Durres og Tirana, Albania. Det er en muslimsk helligdag i Durres, en støvete havneby ved kysten i Albania. Butikkene er stengt, gitrene er trukket ned, og gatene ser nesten forlatt ut. I utkanten av byen kjører biler fylt av hele familier – mor, far, bestemor, bestefar og alle barna – i kø mot en stripe restauranter langs Adriaterhavet for å spise lokal sjømat: fisk, reker og salat.

For en generasjon siden ville det vært svært risikofylt å feire Eid eller noen annen muslimsk eller kristen høytid i Albania. Det notorisk uforsonlige kommunistregimet ikke bare mislikte religioner, men forbød dem fullstendig. I dag er religionen tilbake i Albania, men i moderat grad. De store religiøse høytidene – som i Albania først og fremst betyr muslimske høytider – feires i stor utstrekning, men hovedsakelig som familiebegivenheter.

Tolerant eller likegyldig? I etterkant av drapene i Paris i januar, og den skyggen hendelsen kastet over Europas relasjon til islam, vekker det tolerante religiøse klimaet i Albania interesse. For pave Frans er denne fliken av et land i Europas glemte sørøstlige hjørne et tegn på at «en brobyggerkultur» er mulig. Da han talte til diplomater i Vatikanet etter drapene i Paris, kom han med overstrømmende ros av landet han besøkte sist september, hvor han fant relativt små katolske og ortodokse kristne samfunn, samt en liten jødisk menighet, som levde godt med en langt større muslimsk tilstedeværelse. Livet i Albania, slik paven så det, var «preget av meningsfull sameksistens og samarbeid som eksisterer blant følgere av ulike religioner i en atmosfære av respekt og gjensidig tillit.»

Albanere er halvveis smigret og halvveis overrasket over landets nye rykte som en av få steder hvor ulike religioner kommer godt overens. En av dem som spiste lunsj i Durres, mente imidlertid at albanere ikke først og fremst var bevisst tolerante, men snarere likegyldige når det kom til tro. Kristendom, islam og deretter ateismen var alle blitt påtvunget albanerne, mente han – og resultatet var en grunnleggende skepsis til alle dogmatiske trosretninger.

Vestvending. Besar Likmeta, en journalist i hovedstaden Tirana, som dekker saker relatert til religion, mener at når de radikale islamistene i liten grad lykkes med å rekruttere tilhengere i Albania, skyldes det i stor grad nasjonens «opphavsmyte». Albanerne mener at landet deres «ble revet bort fra Europa og kastet inn i mørket av det osmanske imperiet – og at islam var relatert til det», sier han.

Et resultat av det, også blant troende muslimer, er en dypt forankret vestvending som ikke ble endret av kommunisttiden. «I 50 år var vi fullstendig isolert og drømte om Coca-Cola! Vi ser ikke mot øst for å vinne svar, men mot vest. Det har alltid eksistert en følelse av at vi må vende tilbake dit vi hører til.»

Likmeta sier islam uten tvil fikk et oppsving i kaoset som fulgte kommunismens fall, da arabisk veldedighet ble populær blant dem som mistet alt i de turbulente 1990-årene. Men denne fremgangen kolliderte med den knallharde stoltheten og nasjonale identiteten. «Vi har islam light», sier han. «Folk liker Eid, og noen går i moskeen på fredager, men for eksempel anses det å gå med hijab som noe som ikke hører til i vår kultur.»

En annen faktor som har påvirket islams karakter i Albania, er den mystiske og fredelige bektasji-tradisjonen som står sterkt. Det regnes også som å være av betydning at de såkalte gulenistene, som er lojale til predikant Fetullah Gulen som holder til i USA, er en av kreftene i albanske madrassaer, fordi bevegelsen understreker islams forenlighet med vitenskap og demokrati.

Jetta Xharra, en albaner fra nabolandet Kosovo, forteller at albanere på hennes side av grensen ser ting på samme måte. Hennes bestefar kom fra Albania til Kosovo etter annen verdenskrig og ble en aktivist i en kampanje igangsatt av kommunistregimet for å få muslimske kvinner til å ta av seg sløret. «Han gikk fra landsby til landsby for å overbevise folk om at det var riktig for kvinner å ta av seg sløret, og han møtte ikke mye motstand», forteller hun.

«Folk følte religionen var noe som hadde splittet albanerne og forhindret dem i å ha et hjemland.» Den følelsen har ikke endret seg de påfølgende årene, sier Xharra: «Albanere i Kosovo føler seg mer europeiske enn muslimske.»

Fåtall ekstreme islamister. Noen albanske muslimer har nylig omfavnet en mer hardnakket versjon av islam, selv om de ikke er så synlige i de større byene. Befolkningen i Albania og Kosovo ble skremt da de kunne lese at opptil 300 albanere hadde reist til Midtøsten for å kjempe for IS. Militssoldatene satte opp en egen Facebook-side hvor de hyllet albanernes prestasjoner i kamp, men den er senere blitt fjernet. Kosovos myndigheter arresterte rundt 40 personer i 2014, inkludert flere imamer, siktet for å delta i kampene i Midtøsten eller for å rekruttere andre til jihad.

Gjeraqina Tuhina, en albansk journalist bosatt i Brussel, er bekymret:

«Radikaliseringen av enkelte albanske muslimer pågår allerede», sier hun, «selv om dette i hovedsak dreier seg om albanere bosatt utenfor Albania – fra Makedonia, sørlige deler av Serbia og ikke minst Kosovo». Hun mener det skyldes fattigdom, dårlig utdanning og spesielt i Kosovo en følelse av isolasjon fra Europa.

«Det er verdt å påpeke at bare en svært liten del av samfunnet er i ferd med å bli radikalisert, men de er til gjengjeld svært aktive, som du kan se på aktiviteten i sosiale medier», legger hun til.

Xharra, som har studert profilene til de antatte islamistene som er arrestert i Kosovo, påpeker at de fleste av dem var arbeidsledige unge menn fra avsidesliggende, fattige samfunn. «Det viktigste trekkplasteret for de fleste av de 40 såkalte terroristene som ble arrestert for å reise til Syria i 2014, ser ut til å være de 60 euroene om dagen de ble lovet de skulle få for å kjempe for IS», sier hun.

Uansett hvilke motiver de måtte ha, kan ikke islamistene i Albania eller Kosovo regne med noen sympati fra de politiske myndighetene. Da nyheten om Paris-drapene ble kjent, dro både Kosovos president Atifete Jahjaga og Albanias statsminister Edi Rama til Frankrike sammen med rundt 40 statsledere som gikk foran i «Enhetsmarsjen i solidaritet med ofrene.

For å vise at nesten alle albanere – uansett religion – følte det på samme måte som ham i denne saken, tok Rama to kristne og to muslimske prester med seg.

Publisert i Newsweek 31. mars 2015.