Kjente reportere og forfattere fra hele verden dro til Nürnberg i november 1945 og utover i 1946. De ville skrive verdenshistorie. De ville være der da 22 av Nazi-Tysklands verste kjeltringer satt på tiltalebenken.

Gamlebyen i Nürnberg lå i ruiner. Men amerikanerne, som tok regien i dette spektakulære rettsoppgjøret, opprettet pressesenter i slottet til en gammel familie kjent for blyant- og fargestiftproduksjon, Faber-Castell. 

«Das Schloss der Schriftsteller», Forfatternes slott, heter en fascinerende bok utgitt i Tyskland i 2023. Forfatter Uwe Neumahr tar for seg debattene, motsetningene og intrigene i dette helt spesielle miljøet av skrivere. Noen var alt kjente og etablerte reportere og forfattere da de kom: Erika Mann, Erich Kästner, John Dos Passos, Ilja Ehrenburg, Elsa Triolet, Rebecca West og Martha Gellhorn.

Andre skulle bli store navn senere, blant dem den senere vesttyske forbundskansleren og fredsprisvinneren Willy Brandt og sjefen for den østtyske utenlandsspionasjen, Markus Wolf.

Tyskere da, russere nå

Boken er ikke lett å lese uten å tenke på Russland og Ukraina-krigen. For noe av det mest betente i Nürnberg var spørsmålet om den kollektive skyld. Skillet gikk mellom dem som helt hadde mistet troen på Tyskland, og dem som ikke hadde gjort det.

Den samme debatten vil reise seg igjen. Hvordan kommer russerne som nasjon ut av krigen i Ukraina? Hvordan kommer andre land og folk, og da særlig ukrainere og andre europeere, til å omgås Russland når krigen og den nødvendige utfrysningstiden er over? 

Ingen tyskere fikk plass i dommerpanelet som skulle dømme Herman Göring, Albert Speer og de andre tyske krigsforbryterne. Heller ikke skulle tyske journalister ha helt de samme rettigheter som utenlandske reportere i Nürnberg.

«Ingen adgang for tyskere», sto det ved døren på presseslottet. Men Willy Brandt satt der inne og skrev på norsk. Han var norsk statsborger og akkreditert journalist for Arbeiderbladet. Han fikk ikke av gårde så mange nyhetsartikler, til det var det for krevende å få stoffet sendt hjem. Men til gjengjeld skrev han en diger bok. «Forbrytere og andre tyskere» het verket som skulle bli gitt ut på Aschehoug i mars 1946. På tysk kom den først mange år senere.

Erika Mann hadde fått avsmak

Brandt, som var flyktning i Norge og Sverige fra 1933 til 1945, holdt fast på at det fantes et annet og bedre Tyskland. Langt fra alle var nazister. Men ingen tysker kunne unndra seg sin del av medansvaret for hva som hadde hendt. «Det gjelder ikke bare dem som sluttet opp om Hitler, men også dem som ikke hadde evnen til å reise sterkere motstand», skrev Brandt.

Andre i slottet hadde fått avsmak for alt som var tysk. Blant disse var forfatteren Erika Mann, datter av nobelprisvinner Thomas Mann. Familien Mann hadde flyktet via Frankrike og Sveits til USA etter nazistenes maktovertagelse i 1933. 

Erika Mann ville i Nürnberg knapt vedkjenne seg sin tyske bakgrunn. Noen ganger lot hun som om hun ikke engang behersket tysk språk. «Kom aldri tilbake hit. Tyskland er ødelagt, og da tenker jeg ikke på det fysiske», skrev hun i brev til sin far i Amerika.

Amerikanerne satte seg i en oppdragerfunksjon, blant annet ved å sponse og opprette avisen Neue Zeitung, en «amerikansk avis for tyskere», med Erich Kästner som kulturredaktør. Den nådde raskt millionopplag og var som en vårløsning for avislesere etter naziårene. Europa var på vei inn i en kald krig som avløsning av den varme. I kampen mellom øst og vest kunne ikke amerikanere, briter og franskmenn få seg til å avskrive tyskerne.

Putin og gjengen 

Russlands president, Vladimir Putin, er siktet av Den internasjonale straffedomstolen i Haag. På tiltalebenken havner han høyst sannsynlig ikke. Russland er jo slett ikke på vei mot en full kapitulasjon og oppdeling i seiersmakters kontrollsoner, slik Tyskland var det i 1945.

Men Russland må en dag komme seg videre og finne sin plass i Europa og verden etter en skjendig krig. 141 av FNs medlemsland har bedt Russland trekke seg ut av Ukraina og stanse krigen. Europa og Nord-Amerika står nær samstemt i fordømmelsen av Putin og regimet hans. Politisk er det viktig å markere at dette er Putins krig, ikke den jevne russers. 

Aleksej Navalnyj, den mest kjente opposisjonspolitikeren i Russland, døde i februar i en fangeleir langt nord i Sibir. Tusener av vanlige russere tok mot til seg og flokket seg rundt kirken sør i Moskva der Navalnyj skulle bisettes. I dagene etterpå var det også mange som tok sjansen på å legge ned blomster på Navalnyjs grav. Det var modig i et land der selv de enkleste små ytringer av protest kan møtes med fengselsstraff.

Et tips fra Brandt

Det overveldende flertall lar dagene gå uten å delta i offentlig protest. Det er ikke vanskelig å skjønne. For det første er det farlig. For det andre er det uansett andre som bestemmer, og slik har det vært i Russland gjennom århundrer. Det er lettest å holde kjeft. Nedslående, likevel, er målinger som viser at Putin fortsatt har bred støtte for sin krigføring. Skal landet reise seg, må det før eller senere tas et oppgjør.

Kanskje kan russerne hente et tips fra Willy Brandts skriverier i Nürnberg. «De bør vokte seg for å tale om utlandets del av ansvaret før de har sagt sine egne landsmenn den hele og fulle sannhet», skrev Brandt om tyskerne.

«De bør la være å appellere til medlidenhet på et tidspunkt da de myrdedes lik knapt nok er kommet i graven.»

Publisert i Aftenposten 16. september 2023. Oppdatert 5. mars 2024.