Berlin. «Det man ville den gang, var å omdefinere Europa fra et «krigens rom» til et rom for fred og velstand», sier Herfried Münkler. På sitt kontor på Humboldt-Universität, et steinkast fra Unter den Linden, forteller professoren i statsvitenskap om Det europeiske fellesskapets første fase, årene på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet:

«Det var først og fremst Tyskland og Frankrike, erkefiender gjennom tre århundrer, som stilte seg denne oppgaven», sier eksperten på europeisk politisk historie.

«Det retningsgivende narrativet het ‘aldri mer krig’, en fortelling størstedelen av befolkningen kunne identifisere seg med og bearbeide personlig.»

Hinsides nyttekalkylen. I Kull- og stålunionen ble landenes industriproduksjon integrert i langt større grad enn tidligere, ideen om en sosial markedsøkonomi ble konsolidert, og den økonomiske veksten som fulgte, skulle overbevise innbyggerne om at Det europeiske fellesskapet var nøkkelen til «den evige fred».

«Aldri mer krig»-parolen var spesielt viktig for Tyskland, som gjennom nazistenes forsøk på å «nyordne» Europa under annen verdenskrig, mildt sagt hadde diskvalifisert seg politisk. Men i likhet med i flere sentrale EU-land er det nå mange i Tyskland som ser et stort behov for en ny politisk fortelling, særlig siden ekkoet av Berlin-murens fall og Europas «gjenforening» er i ferd med å dø ut.

En ny samlende fortelling med historisk vingesus er ifølge professor Münkler viktig både for å forhindre visse politiske handlingsmønstre som nettopp autoritære, nasjonalistiske ideologier, men også for å skape en motvekt til det han kaller medlemsstatenes «permanente kalkulering»:

«Et større narrativ er viktig for at man ikke hver eneste morgen skal stå opp og kontrollere om man dagen før fikk mer igjen fra Europa enn man betalte inn», mener Münkler.

Men, presiserer professoren, skal man kunne vinne borgerne for det europeiske prosjekt, må de kunne erfare medbestemmelse: Et demokratidyktig Europa må være mindre og mer oversiktlig, mener han.

«EU-borgerne må kunne erfare en reell og synlig innflytelse på beslutningsprosessene i EU, gjennom valg til et europeisk parlament med europeiske, ikke nasjonale, partier. Det kompromissmaskineriet vi nå ser, er ikke demokratiseringsdyktig», sier statsviteren og mener det blokkerer veien for en ny samlende fortelling. «Vil man styrke sin forhandlingsposisjon i Brussel behøver man bare å true med en folkeavstemning på hjemmebane. Et slikt Europa vil aldri fungere.»

Kjerne-Europa. Det er en ikke ukjent politisk utopi Münkler mener Europa må strekke seg mot: En europeisk republikk, hvor nasjonalstatens betydning er satt betydelig tilbake. På restene av et feilet EU vil det være opp til et knippe sentrale medlemsstater, det professoren kaller det «integrérbare Europa», å forfølge dette prosjektet.

Tyskland, Frankrike og Benelux-landene, i tillegg til de skandinaviske medlemsstatene (de av dem som på sikt blir med i eurosamarbeidet), har alle noenlunde tilsvarende sosiale og strukturelle forutsetninger; de deler i bunn og grunn forestillingen om velferdsstaten, og vil derfor kunne utgjøre «Kjerne-Europa». Så må man knytte til seg andre stater igjen i ulikt tempo, med færre rettigheter og plikter, utdyper Münkler:

«I et Europa i tre deler, hvor ytterkantene er mindre integrert, ville for eksempel en assosieringsavtale med Ukraina ikke være noe problem for naboen.»

Det er det pr. i dag, noe som ikke minst folkeavstemningen i Nederland i april gjorde klart, der et flertall sa nei til en nederlandsk ratifisering av avtalen. Her må de klart proeuropeiske regjeringene gå foran, mener Münkler, sammen med de intellektuelle miljøene rundt dem. For, som han presiserer, bortsett fra å håndheve lovverk og forvaltning, er ikke EUs politiske handlekraft større enn summen av medlemsstatenes påtrykk:

«Den innflytelsen som intellektuelle og tankesmier har på de politiske beslutningene på Europa-nivå, er mindre enn på nasjonalt nivå», understreker han. «Det har å gjøre med at man på nasjonalt nivå har samtalepartnere som til syvende og sist også er handlekraftige. På europeisk nivå havner alt som enkeltaktører bringer på banen bare inn i den store kompromiss-maskinen.»

Det som kommer ut av denne maskinen, mener Münkler, har ingenting å gjøre med strategiske tankescenarioer, men er resultatet av lange forhandlingsprosesser med mål om at ingen av partene skal oppleve at de er blitt forbigått.

«Det kompromissmaskineriet vi nå ser, er ikke demokratiseringsdyktig.» Herfried Münkler, professor i statsvitenskap ved Humboldt-Universität

Krisespagat. «Alle skal med»-parolen har avdekket vesentlige svakheter ved EU28, noe Nicolay von Ondarza ved Stiftung Wissenschaft und Politik har kunnet observere de siste årene:

«Sentrifugalkreftene i EU blir bare større», sier seniorforskeren ved Avdeling for Europa-studier over en morgenkaffe i kantinen. At unionen siden 2010 synes å bevege seg fra den ene krisen over i den andre, betyr høykonjunktur for Europas største tankesmie. Men i takt med at problemene tårner seg opp, blir også veien fra diagnose til visjon lengre.

«Eurokrisen setter spørsmålstegn ved om EU fører til velstand, og flyktningkrisen ved om EU er en garantist for sikkerhet», sier von Ondarza om to av trådene som det europeiske narrativet tradisjonelt er blitt spunnet rundt.

For tiden er både sikkerhets- og velstandsfortellingen truet, samtidig som den klassiske rettesnoren for EUs politiske institusjoner – at enhver krise er en mulighet for Europa – ifølge seniorforskeren er i ferd med å ryke. «At folk ser på EU som en del av problemet, og ikke løsningen, er resultatet av en alvorlig konstruksjonsfeil ved unionen», sier han.

De politiske setningsskadene fører von Ondarza tilbake til folkeavstemningene i Frankrike og Nederland i 2005, som veltet den omfattende grunnlovsreformen som skulle fornye EU. Status quo har siden vist seg mindre og mindre bærekraftig, for uten mulighet til å foreta fundamentale traktatendringer har medlemslandene heller ikke kunnet integrere seg videre:

«EUs desiderte hovedutfordring består i å overbevise befolkningen om at det er riktig å gå videre på integrasjonsveien, ikke på tross av, men fordi man har akkurat disse problemene», sier von Ondarza.

Sikkerhetsaksen. I en situasjon der grensen for hvor mange kriser politikken kan håndtere parallelt på øverste hold forlengst er blitt overskredet, trenger EU sårt å levere. Med en flyktningkrise som stadig truer med å finne nye kanaler og ruter, en eurokrise på smertestillende (og utsikter til nye lange forhandlingsnetter i Brussel i sommer med regjeringen Tsipras), en Ukraina-krise på lavbluss, en tiltagende verdi- og solidaritetskrise (der medlemsstater som Polen og Ungarn eklatant forakter EUs verdi-kanon), og ikke minst med Brexit-spøkelset som for fullt hjemsøker unionen denne måneden, har det tegnet seg bruddlinjer mellom nord og sør og øst og vest som ikke lenger kan lappes over etter gammelt mønster.

I denne situasjonen tror Von Ondarza det vil falle Europa lettest å demonstrere hvorfor unionen er viktig nettopp langs sikkerhetsaksen: At både Storbritannia og Tyskland, på svært kort tid, stilte seg militært ved Frankrikes side i Syria etter attentatene i Paris, tolker han som et godt tegn i så måte. Sanksjonsregimet mot Russland vitner også, tross murring i enkelte medlemsland, om et sikkerhetspolitisk handlekraftig EU, mens Tyrkia-avtalen om returnering av flyktninger fra Hellas – og styrkingen av Frontex – vitner om en begynnende (om enn langt fra konsolidert) «europeisering» av flyktningkrisen.

«Om det lykkes å håndtere flyktningkrisen på EU-nivå, vil fortellingen langs unionens tradisjonelle sikkerhetsakse bli styrket», sier seniorforskeren.

Sosial union. EUs hovedproblem er ifølge den tyske tankesmeden at unionen ikke har lykkes med å skape en europeisk identitet, på bakgrunn av hvilken man kan forvente solidaritet i krisetider. Det er en oppfatning han deler med en rekke kolleger på den andre siden av den tysk-franske grensen.

«EUs beslutningstagere er for tiden styrt av et overlevelsesinstinkt», sier Sofia Fernandes, seniorforsker ved Institut Jacques Delors i Paris.

«Det kan kanskje fungere på kort sikt, men ønsker vi å holde sammen på mellomlang og lengre sikt så må vi på nytt bevege oss mot en fornemmelse av et felles formål.»

Som så mange andre i Europas viltvoksende underskog av tankesmier, er Fernandes bekymret for om EU i det hele tatt vil eksistere om 20 til 30 år, siden det å sikre freden mellom Europas nasjoner synes anakronistisk for dagens unge og mange av dem ikke ser noe til den velstanden unionen var ment å skape.

Svaret er ifølge Institut Jacques Delors å mobilisere befolkningen rundt ideen om EU som den høyeste beskytter av «den europeiske livsform».

«Vi må forsvare den europeiske velferdsstaten som Europas borgere er så sterkt bundet til», sier Fernandes. «Det vi trenger er derfor en sterkere sosial dimensjon i EU-prosjektet.» Hun understreker at det aller meste av sosial- og sysselsettingspolitikken fortsatt må forbli på nasjonale hender, men at EU i første rekke må finne tiltak som retter opp de negative sosiale konsekvensene av den nye økonomiske integreringen som nå blir drevet igjennom med hard hånd.

«Det er en sosial klausul i Lisboa-traktaten som er ment å sikre dette», påpeker hun. «Men den er mer eller mindre blitt ignorert.»

«Eurokrisen setter spørsmålstegn ved om EU fører til velstand, og flyktningkrisen ved om EU er en garantist for sikkerhet.» Seniorforsker Nicolay von Ondarza ved Stiftung Wissenschaft und Politik

Europeisk trygdeordning. De landene som er hardest rammet av budsjettkutt må ifølge Fernandes få tilgang til EU-midler øremerket for sosiale formål, samtidig som unionen må finne en måte å holde sentrale sosiale investeringer (innen for eksempel utdanning) utenfor regelverket som begrenser den nasjonale gjeldsbyrden. I tillegg trenger unionen et sett helt nye instrumenter.

«Vi må jobbe med ideen om å få opp en europeisk minstelønn som vil utgjøre en gitt prosent av den nasjonale gjennomsnittslønnen», sier hun.

«Og vi må jobbe med ideen om å få opp en europeisk arbeidsledighetstrygd.»

Det siste er det mange som for tiden prøver å gi konkret form. Et forslag går ut på å herme etter den sentraleuropeiske velferdsstat-modellen, med direkte bidrag fra EUs borgere til et fond som igjen gir direkte ytelser til unionens arbeidssøkere, hvilket vil kunne bygge opp en sårt trengt personlig tilknytning til unionen gjennom en beskatning man tydelig får noe igjen for.

Men selv om det kun er snakk om et supplement til de nasjonale trygdeordningene, er dette et heller avansert prosjekt. Et annet alternativ er et fond som nasjonalstatene betaler inn til i gode tider og mottar penger fra i dårligere tider, øremerket for utbetalinger gjennom den nasjonale arbeidsledighetstrygden. «Ideen er uansett at vi innenfor det felles valutaområdet trenger en støtdempende beredskap som minimaliserer faren for store sosiale avvik [internt i unionen]», understreker Fernandes.

At hele prosjektet med å styrke de sosiale båndene nødvendigvis vil begrense seg til de 19 medlemslandene i Den økonomiske og monetære unionen (eurolandene), har ikke minst kommet klart frem gjennom Storbritannias reforhandlinger av sitt medlemskap: Å beskjære det britene med dårlig skjult forakt kaller «Social Europe», ikke minst i form av egne regler for EU-migrantenes rett til arbeidsledighetstrygd, sto øverst på David Camerons kravliste.

«Det er i dag umulig å få styrket den sosiale dimensjonen på EU-nivå», bekrefter Fernandes. «Så vi må jobbe på nivå av ØMU (Den økonomiske og monetære union), ikke minst også fordi mye handler om å begrense nettopp de negative konsekvensene som den felles valutaen har på den nasjonale velferdsstaten.»

Og dette arbeidet med å gi Kjerne-Europa en mer markant sosial profil, er etter hennes mening eksistensielt sett helt avgjørende. «Vi kan ikke bare forbli en økonomisk union», sier hun. «Fortsetter vi slik vil vi til slutt ikke lenger ha befolkningens støtte.»

Brexit – utvikling eller avvikling? Manglende folkelig støtte er som kjent, ikke minst et problem i Storbritannia. Men i et land der store deler av befolkningen synes å se på EU med samme distanserte og ironiske blikk som når de ser på Melodi Grand Prix-finalen på tv, er visjoner om en sterkere identifikasjon med EU-prosjektet så godt som umulig å oppdrive. Som The Financial Times fremhever, sier det mye om det politiske klimaet i landet at den mest kjente proeuropeiske tankesmien heter Centre for European Reform. Heller enn en stor ny visjon, har det for sistnevnte nylig vært et tema hva slags EU man vil få hvis Storbritannia trekker seg ut etter folkeavstemningen 23. juni.

«Vi innså at det er mange her i Brussel og andre steder i Europa som sitter med den feiloppfatning at Brexit vil være til det beste for EU», sier forsker Camino Mortera-Martinez om motivasjonen for tankesmiens rapport «Europe after Brexit: Unleashed or Undone?».

«Argumentet er at uten Storbritannia, som alltid har vært den som har sagt nei, vil unionen fritt kunne bevege seg mot en slags superstat. Men det vil ikke skje, for dem som kan ta EU i en slik retning, har sine egne problemer for tiden.»

Ifølge rapporten vil tapet av Storbritannia blant annet kunne føre til at EU blir en langt mindre aktiv pådriver i sanksjonspolitikken mot land som for eksempel Russland, at unionens slagkraft i koordinerte militære operasjoner vil bli betydelig svekket, og at den europeiske klimapolitikken, der Storbritannia har vært en pådriver, vil kunne tape terreng i tiden fremover.

«På sikkerhetsfronten vil EU definitivt miste en leder», legger Mortera-Martinez til. «Det har vært et foregangsland når det gjelder å komme opp med forebyggende tiltak mot terrortrusselen. Og EU vil kunne miste tilgangen til Storbritannias store etterretningsnettverk.»

Om Brexit ikke vil føre til en stormmarsj mot et Europas forente stater, ser Centre for European Reform for seg at et nei i folkeavstemningen fort kan føre til et tosporet Europa, med Benelux-landene, Frankrike og Tyskland i spissen for et mer integrert Kjerne-Europa.

«Brexit vil styrke denne tendensen, siden det da vil være et mer klart skille mellom de som ønsker større integrasjon, og de som ikke ønsker det, uten den typen særbehandling som Storbritannia har hatt», påpeker Mortera-Martinez.

«Men det tror jeg ikke vil være til gavn for noen, siden det europeiske prosjektet er komplisert nok som det er.»

«Det er en risiko for at Brexit vil bety en betydelig styrking av de euroskeptiske bevegelsene.» Forsker Camino Mortera-Martinez  

Sjargong. Så hva med det uttrykte behovet for å skape en sterkere europeisk identitet, en mer samlende fortelling, som kommer fra en rekke kontinentale tenkere og tankesmier?

«Det er sjargong. Det betyr ingenting», sier Mortera-Martinez. «Vi må heller være pragmatiske og finne løsninger på de problemer folk faktisk har. En av fordelene med å ha Storbritannia med på laget, er nettopp at de vil fortsette å blokkere denne store fortellingen om 'det europeiske prosjektet' og 'den europeiske borgeren'.»

Hun mener det på kontinentet for tiden er et voksende sprik mellom «Brussel-boblen» og befolkningen i medlemslandene, mens blant annet tabloidpressen og det turbulente politiske klimaet i Storbritannia har sørget for at eliten nå står nærmere hva folk faktisk tenker og føler om unionen.      

Rapporten konkluderer med at Brexit vil gjøre «desintegrasjon heller enn integrasjon» til EUs nye fortelling, og viser til at land som Nederland og Frankrike potensielt kan ende opp med egne folkeavstemninger på sikt.

«Det er en risiko for at Brexit vil bety en betydelig styrking av de euroskeptiske bevegelsene», sier Mortera-Martinez og viser til hvordan flyktningkrisen og eurokrisen allerede har fyrt opp under populismen og euro-skeptisismen. «Hvis vi så begynner å avholde folkeavstemninger overalt, er vi i ferd med å avvikle heller enn å utvikle unionen.»

Både med og uten Storbritannia synes med andre ord en ny samlende europeisk fortelling å være et godt stykke unna.