Eksplosiv vekst

Fra årtusenskiftet til 2019 fordoblet antall reisende seg til 1,5 milliarder i året. Det var en eksplosiv vekst de færreste reisemål var forberedt på, som skapte trafikkork ved verdens flyplasser, havner, veier og strender. Køer ved verdensarv-steder og museer – til og med på verdens høyeste fjell – vitnet om en bransje ute av kontroll.

I vårt forsøk på å plassere ansvaret for spredningen av pandemien ble vi raskt klar over hvem de største smittesprederne var: oss selv. Deretter kom vår avhengighet av turismen for dagen, da den ene nasjonen etter den andre i sommer risikerte innbyggernes helse for å redde økonomien, ved å åpne grensene før smittefaren var over.

Samtidig fikk man øynene opp for miljøkonsekvensene av reiselivets inngrep. Reisemål over hele kloden så hva masseturismens eksos, støy og forsøpling hadde tatt fra dem og endret. Andesfjellene ble igjen synlige fra søramerikanske storbyer, villdyr ruslet rundt på parkeringsplassene i USAs nasjonalparker, og hjort spaserte i britiske villastrøk.

En nyttig kollaps?

En katastrofe måtte til for at vi skulle forstå hvilken skjønnhet og vitalitet vi er i ferd med å miste – fra Venezias lagune og verdenshavenes korallrev til norske fjorder. Under årets Unesco-konferanse risikerte hele 17 av reisemålene på verdensarvlisten å havne på FN-organisasjonens «rødliste».*

I løpet av halvannet år ble vårt forhold til reising fundamentalt endret. Det ble politisk korrekt å følge WHOs advarsler og ha en «flight free» adferd – mens de som var sterkest angrepet av reisebasillen, valgte å holde svippturer til Sveits og Singapore for seg selv.

Reiselivet er den industrien som er hardest rammet av covid-19. Ifølge FN må den globale turismesektoren fordøye et inntektstap på over 30 000 milliarder kroner – fremtidige konkurser ikke inkludert. Verden over søker nå rike og fattige reisemål etter måter å verne om sine økosystemer på; resirkulere råvarer, produkter og tjenester; sørge for at lokalsamfunn kan nyte en større del av turismens gevinster. Alle setter de sin lit til at flere legger ferien innenlands – noe som paradoksalt nok vil krympe den globale turismen.

Turismen erklærer klimakatastrofe

«Forurenser betaler» er blitt et førende prinsipp, inspirert av Parisavtalen. Det samme er en «Føre var»-tilnærming til miljø- og kulturbevaring. Mange land har innsett at det haster med å reformere og omlegge sine skatte- og avgiftssystemer.

I praksis betyr «det grønne skiftet» for reiselivet å finne en bedre balanse mellom turistenes ønsker, fastboendes behov og reisemålenes overlevelsesevne, både på kort og lang sikt. Og fremfor alt er det en erkjennelse av at den primitive jakten på et stadig større antall turister er en blindvei. 

«Tourism Declares a Climate Emergency»-initiativet, hvis mål er å minske utslipp tilvarende halvparten av reiselivets utslipp i 2017 innen 2030, har vakt internasjonal oppmerksomhet; nær 300 organisasjoner er støttespillere.

Hva med Norge? 

Før sommeren lanserte Innovasjon Norge Reiseliv, på oppdrag fra Næringsdepartementet, en ny nasjonal reiselivsstrategi.

Dessverre innfridde ikke de høye forventningene; dokumentet skapte forvirring på flere hold. Var de 23 «tiltak og satsinger» ment å være en slags à la carte meny som næringsliv og kommuner kunne velge fritt fra etter eget ønske? Hvor finnes ressursene til å utføre alle tiltakene hos et underbemannet embetsverk og desperate bransjeaktører? Og hvor i reiselivsstrategien finner man den samme ‘ingen-tid-å-miste’-følelsen som preger andre nasjoners anstrengelser for å gjøre sitt reiseliv både grønnere og mer livskraftig? 

Da er det ikke nok å prioritere opprettelsen av et utvalg som skal bruke noen år på en NOU ** for å utrede oppgaver og rammevilkår som burde vært en sentral del av strategiens innhold, og gitt kjøreregler og handlingsevne til en bransje preget av både forvirring og usikkerhet.   

Svært mye av Norges tiltrekningskraft som reisemål, er tuftet på vår intakte, relativt uberørte natur. Da er det bemerkelsesverdig at en strategi så full av henvisninger til FNs bærekraftsmål synes å ha neglisjert to av de viktigste, nemlig nummer 14 og 15: Livet på havet og Livet på land.

Naturrisikoens betydning – oppsmuldringen av Norges naturkapital – fortjener og trenger større oppmerksomhet fra reiselivsbransjens side, om det gjelder arealinngrep som hyttebygging i utmark, eller etablering av tung infrastruktur i sårbare Unesco-fjorder for å tekkes masseturismens ønsker.

Reiselivet vil neppe vende tilbake til hva det var i 2019, hverken i Norge eller i verden for øvrig. Skulle så skje, vil klodens natur- og kulturmangfold bli den tapende part, men også verdensøkonomien. Pandemien har gitt både bransjen og folkevalgte en pustepause, en timeout, til å rette opp turismens feiltrinn og korrigere kursen for å verne om grønnere, mer varige verdier for lokalsamfunnet.

Men vil de benytte seg av den?

* Flere av kandidatene som fortjente en plass i Verdensarvens «skammekrok», slapp unna, som Australias Great Barrier Reef, der blant annet gruveindustri- og reiselivslobbyen fikk utsatt avgjørelsen. Venezia-lagunen slapp unna, fordi den italienske regjeringen endelig forbød store cruiseskip adgang til det ettertraktede Unesco-området. Nær 1/3 av alle 1134 verdensarvsteder har problemer som følge av overturisme, jfr. Unescos 2018 State of Conservation Report.

** Tradisjonelt har en NOU (Norsk Offentlig Utredning) vært et verktøy som skal gi tankegods til en kommende stortingsmelding. I nyere tid har embetsverk og politikere også anvendt en NOU som et alternativ til, eller utsettelse av, handling.