Dørgende stille. Gradestokken nærmer seg 30oC, en het morgen selv på den franske rivieraen. I Monaco, som noen få dager i året samler toppsjiktet av verdens racerbilføre og forvandler fyrstedømmets gater til en bane for et bilgalt publikum, dirrer allerede 20 smekre biler på asfaltens glinsende varmedis.
Ved startstreken, mens turtallet nærmer seg maks, svetter allerede pilotene i sine polstrede kjeledresser. Som limt fast i cockpiten venter de på at startsignalet skal skifte fra rødt til grønt, så de kan presse kjøretøyene opp i 100 km/t på under 3 sekunder.
Så er racet i gang. Fra tribunene stiger et gledeshvin fra tilskuerne. Vimpler og flagg med Renault-, Citroën Ds-, Mercedes-, Porsche-, BMW- og Nissan-logoer viftes i solsteken. Bare nede på banen, der førerne kjemper om lederposisjon idet bilene gir gass på den første langsiden, er det stille.
Dørgende stille.
Det er kun det myke hvinet fra dekkenes gummi mot veibanen mens fargesprakende prosjektiler fyker forbi, som røper at et race mellom verdens beste bilførere er på gang: en enorm kontrast til desibel-veggen av lyd som preger Monaco når den årlige, «ordinære» Formel 1-weekenden finner sted.
Nullutslipp i New York. Formel E er et fenomen som nylig har fanget oppmerksomheten til selv de mest ihuga Formel 1-fans. Selv om E-bilene, om mulig, har et enda lekrere utseende enn bilene i Formel 1-klassen, er de praktisk talt gigantiske batterier på hjul.
Farten er også nesten den samme når Formel E-kjørerne kappkjører i sentrumsgatene til noen av verdens storbyer. 800 kilo tunge batterier kan produsere eksplosiv, lydløs energi som hverken forpester luft eller atmosfære. Som følge av et samarbeid med bedrifter som er opptatt av å lansere grønn teknologi, fant det første nullutslipps-racet sted i New York tidligere i 2018.
Nye tekniske løsninger som gir vesentlige konkurransefordeler må røpes (på ekte delingsøkonomi-manér) til de andre E-teamene. Dessuten er alle dekk like (Michelin), likedan designet på karosseriene.
Dette er for å tøyle det enorme pengeforbruket Formel 1 er blitt kritisert for, ved at de rikeste bilfabrikantene kan kjøpe seg overlegne tekno-logiske forsprang. De tre teamene som dominerer Formel 1-karusellen, investerer ifølge The New York Times hver rundt en kvart milliard dollar årlig i bilsportens topptevling. I de siste åtte årene har Lewis Hamilton (Mercedes’ førstekjører) og Sebastian Vettel (Ferrari) vært sesongvinner i syv av dem, mens 11 forskjellige kjørere har stått på Formel E-seierspallen denne sesongen.
«Dette er hva jeg digger med Formel E», røper en sportsjournalist som var trøtt av Mercedes-Ferrari-Red Bull-dominansen i Formel 1-sirkuset: «Her er race-vinnerne de beste førerne, ikke de rikeste sponsorene», forklarte han. «Dessuten har jeg sans for den ekstra spenningsfaktoren i at man hele tiden kan følge hver bils batterinivå, og dele førerens dilemma: Risikere å bruke opp dyrebar energi i forbikjøringer som kanskje ikke lykkes, eller vente på at en sjanse byr seg, for så å gi full trøkk.»
Hi-tech-revolusjon. Tekno-fremskrittene skjer raskt i Formel E-arenaen. Regelverket for neste sesong er allerede endret som følge av e-teknologiens fremskritt. Mens førerne hittil måtte bytte batteri (det vil si bytte bil) underveis i løpet, vil 2018/19 racene bli kjørt på ett og samme superladede McLaren litiumbatteri.
Formel Es nye, strømlinjeformede Spark SRT053-modell ble tidligere i år avduket til stor applaus. President og gründer Alejandro Agog la vekt på at E-racene tar pulsen på en mer miljøbevisst tid. I et intervju med The Independent uttalte han: «De som startet E-Racing følte behovet for en mer relevant form for motorsport for en ny generasjon som forsto utfordringene som klimaendringene representerer.»
Kinesiske investorer. Under Formel Es første sesonger valgte kineserne å betrakte sirkuset på avstand. Nå er de midt i manesjen, med investeringer både i Virgins racingteam tilhørende Richard Branson, selve arrangementene og medierettighetene.
Kanskje aller viktigst for dem: Det er bare et tidsspørsmål før Kina (sammen med India) blir en grønn energistormakt. Gjennom Formel E får de en nøkkelstilling i et av de mest intense tekno-kappløpene i verden, der milliarder av dollar er kastet inn i potten i konkurransen om å vinne både race og markedsandeler. At denne kampen utspilles på arenaer tidligere forbeholdt bensintørste, miljøfiendtlige doninger, gjør den bare enda mer besettende.
Fremdeles er Formel E en lillebror sammenlignet med milliardpengebingen som gjorde Michael Schumacher til verdensnavn. Men det er blitt noe fremskrittsfiendtlig og reaksjonært i det å sprøyte skyer av CO₂ utover en allerede forpestet klode for å underholde racingfans som må ut med flere tusen kroner for en ringside-billett. At Formel 1-sirkuset i årevis har vært befengt med korrupsjonsrettssaker, som ytterligere har svertet racing-verdenens mogul, Bernie Ecclestone, bidrar heller ikke positivt. Formel 1-vinneren av 2017-sesongen, Nico Rosberg, er allerede gått over til «den andre siden» og blitt investor i Formel E-sporten.
Selvsagt er det ikke bare miljøvennlighet og bekymring for en overopphetet kode som motiverer Formel E-investorene – eller som gjør at BMW har flyttet store racing-ressurser fra storebror til lillebror. Det er først og fremst en forretningsstrategi. Men den bunner i en overbevisning om at bilens og motorsportens fremtid tilhører E-teknologien. International Energy Agency forventer at nærmere 20 millioner elbiler vil være på veiene om noen få år, priset rimeligere enn konvensjonelle motordrevne kjøretøy.
Det er en stille revolusjon – med bakoversveis.