt farlig for dem med allergi og astma. I tillegg har forskere nylig konstatert at algene er en nervegift som kan knyttes til Alzheimers, Parkinsons, ALS – samt til dannelse av kreftsvulster.

Kystbyen Stuart ligger ved St. Lucies utløp på østkysten av Florida, og flere av byens innbyggere har nå fått nok av forurensningen og konsekvensene av den påfølgende algeoppblomstringen. Jensen Beach Community Church er ledet av pastor Guy Calvert, og han har måttet slutte å døpe barn i elven.

«Denne kirken har gjennomført dåp i elven i over hundre år, men nå nekter jeg å ha barn i nærheten av det vannet. I fjor måtte jeg kansellere over 30 barnedåper da vi så at algeoppblomstringen var på vei. Det er utrolig frustrerende. Samfunnet vårt er sterkt knyttet til elven og havet, og vi bruker somrene på å bade, svømme og fiske med barna våre – men nå blir folk syke av det!»

Pastor Calvert har selv astma og har store plager når oppblomstringen foregår. «Det verste er å se barna bli plaget av det. Det renner fra øynene deres, og de får utslett på kroppen.»

Calvert forklarer at algeforurensningen er et så stort problem at det lokale sykehuset nå har lagt til spørsmålet «Har du vært i kontakt med blågrønne alger?» ved standardformularet ved innleggelse.

Enormt restaureringsprosjekt. Kimberley Mitchell, lederen av Everglades Trust, er også oppgitt over situasjonen, og synes det er opprørende at det ikke er mer politisk vilje for å fikse problemet. Hun og organisasjonen har kjempet en lang kamp for å gjennomføre restaurereringstiltak og få en slutt på uttørkingen av Everglades samt forurensningen av elvene. Hun er klar på hvem motstanderen er: sukkerindustrien.

«Tidlig på 1990-tallet begynte vi endelig å forstå hvilke konsekvenser forurensningen hadde fått. Vi kjempet gjennom og vant et søksmål mot sukkerbedriftene som fikk klengenavnet 'The polluter pays'. Sukkerfarmerne måtte da oppgi landområder som ble dedikert til rensing av vann, og det ble satt grenser for fosfor- og nitrogenverdiene i avløpsvannet, men foreløpig er dette kun starten for å løse problemene vi ser.»

Mitchell forklarer at restaureringsprosjektet i Everglades er et av verdens største, og innebærer 68 forskjellige tiltak som enten er under utbygging eller på vent – blant annet boring for å lede vannet ned i bakken – men hun er ikke i tvil om hvilket tiltak som burde komme først. Fanesaken til Everglades Trust er utbyggingen av et reservoar i jordbruksområdet, som kan lagre og rense store mengder ferskvann, som deretter kan sendes sørover til Everglades nasjonalpark. Dette ville også fjernet behovet for å tømme forurenset vann i St. Lucie og Caloosahatchee ved flom og regntid. Foreløpig er dette tiltaket på nest sisteplass på prioriteringslisten.

«Vi ønsket et reservoar på 25 000 hektar, men på grunn av motstand fra sukkerbedriftene inngikk vi et kompromiss på et dypere reservoar på 4000 hektar. Vi fikk dette godkjent i senatet, og det ble bestemt at sukkerselskapene måtte selge oss arealet, men det er i etterkant blitt utsatt og satt på vent, takket være politikere med sweet tooth – de som er betalt av sukkerindustrien.»

Hun hevder at sukkerindustrien har over 60 fulltidsbetalte lobbyister i Tallahassee og Washington D.C., flere enn noen annen amerikansk næring, og disse jobber for å opprettholde sukkerbedriftens interesser på et politisk nivå, inkludert den utstrakte subsidieringen. Subsidieringen innebærer en god salgspris, men også at staten kjøper opp overskudd av sukker ved eventuell overproduksjon – for en økt pris, som de deretter gjør om til etanol som selges billig tilbake til bøndene.

«Det er en positiv forsterkning som kun hjelper en håndfull familieeide sukkerbedrifter – mens resten må lide.»

Kimberly Mitchell husker tilbake til 2011 da Florida var utsatt for en langvarig tørke, og flere byer var på vei til å miste drikkevannet.

«Samtidig så vi at sukkerbøndene vannet plantasjene uten problemer. Når vi har tørke, har de nok ferskvann – og når vi drukner i flom, er jordene deres akkurat passe fuktige. Vannforvaltningen er kun til stede for å tjene sukkerbøndene. Det er lett å glemme at en tredjedel av Floridas husholdninger er avhengige av ferskvannet i Everglades.»

Vannforvaltningen skaper ikke kun problemer for offentlig vanntilgang, men også for Floridas største næring – turismen.

«Floridas turisme baserer seg på vann. Det er våtmarken i Everglades, sportsfiske og bading som trekker turistene hit. Når Everglades tørker ut, fiskene dør, og vannet er farlig å svømme i, så sier det seg selv at man kan bli bekymret», sier Mitchell oppgitt.

Viktige arbeidsplasser. Argumentene til Everglades Foundation og Everglades Trust er klare, og i favør av miljøet, men i saker hvor beslutningene påvirker milliardøkonomier er det sjeldent kun én side.

Matt Caldwell, som er kandidat til en stilling som jordbrukskommisjonær, er uenig i synet til Mitchell.

«Jeg forstår at man er opptatt av miljøet, men hvor er kompromissviljen? Sivilisasjon har en innvirkning på miljøet overalt. Vi må da spørre oss selv om dette er noe vi setter pris på eller ikke. I starten var folk svært negative til sumpen, og ville ha den bort og tørke den ut. Dette startet lenge før sukker kom inn i bildet.»

Politikeren taler tydelig i sukkerindustriens favør, og er skeptisk til reservoaret som ønskes bygget. Han mener det ikke kommer til å løse problemet – men at det heller er ett av 68 tiltak som i sum kan bidra til å løse problemet. Sukkerindustrien er, ifølge ham, den beste jordbruksproduksjonen USA har, og er blitt bygget opp gjennom 150 år. Bøndene har allerede måttet gi vekk en tredjedel av landarealet for vannforbedrende tiltak, og dette har kostet arbeidsplasser og verdifull produksjon.

Sukkerbøndenes motsvar til miljøorganisasjonene er en bevegelse kalt Glades lives matter, som kjemper for å beholde landarealet til sukkerplantasjene, og dermed arbeidsplassene til et lokalsamfunn som allerede sliter med fattigdom og arbeidsledighet.

«De vil kaste vekk alle bøndene!», sier PR-ansvarlig Barbara Miedema i Sugar Cane Growers Cooperative of Florida, som er den tredje største sukkerprodusenten i Florida.

Miedema mener miljøorganisasjonene har som hensikt å fjerne alt av jordbruk nord for Everglades nasjonalpark, og forklarer inngående om hvilke tiltak de som bedrift har fattet for å svare på anklagene fra miljøorganisasjonene. Hun viser til de 68 punktene i Everglades’ restaureringsprosjekt, og mener at sukkerindustrien gjør sitt, og mer til, for å hamle opp med problemene.

Miedema himler med øynene når temaet kommer inn på reservoaret som Everglades Trust ønsker å bygge. I likhet med Matt Caldwell mener hun at de har gitt fra seg mer enn nok areal for restaurering – og at miljøorganisasjonene snart må si seg fornøyd. Hun mener det finnes flere andre syndebukker og årsaker til forurensningen, blant annet kloakk fra byene, og kvegdrift og jordbruk nord for Okeechobee-sjøen.

Sukkerindustrien har derimot innrettet seg etter alle pålegg og har sitt på det rene, hevder Miedema:

«Vannet vi sender vekk, er rent. Det er ikke noe forurensning sør for Okeechobee-sjøen. Problemet er løst!»

«Bullsugar». «Det er bullsugar!», sier Blair Wickstrom om Miedemas uttalelse. Blair er en kjent sportsfisker og redaktør for Florida Sportsman, og har de siste tiårene sett en stadig nedgang i fiskebestandene i elvene og havet, samt forverring av vannkvalitet. Som Everglades-aktivist har han vært i front i kampen mot sukkerindustrien siden dette ble et tema.

«Vi er så vant med å kalle påstandene til sukkerindustrien for bullshit – at vi nå det kaller bullsugar.» Han sier det rett ut, det han mener: At det er grådighet som ligger til grunn for alle problemene de ser i dag: «Det er forurensning for fortjeneste, rett og slett.»

«Vi er så vant med å kalle påstandene til sukkerindustrien for bullshit – at vi nå det kaller bullsugar.» Han sier det rett ut, det han mener: At det er grådighet som ligger til grunn for alle problemene de ser i dag: «Det er forurensning for fortjeneste, rett og slett.»

I den kompliserte, miljøpolitiske saken Everglades er blitt, står sukkerindustrien og miljøorganisasjonene steilt mot hverandre, og begge mener de har de vitenskapelige fakta på sin side – og at motparten seiler under falskt flagg. Sakens kjerne handler om hva som er viktigst å bevare: Et unikt og truet økosystem som er så viktig for turismen, eller en veletablert jordbruksnæring som gir verdifulle arbeidsplasser. Og hvem skal ta dette valget?

«Gator-Steve» bor midt i Everglades og er medlem av seminolestammen, Floridas opprinnelige urfolk: «Jeg velger å si at vi alle har litt skyld i det som skjer med miljøet. Jeg kan kalle meg miljøaktivist, men jeg setter meg likevel inn i en gammel, forurensende pickup og kjører hjem etterpå.»

«Om vi skal ha noen sjanse til å finne en løsning på disse problemene, må vi sette oss ned sammen og prate om det – og erkjenne de feilene vi selv gjør.»