Moskva, Russland. En rekke nye, store kontrakter for utbygging av atomkraftverk sikrer Russland store oppdrag de neste årene. I løpet av noen hektiske måneder har Putin signert avtaler om bygging av nye atomkraftverk i en rekke land, blant annet India, Bangladesh, Egypt, Jordan og Iran.

Atomenergi har vist seg å være en ny og kjærkommen inntektskilde for Russland, samtidig som oljeprisene stuper. President Vladimir Putin selv brukte mye av sin «state of nation»-tale før jul til å snakke om Russlands store økonomiske utfordringer nå som oljeprisen ligger langt lavere enn det russerne regnet med. Under et statsbesøk i Kreml julaften skrev president Vladimir Putin og Indias statsminister Narendra Modi under avtaler om å bygge seks nye atomkraftverk i India. Putin lovet på sin side å støtte Indias krav om en permanent plass i FNs sikkerhetsråd. India har tidligere kjøpt seks atomkraftverk til Kudankulam kjernekraftverk i delstaten Tamil Nadu. Det første er allerede i drift og leverer 1000 megawatt. Hele prosjektet startet opprinnelig opp på 1980-tallet, men kollapset da Sovjetunionen brøt sammen.

Også i Ukraina, hvor krigen i Donetsk og Luhansk fortsatt ulmer og forholdet til Russland er på et historisk lavmål, har russiske selskaper levert brensel til 13 av landets 15 atomreaktorer.

Nå har den russiske atomenergiindustrien kommet på offensiven igjen. Dagen etter at Putin skrev under avtalen i New Delhi, inngikk russerne også en kontrakt med Bangladesh om å levere to atomkraftverk til en pris av 110 milliarder kroner.

Avtalen med Egypt har en verdi på 225 milliarder kroner. Dette blir Egypts første atomkraftverk og skal bygges i Dabaa ved kysten av Middelhavet. Russerne skal bygge fire enheter, som hver er i stand til produsere 1200 MWt.

Russland skal bygge og eksportere minst 20 nye atomkraftverk de neste årene, ifølge World Nuclear Association. I tillegg eksporterer russerne uranprodukter til 17 land, særlig i Sør-Amerika og Asia.

Også i Ukraina, hvor krigen i Donetsk og Luhansk fortsatt ulmer og forholdet til Russland er på et historisk lavmål, har russiske selskaper levert brensel til 13 av landets 15 atomreaktorer. Men i Ukraina er amerikanske Westinghouse i ferd med å lande de virkelig store kontraktene.

– Hva som er godt for Westinghouse er også godt fra Ukraina, sa visepresidenten i Westinghouse Mikael Kirst til Kyiv Post i januar.

Starter bygging i Iran. I desember startet dessuten russerne byggingen av to nye, sivile atomreaktorer i Iran.

Atomkraftverkene er en viktig del av iranernes plan for å bli mindre avhengig av olje og gass.

Dette er i tråd med den historiske atomavtalen i juli 2015, hvor Iran gikk med på å trappe ned atomprogrammet sitt og tillate at det internasjonale atomenergibyrået IAEA får granske iranernes atomprosjekt. IAEA konkluderte i desember med at det var «ingen troverdige indikasjoner» på at Iran har prøvd å utvikle atomvåpen etter 2009.

– De to atomreaktorene finansieres av Iran, sa direktøren for Rosatom Sergej Kirijenko ifølge nyhetsbyrået AFP.

Atomkraftverkene er en viktig del av iranernes plan for å bli mindre avhengig av olje og gass.

De neste ti årene skal det statseide selskapet Rosatom eksportere for nesten 1000 milliarder kroner.

Rekordresultater for Rosatom. Russlands største atomenergiselskap Rosatom kan juble over en eksportvekst på 9 prosent. De neste ti årene skal selskapet eksportere for nesten 1000 milliarder kroner. Med flere nye avtaler underveis mener selskapet å komme over 1500 milliarder kroner.

En rekke andre land har også inngått atomkraftavtaler med russerne. Rett før jul hadde Putin også samtaler om levering av nye atomkraftverk med presidenten i Kasakhstan, sa Putins rådgiver Juri Usjakov til Tass. Russerne skal blant annet også bygge Jordans første atomkraftverk.

I flere av avtalene bidrar russerne også med langsiktige lån til lav rente for å finansiere kjøpene. Den kraftige veksten i atomenergi-eksport er imidlertid ikke nok for å løse de store økonomiske problemene Putin står overfor nå.

Oljeprisen avgjørende. Fallet i oljeprisen gjør at Russland må gjøre store kutt for å dekke veksten i offentlige utgifter.

70 prosent av landets eksportinntekter kommer fra olje og gass. Det russiske statsbudsjettet baserte seg på en oljepris på 50 dollar fatet, og det er det nesten ingen som tror på lenger. Den lave oljeprisen og en dramatisk svekkelse av rubelen har ført til kraftig prisvekst og lavere lønninger for russere flest. I tillegg må det gjøres nye store kutt i de offentlige utgiftene. Til høsten er det nytt valg i det russiske parlamentet Dumaen.

– Må tilby mer enn olje og gass. I mellomtiden forsøker Kreml å oppmuntre russerne ved å si at bunnen er nådd: – Vi må arbeide for å tilby verdensmarkedet noe mer enn bare naturressurser, sa den russiske statsministeren Dmitrij Medvedev i Moskva på Gaidar Forum.

Russland produserer nå mer olje og gass enn noen gang siden Sovjetunionens fall for å kompensere for lave oljepriser. I løpet av et års tid kommer imidlertid produksjonen til å falle, ifølge russernes egne prognoser. 70 prosent av Russlands oljereserver er pr. i dag ikke lønnsomme å utvinne med en oljepris rundt 40 dollar.

– Hvis oljeprisen fortsetter å falle, så er det helt klart at vi må forberede oss på det verste, sa Medvedev.

– Vi må være klare for ethvert scenario, sa Russlands president Vladimir Putin da den russiske regjeringen møttes i januar.

Den russiske atomekspansjonen.

• De fem siste årene har Russland jobbet aktivt for å inngå avtaler og kontrakter med ca. 30 land for å bygge og drifte nye atomkraftverk i disse landene. Det russiske, statseide selskapet Rosatom tilbyr hele spekteret av produkter og tjenester. Foruten å bygge atomanleggene, vil de selv eie dem og forsyne kraftverkene med uran, drifte reaktorene og ta hånd om det radioaktive avfallet – en pakkeløsning som ingen andre enn Rosatom tilbyr. Kreml tilbyr også statslån med lav rente til interesserte land, og siden de selv skal drifte atomkraftverkene på fremmed jord, skal investeringene tjenes inn igjen ved salg av energi – og vann.
• Ved utgangen av 2014 hadde Rosatom planer om å bygge 29 atomkraftverk utenfor Russlands grenser, og de varslet samtidig at tallet vil øke til 80 i løpet av få år.
• En konsekvens av en vellykket russisk atomekspansjonsstrategi, blir økt geopolitisk innflytelse. Landene som inngår avtaler, vil få sterkere tilknytning til Russlands atomindustri og dermed også russiske myndigheter. Langsiktige avtaler om bygging, permanent russisk drift etter ferdigstillelse og service og vedlikehold, såkalt BOO-prosjekt (build, operate, own), vil sikre russisk tilstedeværelse i avtalelandene i mange år og gjøre landene mer avhengig av Russland for å dekke sin energibehov. Derfor blir atomkraftverkene, slik som i avtalen med f.eks. Tyrkia, omtalt som å ligne mer på ambassader og militærbaser enn på alminnelige, bilaterale infrastruktur-prosjekter. Det fryktes at vestlig innflytelse vil bli svakere, og at russisk etterretning og innflytelse vil bli sterkere i allierte land som Egypt, Tyrkia og Libya.
• I mars 2015 offentliggjorde Rosatom noen teknologiske nyvinninger i sin siste versjon av VVER-reaktoren. Den kan produsere energi og avsalte havvann samtidig, og det i et omfang som har imponert, noe som er svært attraktivt for land med dårlig tilgang til ferskvann.
• Særlig i Afrika har Rosatom stor suksess. Kontinentet har i dag bare ett atomkraftanlegg (i Sør-Afrika), men Russland har inngått intensjonsavtaler om åtte nye reaktorer i Sør-Afrika, fire i Nigeria og er nær avtaler med Algerie og Ghana.
• Det russiske prosjektet sliter riktignok med barnesykdommer. De første prosjektene har vært preget av kostnadssprekk, forsinkelser og kvalitetsbrist. Rosatoms aller første prosjekt av denne typen, Akkuyu-kraftverket i Tyrkia, er ennå ikke påbegynt tross at avtalen ble inngått i 2010.
• Et annet kritisk forhold er at land med liten ekspertise på kjernekraft må lene seg 100 prosent på Rosatoms eksperter når de skal etterstrebe høyeste sikkerhetsstandard ved kjernekraftanleggene. De er kjøpt og betalt av leverandøren, og en av grunnene til at kjernekraft-forskere er kritiske til disse avtalene, er fordi de ikke i større grad søker å bygge opp lokal kompetanse og ekspertise. Alt styres fra Moskva.

Kilder: Global Risk Insight, Bulletin of the Atomic Scientists.