Symboltungt. I november 2016 ble et hakekors malt på en barneskole i bydelen Stapleton i hjembyen min Denver i Colorado. Som en arkeolog som har spesialisert seg på å identifisere levningene etter dyr som er blitt jaktet på av tidlige mennesker, er det ikke så ofte arbeidet mitt involverer symboler.

Men etter dette begynte jeg i større grad å legge merke til symbolene rundt meg. Jeg begynte å lure på hvordan de ble skapt – og hva samfunnet la i dem – og hva disse fenomenene sier om kulturen vår, både ny og gammel.

Det antas ofte at arkeologi er begrenset til oldtidens verden. Poenget med arkeologi er imidlertid ikke å grave opp statiske øyeblikk fra en fjern fortid, men å ta i bruk materielle ting for å følge strømningene i menneskets kultur: å vise hvordan ting forandrer seg, hvordan verdier forandrer seg.

Vi bygger statuer for senere å vansire eller ødelegge dem. Vi skaper symboler, og så endrer vi deres betydning. Noen argumenterer lidenskapelig for at monumenter, som statuer fra Amerikas konfødererte stater (en ikke-anerkjent konføderasjon av utbryterstater fra USA, fra 1861–1865, dannet av slavestater i Sørstatene, red.anm.), skal få bli stående – at deres rolle i historien ikke må «viskes ut».

Men endringer er ikke en utvisking av historien, de er en del av den.

Hatsymbol. Hakekorset, eller svastikaen, er et eksempel. På slutten av 1800-tallet var livsoppgaven til den tyske forretningsmannen og selvutnevnte arkeologen Heinrich Schliemann å bevise at byer som var nevnt i Homers «Illiaden», var virkelige – at kongene, prinsene, stedene og slagene i det greske eposet var mer enn bare fortellinger.

I hans utgravninger, ved å bruke metoder som ville bli regnet som destruktiv plyndring ifølge dagens standarder, oppdaget Schliemann et sted ved kysten i Tyrkia som han identifiserte som den antikke byen Troja. Han fant over tusen varianter av kors hvor armene var forlenget i rette vinkler, eller virvler. Han kalte dem svastika, som betyr ‘velvære’ på sanskrit.

Schliemanns kjente ekspedisjoner brakte dette symbolet inn i den vestlige populærkulturen. Tidlig på 1900-tallet brukte Coca-Cola svastikaen på produktene sine som et tegn på velvære, boligprosjekter dukket opp med navn som Swastika Acres (et navn som inntil nylig eksisterte på boligdokumenter i en underavdeling av Cherry Hills Village i Denver-området), og baseballaget Boston Braves brukte svastikaen på capsene sine som lykkebringere i en kamp mot Brooklyn Dodgers i 1914.

Ettersom den nasjonalistiske bølgen vokste seg større over hele Europa i de første tiårene av 1900-tallet, var den populære svastikaen moden for nytolkning. Symboler som lignet på svastikaen var blitt funnet i tilknytning til kulturelle etterlatenskaper etter tidlige germanske stammer.

Nasjonalister hevdet at nærværet av svastikaer ved arkeologiske utgravningssteder over hele Eurasia, fra Tyskland til antikkens Hellas, var et bevis på en opprinnelig «ren arisk rase». Så fort Adolf Hitler tok svastikaen i bruk som et samlende symbol for nazistpartiet, ble den fastlåst som et symbol på arisk makt. Den er symbolet på at millioner av jøder ble misbrukt, torturert og drept. Svastikaen er fremdeles et av de mest potente symboler på hat den dag i dag.

Mennesker gir symboler mening, og ettersom kulturer endrer seg, så endrer også representasjonen av kulturen seg. Arkeologisk er svastikaen blitt funnet i Europa, Asia, Afrika og Amerika, som regel som et symbol på det sirkulære og det positive: solsykluser, velvære, bevissthet, hell og lykke.

I 2019 gjenkjenner vi svastikaen som et symbol på hat og undertrykkelse – et symbol som dessverre brukes oftere i æraen under Donald Trumps presidentskap i USA. For å forhindre ytterligere skade reagerte lokalsamfunnet raskt og fikk fjernet hakekorset som var sprayet på den lokale skolen.

Slaverisymboler. Et tydelig eksempel på kontroversiell symbolbruk i USA de siste årene er knyttet til statuer og flagg fra Amerikas konfødererte stater – inkludert opphetede, dødelige protester i forbindelse med statuen av konføderasjonens general Robert E. Lee i Charlottesville i Virginia.

Aktivister som forbinder disse symbolene med slaveri, rasisme og hvitt overherredømme, krever å få dem fjernet, mens andre lidenskapelige borgere kjemper for å bevare dem som markører av historie og sørstatsstolthet.

Myndighetene har enkelte steder, inkludert ved University of Texas og i St. Louis, flyttet slike statuer fra det offentlige rom til museer, hvor deres komplekse historier kan settes i en ordentlig kontekst. Byen Gainesville i Florida flyttet en statue fra Konføderasjonen til en kirkegård. Mange andre byer har valgt å la statuer, stedsnavn og monumenter få stå uendret. Ethvert av disse valgene reflekterer den lokale kulturelle identiteten og verdiene.

Avguder og religiøse revolusjoner. Ikke noe av dette er et nytt fenomen. Navn og monumenter er blitt flyttet, etset bort eller skitnet til, men ikke glemt: Fortellingene om slike endringer henger ikke bare igjen i moderne byer, men fyller også tykke arkeologibøker i kontorhyllene mine.

Ta et av de mest slående eksemplene fra disse bøkene: oldtidens Egypt. Under den egyptiske faraoen Amenhotep IV fra 1353 f.Kr. til 1336 f.Kr. skjedde det en drastisk religiøs endring fra en polyteistisk tilbedelse av mange guder til en religion som konsentrerte seg om tilbedelsen av guden Aton. Lederne forbød tilbedelsen av avguder og stengte templer. Amenhotep IV flyttet hovedstaden i Egypt fra Thebes til en ny by kalt Akhetaten (Atons horisont) og innlemmet Aton i sitt eget navn, og ble hetende Akhnaton, og navnet på familien, inkludert sønnen og arvingen Tutankhaton (levende bilde på Aton). Denne drastiske endringen var tung for Egypts økonomi og ledet faraoens oppmerksomhet bort fra innenriks- og utenrikssaker, noe som truet stabiliteten i Egypt.

Dermed, etter Akhnatons død, reverserte Tutankhaton og hans rådgivere farens religiøse revolusjon og gjeninnsatte guden Amon til en ledende posisjon blant mange guder, og flyttet hovedstaden tilbake til Thebes. Han endret også navnet sitt: Tutankhaton ble Tutankhamon. Byen Akhetaton ble ødelagt, statuer av Akhnaton ble begravet, og hans navn ble etset bort – og alt kan man se av de arkeologiske nedtegnelsene.

På lignende vis ble statuer over hele Frankrike halshugget under 1500-tallets religionskriger og den franske revolusjonen i 1789 – og de står der hodeløse fremdeles, flere hundre år senere.

Statuer fra kommunisttiden i Sofia i Bulgaria ble tagget ned av graffiti etter kommunismens fall, men ble stående. Disse tilgrisede figurenes standhaftighet demonstrerer at en restaurering ikke var en kulturell prioritet; i stedet er de blitt bevart som symboler på «folkets makt» og de revolusjonæres styrke.

Manglende endringsvilje. Når arkeologer vurderer kulturelle symboler, finner de ofte bevis på treghet overfor forandring. Mennesker bruker ofte svært mye energi og penger på å opprettholde bosettinger, templer og monumenter, selv når de står overfor store utfordringer. De bruker så mye tid, krefter og penger på dem at det kan være vanskelig å gi slipp. Denne tregheten – en forpliktelse overfor «tapte kostnader» eller tidligere investeringer – kan være farlig og gjøre samfunn lite tilpasningsdyktige. Den har fått skylden for fragmenteringen av mange sivilisasjoner, fra Mesopotamia og Maya-rikene til den blodige slutten på det franske monarkiet. Både miljømessige og kulturelle endringer er uunngåelige, og for at samfunn skal blomstre, må de endre seg og tilpasse seg.

Vi er trolig midt i en slik omveltning i USA. Etter at Trump ble valgt høsten 2016, har noen av de største protestene i USAs historie handlet om ulikhet, miljø, utdanning og vold. Samfunn over hele landet kjemper for sine verdier og sin identitet.

Erkjennelse av fortidens feil. I mitt lokalsamfunn i Denver har vi slitt med en identitet som en bydel som er oppkalt etter et tidligere Ku Klux Klan-medlem og borgermester i byen, Benjamin F. Stapleton. Stapletons navn ble gitt til Stapleton International Airport, den tidligere Denver Municipal Airport, i 1944.

Da flyplassen ble flyttet i 1995, ble området omregulert til en ny bydel. Utviklerne utnyttet tidligere investeringer som hadde gjort Stapleton-navnet og plasseringen kjent, noe som gjorde det enklere å selge inn, til tross for lokalmiljøets innspill om at navnet var knyttet til Denvers historie med Ku Klux Klan.

Utvikleren reklamerte for klanmedlemmets navn over hele byen, på radio, reklameplakater og på brosjyrer – og invaderte mange hjem som en gang hadde vært utsatt for den diskriminerende politikken under Stapletons tid som borgermester. I 2015 startet en lokal forgrening av Black Lives Matter en begjæring for å endre navnet. Lokalsamfunnet sto overfor spørsmålet:

Skulle de vedlikeholde navnet som ble valgt av en utbygger, eller skulle de investere i en endring? I august stemte eiendomsholderne for å beholde navnet. Men debatten fortsetter.

I kjernen av debatten er bekymringer for kostnadene ved en endring og det å «viske ut historien». Men om dette er nabolagets største bekymringer, hvorfor gikk da det samme lokalsamfunnet inn for å fjerne svastikaen fra skolen vår? En skole er et sentrum for læring, og et hakekors er et mektig historisk symbol. Hvorfor ble ikke svastikaen rammet inn og brukt til å lære barna om fortiden? Svaret er åpenbart. Bare det å antyde at man skulle bevare hakekorset ville vært støtende. Det ble malt som en voldelig handling – for å skape frykt. Det har ingen plass i vårt samfunn og ble med rette fjernet. Ingen har argumentert for at historien ble fjernet i dette tilfellet.

Fremtidige arkeologer vil finne og fortolke vårt samfunns symboler for å forstå vår tids verdier. Kanskje det å tenke over hvor dype spor våre handlinger vil etterlate seg i fremtidens historiske nedtegnelser vil banke inn hvor viktige skilt, navn, statuer og symboler er når vi tillater at de får bli i vårt samfunn.

Vi bør spørre hva disse kulturelle symbolene sier om vår identitet eller vårt syn på tidligere ideologier. Og hvis vi ikke liker svaret, bør vi investere i en endring.

Det å fjerne symboler som har en mørk fortid, sletter ikke tidligere synder, men det er en erkjennelse av skadene de har gjort og åpner døren for en bedre fremtid. Dette har elevene ved den lokale skolen forstått, som har presset på for å fjerne navnet Stapleton fra skolens navn.

Kanskje i dette tilfellet vil fremtidige generasjoner kunne påvirke fortiden.

Publisert på Sapiens.org 25. april 2019 under en CC BY-ND 4.0-lisens og på Nautil.us 26. september 2019.