Albania har entret listen over nye og spennende reisemål de siste årene, med sine solrike strender, ruvende fjelltopper og ruiner som forteller en flere tusen år gammel historie. Men i skyggen av de imponerende festningene og fjellene, skjuler det seg nyere ruiner med en mørk historie.

Tusener av sopplignende betongstrukturer stikker opp i åser, på sletter, i byene og langs veiene fra Montenegro-grensen i nord til solfylte Saranda i sør. De ble bygget av kommunistdiktatoren Enver Hoxha, som styrte Albania med jernhånd i over 40 år, fra slutten av andre verdenskrig til han døde i 1985. Hvordan fikk han en hel nasjon til å bygge bunkere?

Krigsfrykten

Rune Ottosen er professor emeritus i journalistikk ved Oslo Met, hvor han blant annet har undervist i pressehistorie og mediedekning av internasjonale konflikter. Han har også skrevet boken «Turist i Utopia» som går i dybden av Albanias kommunistiske historie.

– Kampen for nasjonal selvstendighet sitter dypt i sjelen til albanere. Dette går langt tilbake i historien, blant annet til 1400-tallet da den store nasjonalhelten Skanderbeg frigjorde dem fra Det ottomanske riket, sier Ottosen.

I april 1939 knuste Mussolinis styrker Albanias forsvar på noen dager, og i 1943 ble landet okkupert av tyskerne. Men overraskende nok klarte motstandsbevegelsen året etter, med Hoxha og det albanske kommunistpartiet (PPSH) i spissen, å drive tyskerne ut og ta makten.

– Hoxha fremsto som en lederfigur og en frigjøringshelt. Samtidig levde hele Europa i sterk frykt for en ny krig, og det var økende motstand mot imperialisme i forbindelse med Vietnamkrigen, invasjonen av Tsjekkoslovakia og atomtrusselen fra stormaktene, sier Ottosen.

I årene som fulgte, ble Albania en kasteball mellom maktsyke hender. I Jugoslavia ønsket diktator Tito en konføderasjon, men likte ikke at Hoxha beveget seg mot Sovjetunionen.

Da det oppsto uenigheter med Stalins etterfølger Khrusjtsjov, allierte Hoxha seg i stedet med Kina. Forholdet mellom Albania og Kina ble imidlertid raskt anstrengt, og det surnet ytterligere etter Mao Zedongs død i 1976.

Det endelige politiske bruddet kom i 1978 der den utenrikspolitiske orienteringen og strid rundt den såkalte tre verdener-teorien sto sentralt.

Etter dette bruddet ble Albania enda mer isolert. Tidligere venner var blitt til fiender, og Albania var i ferd med å bli et ensomt fort med stadig høyere murer av brutte allianser.

– Tanken om geriljakrig og et desentralisert folkeforsvar med våpen i alle hjem eksisterte allerede, og den blandet seg med psykosen rundt den sterke krigsfrykten. De skulle ikke bli tatt på sengen en gang til, sier Ottosen.

Det altoppslukende prosjektet

Hoxha gikk i gang med forsvarsprosjektet som skulle pepre det vakre albanske landskapet med betongkupler. Man vet ikke nøyaktig hvor mange bunkere som ble bygget, men anslagene spriker mellom 150 000 og 750 000.

Over alt Bunkerne er laget av armert betong for å stå imot bomber og eksplosjoner. De fleste har en rund kuppel så kuler og fragmenter skulle sprette av.

Minnesmerke «PostBlloku» i Tirana består av en original bunker og et fragment av Berlinmuren. Foto: Michelina Monaci

Fabrikkene ble omdirigert til å produsere materialer og deler, og folket måtte transportere og montere bunkerne i snø, vind eller stekende sol. Ifølge Bunk’Art Museum i Tirana kostet byggeprogrammet rundt 100 liv i året.

– Alle disse ressursene burde heller blitt brukt på å bygge opp landet. Arbeidet ble gjort i militær verneplikt, betalt arbeid eller som dugnad. Det var politiske, økonomiske og sikkerhetsmessige konsekvenser ved å gjøre motstand, så i realiteten var det ikke et valg å si nei, sier Ottosen.

For Hoxha var godt kjent for å renske ut motstandere med straff, arrestasjoner eller henrettelser.

– Albania var også et ekstremt lukket land og fikk ingen impulser utenfra. For mange fremsto det nok som troverdig og riktig å bygge disse bunkerne til forsvar og som en trygg havn for folk i nabolaget.

De fleste bunkerne har plass til et par soldater, mens noen er store nok til å huse en familie. I tillegg ble det bygget undergrunnsbunkere som kunne romme hundrevis av folk. Og nettopp en av disse dukket plutselig opp i Tirana.

Bunk’Art-museene i Tirana

På Skanderbeg-plassen, midt i hjertet av Tirana, troner statuen av den store nasjonalhelten som plassen er oppkalt etter. Et steinkast unna ligger Bunk’Art 2-museet, som åpnet i 2016.

Den underjordiske atombunkeren med 24 rom, egen leilighet tiltenkt innenriksministeren og en stor møtesal utstyrt med kommunikasjonsutstyr, var helt ukjent for Tiranas innbyggere inntil myndighetene gjorde den om til et museum.

Kommunikasjonssentral Inngangspartiet til Bunk’Art 2-museet ble åpnet under ombyggingen. Den opprinnelige inngangen var direkte fra innsiden av departementsbygningen til venstre. De store bunkerne skulle også fungere som kommunikasjonssentral for styresmaktene under en krig eller angrep. Foto: Michelina Monaci

I utkanten av Tirana, nær taubanen som tar deg opp til det vakre Dajti-fjellet, ligger Bunk’Art 1. Denne bunkeren er enda større, med 106 rom og en imponerende møtehall.

Begge museene leder deg gjennom klaustrofobiske ganger og inn i kalde rom hvor de formidler ulike sider av livet under det kommunistiske regimet.

Tirana Free Tour organiserer vandreturer i Tirana, inkludert en dedikert tur med kommunisttiden som hovedtema.

– Albania har fantastiske naturopplevelser, en utrolig gjestfrihet og et gunstig middelhavsklima, men vi har også en dyp kulturhistorie, og den kommunistiske fortiden er en viktig del av denne. Guidene våre deler både fakta og personlige erfaringer for å gi en informativ, men også engasjerende opplevelse som setter spor, sier avdelingsleder Ariola Vuka.

– Vi opplever at internasjonale turister møter denne delen av Albanias historie med nysgjerrighet og fascinasjon, ettersom den skiller seg vesentlig fra deres egen historie. Albanere har derimot et mer personlig og emosjonelt perspektiv, som er farget av hvordan familiene deres opplevde det. Denne kontrasten skaper ofte spennende diskusjoner.

Nytt liv?

Da kommunistregimet ble avskaffet i 1990, ble bunkerne stående og forfalle. Mange er fjernet av myndighetene, men det krever store ressurser som ikke finnes.

Overgangen til markedsøkonomi gikk nemlig ikke smertefritt, og økonomien og tilliten til myndighetene kollapset fullstendig i 1997 etter at store deler av befolkningen tapte alle sparepengene sine i et nasjonalt omfattende pyramidespill.

– Mange er fortsatt skeptiske til kapitalismen, og det er ikke så rart. Det har heller ikke vært en åpen og ærlig diskusjon i det offentlige rom om alt som skjedde. Denne delen av Albanias historie er veldig ny, og den er nok ikke avsluttet, sier Ottosen.

I dag har noen av bunkerne fått nytt liv som minnesmerker, kunstinstallasjoner, oppbevaringsplasser og lekeplasser. Andre er gjort om til kafeer og pizzeriaer.

Ariola Vuka i Tirana Free Tour tror det vil komme flere turer og attraksjoner knyttet til bunkerne og kommunismen.

– Regimet var et av de mest undertrykkende i verden, og historiene fra denne perioden gir et unikt og tankevekkende perspektiv. Initiativer som Bunk’Art-museene har satt en standard, og vi forventer flere prosjekter som vil restaurere og tolke steder fra kommunisttiden.