Bakhmut og Poltava, Ukraina

Nevn forfatteren Serhij Zjadans navn ved krigsfronten i Donbas, og utallige ukrainske soldatøyne lyser opp.

En dag i midten av mars befinner jeg meg i gråsonen ved fronten mellom Bohdanivka og Khromove, like ved byen Bakhmut der krigens voldsomste kamper pågår. Når det storkalibrede artilleriet eksploderer, og tette skyer av ild og røyk stiger opp fra nedslaget, blir alt i nærheten brent, knust, smuldret og revet i stykker.

Men soldaten med kodenavnet «Signal» er nådeløs: Uten en skriftlig godkjenning fra presseoffiseren til bataljonen han tilhører, får jeg ikke henge på mens de «jobber». «Signal» trekker på skuldrene over det faktum at jeg i seks måneder har reist rundt i krigens Ukraina. Men han spør hvor jeg har vært. Jeg tar frem mobilen og blar gjennom bilder og videoer. Plutselig endres «Signals» ansiktsuttrykk.

– What the fuck ...! Er det der virkelig ham ...? Har du hengt med en av våre viktigste soldater?

Først etter den russiske invasjonen i fjor, ble den 49 år gamle romanforfatteren og dramatikeren, poeten, essayisten, oversetteren, rockestjernen, den sosiale og politiske aktivisten Serhij Zjadan «hele Ukrainas stemme».

Inntil da var Zjadan blitt forbundet med de østlige delene av landet. Skalden fra Donbas som skrev om og fra Donbas. Nå er han et av krigens mest kjente ansikter, som har samlet inn millioner til den ukrainske hæren og sivilbefolkningen. Og ikke minst er han blitt et av de fremste symbolene på et selvstendig Ukraina.

Fra å ha blitt sammenlignet med Bukowski, Rimbaud, Burroughs og Tom Waits, er Zjadan nå bare – Zjadan.

Et ikon. Et begrep.

Gir håp

Tre uker før «Signal» ender med å tilby meg å tilbringe en dag med enheten hans etter å ha fått se videoen av Serhij Zjadans opptreden, er det lang kø til konserten med ska-punkrockbandet «Zjadan og hundene» i Kulturens hus i Poltava.

Duskregn faller fra en fløyelsaktig svart himmel. En tung duft av parfyme, sigarettrøyk, øl og myntetyggegummi henger i luften. I et rom bak scenen sitter Zjadan halvveis oppreist i en svart stol og drikker Johnnie Walker-whisky fra en pappkopp. Han er kledd i en svart T-skjorte, svarte bukser og svarte Converse-sko.

– Nå skal vi samle inn penger, roper noen og vifter med to penner.

De åtte bandmedlemmene signerer en veggklokke, en tøyveske med Zjadans navn, en av romanene hans, to trommestikker, en vodkaflaske.

– Vi må ikke glemme denne, sier trombonist Oleksandr Merentsjuk og holder frem hylsteret til et panservernmissil.

Alt skal auksjoneres bort til høystbydende. Pengene fra auksjonen, billettinntektene og også bandets honorar skal gå til den ukrainske hæren.

Når konserten starter, overdøves musikken av brølet fra det tusentallige publikumet.

– Kultur handler ikke om underholdning, roper Zjadan etter to låter.

– Kultur handler om balanse. Balanse mellom kjærlighet og galskap, mellom moro og alvor – mellom liv og død.

Zjadan senker stemmen og sier at neste sang, «Metro», er inspirert av nettene han tilbrakte på en av Kharkivs T-banestasjoner, hvor småbarnsfamilier og andre levde i månedsvis i dekning fra missilangrep. Konsertsalen er opplyst av tusentall mobiler som svaier med lyset på. Zjadan går ut blant publikum som synger med på hver tekstlinje.

En ung scenearbeider, som styrer lyset med en Ipad, klapper meg på skulderen og peker på Zjadan, som nå blir løftet opp av publikum.

– Han får dem til å le, minnes, nyte, håpe og føle at de lever – mens deres fedre, brødre og kjærester dør ved fronten for deres og min rett til å få høre på ukrainsk musikk.

Scenearbeideren gjør ikke noe forsøk på å tørke bort tårene.

Funnet sin plass

Stedet Serhij Zjadan har valgt for en lengre samtale dagen etter konserten, er det tradisjonsrike dukketeateret Kharkiv State Academic Puppet Theatre på Grunnlovstorget i hjertet av Kharkiv. Lokalene huset en gang forretnings-banken Volga-Kama, som ble grunnlagt i St. Petersburg under tsar Alexander IIs regjeringstid. Teateret er også det eneste museet for teaterdukker – drøyt 11 000 stykker – i Ukraina.

Den frivillige organisasjonen som Zjadan start-et allerede under den første krigen i 2014, holder til i disse lokalene. Selv da vi møttes i fjor sommer, var teaterets labyrintiske korridorer og trapper fylt til randen av brød, klær, tørrvarer, grønnsaker og frysere fulle av kjøtt og fisk. Tunge svarte teatergardiner dekket granathullene i jernporten.

Da Serhij Zjadan mottok nyheten om at Russland hadde invadert Ukraina, var han og resten av bandet på vei med tog til en spillejobb i Vinnytsia. Helt siden 2014, da Putin annekterte Krym og iscenesatte et væpnet opprør i Donbas der russiskstøttede separatister utropte to utbryterrepublikker, har Zjadan vært forberedt på en langvarig og blodig konflikt med Russland.

Han og bandet returnerte så snart som mulig til hjembyen Kharkiv. Hvorfor flykte når han kunne være til nytte. En uke inn i krigen skrev Zjadan på Facebook at Kharkivs artister ikke burde forlate byen. «Vi har ingen steder å dra. Dette er byen vår.»

Gjennom sosiale medier koordinerte Zjadan et nettverk av motstandsarbeidere, som umiddelbart begynte å hjelpe sivile og militære enheter med forsyninger. Dag og natt kjører de i skytteltrafikk, selv til fronten, under granatregn, for å evakuere barn og eldre fra byens forsteder, levere mat, varme klær, medisiner, vann og koordinere militære forsyninger.

Byer blir tømt for mennesker. Samfunn blir lagt i ruiner. Tilfeldigheter avgjør hvem som lever eller dør. Flere av vennene hans og medarbeidere blant de frivillige blir drept. Massakrer blir oppdaget.

Zjadan, et øyenvitne til grusomhetene, skriver tekster, legger ut bilder og videoer på sosiale medier. Som en dagbok fra en frivillig – med kontonummer for innsamlinger. Øyeblikksbildene og oppfordringene hans om hjelp sprer seg over hele verden og blir hørt.

I løpet av krigens første måneder sov Zjadan på en madrass i en garderobe fylt av marionettdukker ved dukketeateret. At han selv skulle bære våpen, falt ham aldri inn. Hver og en må finne sin plass i krigen.

– Mange sivile frivillige manglet uniformer, støvler, kjøretøy, våpen, beskyttelsesutstyr, droner, varmesøkende kameraer ... Hadde jeg sittet i en skyttergrav, hadde jeg aldri klart å skaffe alt det der.

Han smiler ettertenksomt og tenker seg om et øyeblikk.

– Det første halvåret fikk jeg meg ikke til å opptre på kommersielle konserter, selv om formålet var å samle inn penger til sivilbefolkningen og den trengende hæren. «Hvordan kan man opptre mens bomber faller over landet – hvordan skrive dikt når man ser døde mennesker ligge i gatene?»

Men etter en litterær kveld i Lviv, som brakte inn drøyt 140 000 kroner, innså Zjadan at hvis han ikke kjemper ved fronten, må han være til nytte andre steder: Det er kultur – litteratur, teater, musikk, kunst – som minner om og utgjør livlinen til det normale livet. Han begynte å turnere. I Ukraina og rundt om i Europa var det utsolgte hus hvor enn «Zjadan og hundene» kom. Med medieoppmerksomheten og aktiviteten på sosiale medier donerte folk enda mer penger til veldedighetskontoen.

Serhij Zjadans sosiale medier er fulle av bilder av jeeper, nattkikkerter, droner, medisiner, aggregater, uniformer, kirurglamper, hodelykter, hjelmer, soveposer, skuddsikre vester, senger ... Av diktopplesninger og litterære kvelder, av rockekonserter, podkaster og paneldiskusjoner om krigen, kunsten, den ukrainske litteraturen og hvordan man skal forholde seg til de russiske klassikerne. Poltava, Kyiv, Lviv og Kharkiv, Warszawa, Berlin, Amsterdam, New York, Washington, Boston og Chicago – uansett hva han gjør og hvor han enn er, er det overordnede målet å samle inn mer penger: «Ukrainsk kultur jobber for ukrainsk seier.»

Rå samfunnsportretter

I motsetning til de fleste forfatterne som har vært med på å forme ukrainsk litteratur etter uavhengigheten i 1991, er ikke Serhij Zjadan fra det vestlige, men fra det østlige Ukraina, der alle hans verk utspiller seg – i et postindustrielt område hvor folk beveger seg i falne miljøer og sliter med sin sovjetiske fortid.

Hans tidlige bøker, som gjennombruddsromanen «Depeche Mode» og samlingen av poetiske essays «Anarchy in the UKR», er en strøm av mer eller mindre selvbiografiske utdrag befolket av unge mennesker som med én fot i Sovjetunionen og den andre i Berlinmurens fall, er på vei inn i voksenlivet. Det er rå, følsomme og humoristiske portretter av rastløse, opprørske og lett desillusjonerte sjeler som reiser rundt, drikker, knuller, slåss, lengter, søker etter livet og etter seg selv, i tider med omveltende politiske og sosiale endringer – både fri og ufri i brytningen mellom kommunismen og den hemningsløse kapitalismen.

Selv de senere, mer «voksne» romanene utspiller seg i det østlige Ukraina. Handlingen i «Vorosjilovgrad» foregår omkring en gammel, forfallen bensinstasjon og er en like vakker som brutal beretning om lojalitet, både til landsbyen og til hverandre, og om overlevelse i en verden som raser sammen.

Mange av Serhij Zjadans verk begynner med en reise. Det gjør også «Internatet», som etter planen kommer ut på norsk i august.

Handlingen utspiller seg i 2015 – i Donbas, til tross for at navnet ikke nevnes i romanen – i et krigsherjet landskap av regn, gjørme og skitten snø. Den 35 år gamle læreren Pasja, som underviser i ukrainsk, men aldri bruker språket utenfor klasserommet, drar til nabobyen for å hente hjem sin kronisk syke tretten år gamle nevø Sasja, som er blitt plassert på «Internatet» av sin mor, som ikke orker å ta seg av barnet sitt.

«Internatet» utspiller seg like mye i et psykologisk som i et fysisk krigslandskap. En tre dager lang reise av redsel, sult og mistenksomhet over en frossen slagmark følger. I en verden splittet av konflikt, der tilhengere på begge sider forblir nære til tross for storpolitikken som splitter dem. Hvem som er venn og hvem som er fiende, er hele tiden usikkert. Den eneste sikre følelsen er skrekken.

Hovedpersonen Pasja er en antihelt – en likegyldig karakter som ikke leser eller ser på nyhetene. Han har ingenting med krigen å gjøre; «Apolitisk» som han anser seg selv for å være, støtter han ingen side i konflikten.

– Romanen er ikke en enkel beretning om det gode mot det onde, mener Zjadan. Men krig definerer livets rytme, bestemmer over hverdagen din. Iblant er det behagelig å leve i et vakuum, men å bosette seg der i lang tid berøver mennesket for koblingen til det åpenbare. Livet kryper gjennom vinduet ditt, og hvis du som svar foretrekker å lukke vinduet, risikerer du å bli kvalt av mangel på frisk luft.

Fordømmer ingen

Enten Zjadan snakker om krigen, ødeleggelsene, motstanden, litteraturen sin eller om påtvunget russisk kolonialisme, gjør han det som om han snakket om det han spiste til frokost: rolig, behersket, alltid velformulert.

I mange av tekstene dine – selv i de mest brutale miljøer – skildrer du ofte skadede karakterer, taperne, i det postsovjetiske landskapet med stor hengivenhet?

– Jeg verbaliserer min egen erfaring i litteraturen min. Og jeg skildrer de karakterene som jeg har hatt muligheten til å observere og hvis psykologi jeg kjenner. Karakterene mine er kanskje tapere, outsidere, på sett og vis marginaliserte, men i de mest kritiske situasjonene er det lidenskapen som aktiveres i dem. Som med Pasja i «Internatet». Det er nettopp det som betegner dagens ukrainske samfunn. I en politisk og sosialt turbulent tid oppdager vi at de marginaliserte ikke bare er tapere og kynikere, men mennesker med et verdisystem som de er beredt til å dø for.

Krigen, mener Zjadan, har gitt disse ukrainerne innsikten om at de har en identitet som har vært undertrykt i hundrevis av år – at de ikke bare er russisktalende mennesker fra Øst-Ukraina. Når deres eksistens er truet og de begynner å grave i sin egen historie, blir de oppmerksomme på sin slektshistorie, som ofte er forbundet med hungersnøden som Stalin skapte, holodomor.

Zjadans dikt, romaner, essays og offentlige opptredener trosser forklaringsmodellen om at Ukraina er dypt splittet, og at gapet mellom et proeuropeisk vest og et prorussisk illiberalt øst er uoverstigelig. At et vidstrakt land – særlig en nasjon som er blitt kolonisert og ødelagt – skulle ha én enkelt overordnet identitet, er en populær tanke blant populister og diktatorer. Vi er ikke like – men vi er ett, mener Zjadan.

– Visst er mennesker i Øst-Ukraina blitt påvirket av Russland på grunn av geografien og familie- og handelsbåndene over grensene. Men en berettiget fordømmelse av et totalitært regime må ikke føre til at man forkaster de menneskeliv som er påvirket av det regimets eksistens.

Uten å fordømme eller kompromisse med sine egne idealer, viser han empati og dyp forståelse for de landsmennene som har ideer og holdninger som er fundamentalt forskjellige fra hans egne.

Derfor skyr han uttrykket «forstå Donbas». Det er som om den som skal forsøke å «forstå» representerer en høyere sivilisasjon, mens den som skal forstås reduseres til noe unormalt. Zjadan foretrekker å snakke om å «høre Donbas», gjennom å lære å kjenne Donbas.

De som ikke turte å protestere mot den russiske innflytelsen eller mot de sosiale og økonomiske urettferdighetene, forklarer Zjadan, er mennesker med et liv preget av usikkerhet. Først opplevde de det kvelende sovjetiske systemet. Siden kollapset industri- og landbruksøkonomien på 1990-tallet. Korrupsjon. Nepotisme. Kleptomani. Oligarki.

– Når alt kan tas fra deg når som helst, er det å protestere det samme som å risikere å miste det lille du har.

Kulturkrig

Serhij Zjadan tilhører den siste generasjonen som vokste opp i Sovjetstaten Ukraina, og den første som ble myndig i det postsovjetiske Ukraina.

Han gir ikke mye for oppfatningen om at ukrainere og russere stort sett er samme folk. Krigen er et sammenstøt mellom to ulike folkeslag, og også mellom to ulike mentaliteter i synet på fortiden og fremtiden, sier han. Der russere påberoper seg tidligere tiders stormaktsglans, ser ukrainere undertrykkelse og fornektet identitet. Der russere drømmer om en ny stormaktstid, streber ukrainere etter frihet og å rense seg for flere hundre år med russisk imperialisme.

– Den russiske historien og kulturen er blitt brukt som et effektivt våpen i imperie- og kolonibyggingen, påpeker Zjadan.

– Gater, teatre, torg, monumenter, operaer, museer og biblioteker ble oppkalt etter russiske komponister, poeter, forfattere, tenkere og helter. At vi vil frigjøre oss fra den kulturelle undertrykkelsen og ikke ha kontakt med russisk kultur under en brennende krig, anses som politisk radikalisme eller nasjonalisme. Det er absurd. Kampen for å utforske og gjenopprette en egen kultur har ingenting med nasjonalisme eller russofobi å gjøre.

Han lener seg fremover i stolen.

– Etter at så mange venner og bekjente er blitt drept og uføre, og våre byer tilintetgjort ... Hvordan i helvete skal jeg kunne samtale eller debattere med russiske forfattere? I Europa vil man skille politikk fra kultur, noe som er umulig i vår del av verden. Europeere mangler ikke empati, men vi har fundamentalt ulike emosjonelle opplevelser.

I krigens første dager anbefalte noen av Zjadans russiske forfatterkolleger at Ukraina burde kapitulere. Selv om de ikke åpent støtter Putin, er de i Zjadans øyne en del av det russiske systemet fordi de ikke reiser seg mot det.

– Når mennesker blir drept og samfunn legges i ruiner, er taushet en veldig aktiv handling. Å skrive vakkert om «fred», men fortsette å operere innenfor et autoritært system, betale sin skatt som går til å drepe ukrainere ...

Zjadan rister på hodet og slår oppgitt ut med armene. Så sier han at den russiske invasjonen er en kulturkrig: I tillegg til sivile, fødeklinikker, sykehus, ambulanser og skoler, angriper den russiske hæren også kirker, teatre, gallerier, museer, biblioteker, historiske monumenter og torg.

Han mener det er et utilslørt forsøk på å utslette alt det som har formet og former ukrainerne til det de er.

– Men, fortsetter han ettertrykkelig, folk i Europa må forstå at avrussifiseringen ikke forårsaket krigen, men snarere ble den naturlige konsekvensen av krigen. Ingen ville rørt Pusjkins statue i Kharkiv hvis ikke byen var blitt beskutt av russisk artilleri. Så spørsmålet handler ikke om Pusjkin eller Majakovskij som person, men om et narrativ som binder ukrainerne til den russiske koloniale kulturen.

– Ironien er at russerne har gjort sitt ytterste for å «ukrainisere» Ukraina, smiler Zjadan og viser til den tiltagende interessen for landets egne forfattere, poeter, filosofer og historikere ...

– Mange ukrainere klandrer selvfølgelig ikke Pusjkin for krigen. Pusjkin er hele verdens felles kulturarv. Men det er ingen tilfeldighet at det ikke var ukrainere som kalte Kharkivs sentrale gate opp etter Pusjkin i forbindelse med hans 100-årsjubileum: Det er på den måten det russiske imperiet har markert sitt revir og kulturelle overherredømme.

– Monumenter må kunne demonteres, men det er dermed ikke sagt at man skal kvitte seg med historien. Jeg ville vært fornøyd om Pusjkin-monumentet blir flyttet til det historiske museet rett over gaten.

Skriving som terapi

Flere ganger i løpet av de to dagene jeg følger med Serhij Zjadan, sier han at når en krig bryter ut, «stopper tiden». Fremtiden strekker seg i det meste til neste morgen. Hvert åndedrag gjøres med anstrengelse. Med usikkerheten, skrekken, volden og døden som hverdagens bakgrunn, blir også språket begrenset. Krig ødelegger språket, selv for en forfatter. Det er en kamp å formulere og gjøre forståelig alt som følger i krigens spor.

– Hvordan kan man beskrive krigens mennesker og miljøer når man som forfatter knapt kan beskrive egne følelser og hva krigen gjør med en? Og med hvilken tone? Selv når mennesket snakker om kjærlighet, eller skal beskrive daggry i juni med sine klare farger, dype dufter og fuglesang, vil ordene – enten det vil det eller ikke – ta utgangspunkt i minnet: i massegravene, i de ødelagte landskapene og i mødrenes skrik når barna kommer hjem fra fronten i kister. Likevel er det litteratur som skal lappe språket sammen igjen, gi erfaringene en kropp.

Så når finner han tid til å skape?

– Skrivingen min er begrenset til å skrive ny musikk. Det er en form for terapi.

Zjadan tenker seg om før han omformulerer seg:

– Under krigens første måneder ble det skrevet mange emosjonelle og patriotiske sanger. Noe lignende skjedde også innen poesien. Rent kunstnerisk er det absolutt ikke verdt å skrive så rett ut og sentimentalt om det man har sett. Men skriving er likevel en handling som holder noe universelt i live. Språket blir et bånd mellom mennesker, av ømhet, tilgivelse, forbindelser. En kraft som – foruten det som formidles i nyhetene – holder mennesket igjen i verden. Hver tekstlinje krystalliserer et bestemt øyeblikk og blir dermed en del av den ukrainske historien.

Tar tid å bearbeide

– For mange kunstnere er det komplekst å tillate seg å snakke om noe annet enn krigen mens den pågår. Men det er nettopp det vi egentlig trenger: Å snakke om noe annet enn krigen betyr ikke at man ignorerer den. Hvis vi avstår fra å snakke om alt annet, betyr det at krigen er sterkere enn oss.

At krigen og ingenting annet definerer hva en ukrainer kan være?

– Ja, at redselen, panikken og apatien vinner over oss. Når vi turnerer i Ukraina, ser vi at jo lenger unna frontlinjen, jo viktigere blir det for folk å gå på kulturelle arrangementer. Det er ikke ren showbusiness, men gjennom konserter, teater, litterære kvelder og filmvisninger blir folk minnet om at de fortsatt er mennesker, at de er mange, og at de ikke har sluttet å sivilisere sammen.

En livsviktig energiutveksling, kaller han det og nevner konserten i Poltava dagen før, der nesten ni av ti i publikum var 17–18 år gamle jenter og yngre kvinner.

– Krigen tvinger folk til å rette blikket mot røttene sine, sin litteratur, sitt språk. For et år siden så de russiske filmer og hørte på russisk musikk. Nå som deres mannlige familiemedlemmer, naboer og venner kjemper i krigen mot Russland, leter de etter noe eget.

Gjennom historien har mye flott kunst kommet ut av krig. Kan vi forvente den store moderne, ukrainske krigsromanen fra Serhij Zjadan?

– Jeg har startet på en roman om det som skjedde her på dukketeateret for ett år siden. Om det blir stor kunst, vet jeg ikke. Virkeligheten er for nær, for blodig, for omfattende til å kunne gripes i sin helhet og beskrives med fornuft og besinnelse. Historien har vist at store kriger har etterlatt seg stor litteratur, men de store romanene er imidlertid alltid blitt skrevet etter krigen. Å fullføre en krigsroman mens krigen pågår og intensiveres er som å synge en sang om tigre samtidig som man slåss med tigre. Etter det jeg har lest, har det dokumentariske vitnesbyrdet overbevist mer enn poetenes vitnesbyrd.

– Visst kan man skrive poesi etter Butsja, men den ukrainske litteraturen trenger tid, den trenger hvile – og fremfor alt trenger den seier, sier Zjadan.