Neskaupstadur, Island

Hvis man ser på Islands flagg, fyller den blå fargen langt mer enn den røde. Slik er det også i politikken så fort man forlater Reykjaviks regnbuefargede gater. Ute på landet er det de blå på høyresiden som bestemmer. Enhver er sin egen lykkes smed. Slik har det alltid vært, og slik er det fremdeles i dag.

Et sted skiller seg likevel ut på det islandske kartet. Fjordbyen Neskaupstadur med knapt 1500 innbyggere ligger bortgjemt på øyas østligste spiss. Og i motsetning til resten av Island så byen i flere tiår mot øst i stedet for mot vest når den skulle finne inspirasjon til politiske løsninger. 

Under den kalde krigen var Island ellers et utpreget vestlig demokrati. USA hadde en base på øya, og islendingene var medlem av Nato. Året før andre verdenskrigs slutt var Island endelig sluppet ut av danskenes grep. Selvstendigheten var en realitet, og over hele landet dominerte borgerlige sentrum-høyrepartier både byråds- og regjeringskontorer.

Men ikke i Neskaupstadur. Her var det tvert imot sosialistene som regjerte etter sovjetisk forbilde. De røde kom til makten i 1956 og beholdt den i mer enn 50 år. Neskaupstadur fikk kallenavnet «Lille Moskva».

Alle husker Gudmundur Stalin

I byens svømmehall henger det i dag to klokker på veggen i garderoben. Den ene viser lokal tid, den andre hva klokken er i Moskva.

«Den sosialistiske historien er en del av byens selvbilde», forklarer den 48-årige læreren Margrét Perla Leifsdóttir.

Margrét Perla Leifsdóttir, lærer

Som et av byens barn, kjenner hun historien innenfra. Hun opplevde fra barnsben av hvordan innbyggerne, politikerne og bedriftsledere var preget av kommunismens tankegang, hvor det klasseløse samfunnet var idealet.

Ingen personifiserte det bedre enn fiskersønnen og lokalpolitikeren Gudmundur Helgi Sigurjónsson. Han døde som 90-åring i 2014, men i en islandsk dokumentarfilm med tittelen «Litla Moskva» som kom ut for noen år siden, deler han sitt positive syn på kommunismen mens han viser frem røde gjenstander fra sovjettiden.

«Mange i Vesten lot seg skremme av den sterke propagandaen mot Sovjetunionen, men den har aldri hatt noen effekt på meg. Inn gjennom det ene øret, og ut av det andre», forteller den erklærte kommunisten.

På 1970- og 80-tallet ble det vanlig at innbyggerne i Neskaupstadur ga ungdom en 14 dagers kolonitur til Øst-Tyskland i konfirmasjonsgave. Gudmundur Helgi Sigurjónsson hadde ansvaret for å sende hundrevis av islandske tenåringer over på den andre siden av jernteppet, og han fikk kallenavnet Gudmundur Stalin.

«Jeg har aldri vært mottagelig for sladderhistoriene om de sovjetiske mord og den slags. Folk forvrenger sannheten når de angriper gamle Stalin. Han var et menneske i likhet med alle andre. De kunne bare ikke like Sovjetunionen fordi Vesten var i ferd med å legge fundamentet for en helt annen type samfunn», sier han i dokumentaren.

En trio kom og malte byen rød

I dag tar det omtrent ni timer å kjøre i bil fra Reykjavik i vest til Neskaupstadur i øst. Men inntil for få år siden lå fjordbyen fullstendig avskåret fordi det hverken var ordentlige veier eller en tunnel gjennom fjellet som i mange andre islandske fjordbyer. I lange perioder hver vinter var det helt umulig å komme til og fra Neskaupstadur – den eneste forbindelsen til omverdenen var via havet. Til gjengjeld hadde området ved fjorden både plass til landbruk og fiskeri, og for mange innbyggere var isolasjonen faktisk noe positivt.

«Det brakte oss tettere sammen. Folk var nødt til å gjøre ting selv her. Man kunne ikke bare få hjelp utenfra. Man måtte stå sammen og arbeide sammen. Det banet vei for sosialismen», forklarer historiker og mangeårige sosialistiske byrådsmedlem Smári Geirsson.

Smári Geirsson, historiker og byrådsmedlem 

I begynnelsen av 1900-tallet vokste Neskaupstadur raskt – fra et par hundre til mer enn 1000 innbyggere. Det skyldtes særlig fiskeriet.

«Folk flyttet hit fra områdene i sør fordi de ikke kunne få arbeid andre steder. De kom hit for å jobbe, og på den måten ble arbeiderklassen skapt», skisserer historikeren.

De fleste arbeidet for de to kjøpmennene som kontrollerte hele byen. Men med krisen på 1930-tallet ble den typen toppstyring upopulært, og det oppsto konflikter mellom kjøpmennene og arbeiderne.

Sosialdemokratiet vokste seg sterke, men i Neskaupstadur dukket det også opp noen unge menn som var enda mer radikale. I spissen for bevegelsen sto tre unge menn – Bjarni, Ludvik og Jóhannes – som kalte seg selv kommunister. Trioens ideer appellerte til de fattige arbeiderne. De var kommet for å male byen rød, i mer enn én forstand, og folk lyttet til dem.

«De fleste stilte seg bak fanene. Kommunistene var radikale og ville har store forandringer. De ønsket at byen tok del i industrien, og deres makt ble hørt. I en liten by er ledernes personligheter av stor betydning», poengterer Smári Geirsson.

Sildefabrikk som sosialistisk samfunn

Knutepunktet for de røde ideene ble byens sildefabrikk, Síldarvinnslan. Fra 1950-tallet og fremover var det bystyret som drev den store fabrikken, og den var et sosialistisk samfunn med sosiale ytelser. Fabrikken så det som sin oppgave å ansette alle som manglet arbeid.

«Ingen trengte å være arbeidsløse. Alle hadde en jobb, selv mennesker med handicap, enten fysiske eller psykiske. Hvis man bare kunne jobbe fire timer om dagen, så gjorde man bare det. Jeg kan huske at jeg jobbet sammen med en kvinne som fileterte én bakke fisk mens jeg fileterte seks. Hun var bare litt annerledes, og det var aldri noe problem», forteller førskolelærer Ingibjörg Thórdardóttir i dokumentarfilmen «Litla Moskva».

«Den gamle kommunismen skapte et kameratskap. Vi bodde alle her i dette lukkede samfunnet, og alle hadde en rolle å spille. Alle skulle ha en mulighet til å leve et godt liv – uansett hvordan de var og hvem deres foreldre var», forteller hun.

Men ikke alle likte det som foregikk i Neskaupstadur. Som tillitsvalgt ved fabrikken innså den rebelske Stella Steinthórsdóttir etter hvert at kommunismen fungerte best i teorien, ikke i praksis. For å bryte monopolet med handelen på en rekke varer tok den lokale butikken på et tidspunkt et oppgjør med ideen om at alt skal være like mye verdt. På 1970-tallet skapte det de første sprekkene i byens samhold.

«Kommunistene likte ikke konkurranse. De likte derfor ikke en slik ‘privat’ aktør i byen, selv om det var en andelsforretning. Kommunistene oppfattet det slik at man stjal arbeiderne fra dem hvis andre aktører for eksempel forsøkte å finne en ny måte å salte silden på. Man skulle ha den rette politiske farge om man ville frem her i byen», sier Steinthórsdóttir i dokumentarfilmen.

Hun ble en av de første med et annet politisk standpunkt som turte si bystyret midt imot.

«Den sosialistiske ideen var for meg en utopisk drøm som aldri ville fungere, fordi den brøt med naturens lover. Man ville ikke innrømme at ethvert menneske har egennyttige motiver og gjerne vil arbeide for seg selv. Folk tenker ikke naturlig på alle andre før de tenker på seg selv», sier hun.

Den røde malingen falmer

Det historiske møtet i Reykjavik i 1986 mellom Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov ble begynnelsen på slutten for den østislandske kommunismen. Få år senere kollapset Sovjetunionen, og den urokkelige sosialismen begynte også å skape problemer i Lille Moskva.

Isolasjonen fra omgivelsene var blitt en hemsko som ikke lenger kunne ignoreres i en globalisert verden. I 1998 kom kulminasjonen. Etter flere års tautrekking ble Neskaupstadurs kommune slått sammen med to andre fjordbyer, og det amerikanske aluminiumsselskapet Alcoa kom til byen for å åpne et nytt produksjonsanlegg. Den teknologiske utviklingen hadde gjort mange av arbeiderne på sildefabrikken overtallige, og aluminiumsverket var den eneste muligheten for å opprettholde sysselsettingen. Beslutningen om å redde byens økonomi med penger fra et utenlandsk firma kostet til slutt kommunistene makten. For første gang på 52 år mistet de grepet om Neskaupstadur.

Nye politiske vinder og den manglende erfaringen med forandringer betydde at byen i de følgende årene sakket etter mange andre islandske bysamfunn.

«I flere tiår merket jeg at det manglet mennesker med fremdrift her. Vi hadde vært vant til å være garantert et arbeid uansett. Ingen trengte ta initiativ til noe», forklarer historiker Smári Geirsson.

«Men nå merker jeg endelig at folk ser muligheter for fremtiden. De prioriterer turisme og ser muligheter for å skape noe som kanskje er gjort andre steder, men som er nytt for oss.»

Bygger videre på kommunismens fundament

Nå for tiden ser Neskaupstadur ganske annerledes ut enn under den kalde krigen. Sildefabrikken ligger her fremdeles, men den er privatisert og har åpnet filialer i mange andre byer. En del av fabrikken eies likevel fremdeles av et lokalt andelslag som bruker inntektene til å bygge opp og støtte ulike saker i byen.

«Det kan være å bygge fotballbane eller kjøpe utstyr til sykehuset. Eller betale for en lokal forfatters diktsamling. Lagets støtte merkes overalt i byen», forteller læreren Leifsdóttir. Ifølge henne vet imidlertid ikke byens ungdommer så mye om den kommunistiske fortiden i Lille Moskva.

«De eldre generasjonene kjenner historien bedre, siden mange av dem opplevde den. Det er ikke noe folk generelt er stolte over, men heller ikke noe de skammer seg over. Det har karakter av noe usedvanlig, som er byens kjennetegn, uten at folk egentlig tenker så mye over det i hverdagen», sier hun.

En ny tunnel gjennom fjellet ble åpnet i 2016, og det har fått flere turister til å legge Neskaupstadur til ruten – i hvert fall før koronapandemien rammet.

I den gamle bruksbygningen er det åpnet et moderne hotell, Hótel Hildibrand, som eies av barnebarnet til den tidligere bruksbestyreren. Den unge hotelleieren Håkon Hildibrand påpeker i dokumentarfilmen «Litla Moskva» at byen i dag hviler på det fundamentet som de gamle kommunistene la.

«Historien vår holder oss ikke tilbake, snarere tvert imot. Vi tar det beste fra den gang og lar resten være. Og jeg er sikker på at det i fremtiden vil være en god historie. Vi bruker det i turismen. Jeg viser folk Kreml – det gamle fagforeningshuset – og forteller dem anekdoter om de gamle kommunistene. Om Gudmundur Stalin og arrangementet Kommablót som stadig foregår hvert år», sier Hildibrand.

«Vi ønsker gjerne folk velkommen hit til Lille Moskva».

Aftenposten Innsikt retter

I en tidligere versjon av denne artikkelen kom det ikke godt nok frem at sitatene fra tillitsvalgte Stella Steinthórsdóttir og hotelleier Håkon Hildibrand er gjengitt fra dokumentarfilmen «Litla Moskva». Det er nå rettet. Artikkelen ble endret 22. mars 2024.