Britene skal ut av EU. Etter den dramatiske valgnatten 23. juni 2016, var Storbritannia delt i to. Et lite flertall på 52 prosent av befolkningen ville ut av EU, mens 48 prosent av britene ville forbli i unionen. Folk var i sjokk på begge sider. I tiden etter hørte man stadig historier om familiemedlemmer, kolleger eller naboer som var blitt uvenner etter valget.

Den kjente forfatteren og psykoterapeuten Suzie Orbach skrev i en artikkel i The Guardian at klientene hennes satt i terapirommet og snakket kun om Brexit. Politikk var blitt personlig og sterkt følelsesladet. I året som har gått, har Brexit vært et midtpunkt i mediene, blant politikere og i folkedypet.

Landet forskanset i to leirer. Michael Bruter, professor i statsvitenskap og europeisk politikk ved London School of Economics, har forsket mye på valgpsykologi. Han sier at folkeavstemningen om fortsatt medlemskap i EU er det mest følelsesladede valget han har studert, og at det på mange måter viser seg å være annerledes enn andre valg.

«Én måte å studere folks forhold til valg på, er å spørre hvor mange som gråt da de fikk vite resultatet», sier han. Da britiske velgere fikk høre EU-resultatet i fjor, var det 32 prosent som hadde tatt til tårene. Dette var mye høyere enn normalt.

«Noen hadde grått av glede, men flesteparten av dem som hadde grått, var på tapersiden, og spesielt mange unge velgere var knust», sier han. Ifølge Bruter er politiske valg nesten like mye drevet av følelser som av fakta og informasjon, og studier av flere valg har vist at rundt 20–30 prosent av velgerne bestemmer seg for hvilken side de skal stemme på, først i uken før eller samme dag som valget. Bruter mener dette også var tilfellet ved den britiske folkeavstemningen om EU.

Aviskrig. Britiske aviser spilte en stor rolle i den politiske valgkampen om EU. Valget i referendumet sto mellom de som ville forlate («Vote Leave») og de som ville forbli («Vote Remain») i EU. Høyreorienterte aviser som The Sun, Daily Mail og The Telegraph argumenterte for Vote Leave. Her dyrket man frem motforestillingene til EU. På den andre siden sto The Guardian, Independent og The Mirror og forsvarte Storbritannias medlemskap i EU.

Da Leave-seieren var et faktum morgenen 24. juni i fjor, feiret The Sun storslagent med en forside der overskriften lød «A new Britain is raising from the shackles», illustrert av et Europa-kart hvor solen skinner over Storbritannia som løsrives fra lenkene på kontinentet.

Begrepet ’Bregretters’ ble skapt og illustrerte det faktum at flere hadde stemt Leave i en følelse av ren protest.

I løpet av helgen hadde likevel gledesrusen for noen Leave-velgere gått over til panikk. Mandag 27. juni hadde The Sun-journalisten Kelvin McKenzie fått skjelven og skrev at han angret på at han hadde stemt ut av EU. Begrepet ’Bregretters’ ble skapt og illustrerte det faktum at flere hadde stemt Leave i en følelse av ren protest.

Skilsmisseprosessen. Gjennom sommeren 2016 ble det tydelig at ingen egentlig hadde noen klar idé om hva Brexit innebar. Mange britiske EU-tilhengere prøvde å finne argumenter for et omvalg. De argumenterte med at det hadde vært et stort omfang av løgn og fusk i Leave-kampanjen. For eksempel skulle UKIP-lederen Nigel Farage ha fått hjelp fra den kjente hypnotisøren Paul McKenna til å lage kampanjevideoer. Leave-supporteren Boris Johnson hadde reist landet rundt med en buss hvor det feilaktig ble påstått at ved å stå utenfor EU, ville man kunne tilbakeføre 350 millioner pund ukentlig til National Health Service. Leave-supporterne var på sin side forarget over at et demokratisk referendum ikke ble akseptert av den såkalte ’liberale eliten’.

En som tilhørte denne påståtte eliten, var forretningskvinnen og EU-tilhengeren Gina Miller. Hun var så sjokkert over Brexit at hun ansatte et advokatfirma til å føre sak mot den britiske regjeringen. Miller gjorde seg dermed til skyteskive for sinte «brexiteers». Hun er gjentatte ganger blitt truet på livet og måtte ansette vaktselskap og installerte panikknapp hjemme.

Millers søksmål gikk på prinsippet om at den såkalte artikkel 50 først måtte godtas av parlamentet, og at forhandlingene om Brexit dermed ikke kunne igangsettes av regjeringen alene. Etter at brit-iske høyesterettsdommere hadde sett på saken, tolket de også loven slik.

Dagen etter ble dommerne uthengt på forsiden av Storbritannias største avis, The Daily Mail, under overskriften «Enemies of the people». Blant de mange briter som var sjokkerte over den sterke ordbruken, var den anglikanske biskopen, Nick Baines. Han mente folk nå måtte våkne: «Sist vi så bilder av dommere på forsidene av aviser beskrevet som ’samfunnsfiender’, var det steder som Nazi-Tyskland og Zimbabwe», advarte han på BBC.

Professor Michael Bruters studie bekrefter også hvordan folke-avstemningen har generert en dyp motsetning og misstemning i landet: 51 prosent av dem som stemte i EU-valget, har følt sinne mot folk som stemte annerledes. Det som var mest overraskende, var at hele 46 prosent hadde følt ’en eller annen form for avsky’ mot folk på den andre siden. Bruter mener den store polariseringen i samfunnet er uvanlig:

«Vanligvis etter et valg ser vi at folk viser seg mer positive til andre og til samfunnet generelt, uansett hvilken side man sto på. Man finner sammen igjen som borgere», sier han. Dette har ikke skjedd etter Brexit, mener han. På begge sider fortsetter folk å vise motvilje overfor hverandre. Også ett år etterpå.

Økende nasjonalisme og fremmedfrykt. 16. juni 2016, én uke før EU-avstemningen, ble politikeren Jo Cox brutalt drept. Labour-parlamentarikeren hadde stått for en tolerant innvandringspolitikk som hadde hisset opp høyreekstremisten Thomas Mair. I det Mair gikk til angrep på Cox, hadde han hadde ropt ’Britain first’. Dette var det første drapet på et sittende britisk parlamentsmedlem på 30 år.

To måneder senere, den 27. august, ble polakken Arek Jozwik drept av en gruppe tenåringer i en forstad til London. Jozwik ble angrepet utenfor en takeaway-restaurant etter at ungdommene hørte ham snakke polsk. Da den polske ambassadøren Arkady Rzegocki senere besøkte drapsstedet, sa han at østeuropeere var spesielt utsatt for økende rasisme.

Mange mener at det med Brexit skjedde et stemningsskifte i et av Europas mest flerkulturelle land, og at det ble skapt en ny toleranse for fremmedfrykt. 

I månedene etter Brexit meldte det britiske innenriksdepartementet om en økning på 41 prosent i hatkriminalitet rettet mot folk med en annen etnisitet. Mange mener at det med Brexit skjedde et stemningsskifte i et av Europas mest flerkulturelle land, og at det ble skapt en ny toleranse for fremmedfrykt. Argumenter som at utlendinger tok jobber og beslagla store deler av helsevesenet, var for deler av Leave-siden blitt et hovedargument mot EU. Storbritannias identitet har i stor grad vært basert rundt tanken om en flerkulturell helhet. Det er dermed det store flertall av moderate briter som har vært vitne til denne type nasjonalisme og fremmedfrykt komme til uttrykk i hjemlandet.

Oss og de andre. En annen side ved motsetning-ene er en marginalisering av nasjonaliteter som tidligere ikke har følt seg spesielt utsatt. Den danske akademikeren Sara Hagman er spesialist på «EU policy-making» ved London School of Economics. Hun fikk i oktober 2016 en beskjed fra det britiske utenriksdepartement om at hun ikke lenger fikk lov til å være rådgiver i EU-relaterte saker, og at bare britiske borgere kunne være det fremover. Da dette ble sirkulert i akademiske kretser og i deler av pressen, skal utenriksdepartementet ha sagt at det hele hadde vært en misforståelse.

Året var heller ikke fritt for andre kontroversielle utspill knyttet til statsborgerskap. På høsten kom innenriksminister Amber Rudd med forslaget om at alle firmaer og organisasjoner burde lage offentlige lister over sine ansatte som ikke har britisk statsborgerskap. Tory-politikeren mente at en slik eksponering ville bidra til at utlendinger ikke tok jobber fra briter.

Forslaget ble sterkt kritisert fra mange hold. David Camerons tidligere rådgiver Steve Hilton sa forslaget var forkastelig og sammenlignet det med å tatovere folk på «underarmen med nummer». Amber Rudd trakk senere forslaget tilbake. 

I januar 2017 uttrykte den svenske EU- og handelsministeren Ann Linde, hvor sjokkert hun var over skepsisen som svensker nå opplevde å bli møtt med i Storbritannia. Det var nå mange eksempler på europeere som plutselig ble behandlet som annenrangs borgere, mente hun. Linde oppfordret til så fort som mulig å avklare fremtiden til 100 000 svensker i Storbritannia og 30 000 briter i Sverige, noe det aldri ble noe av. Europeere som har søkt om permanent oppholdstillatelse for å sikre fremtiden, møter et firkantet byråkratisk system med uklare regler. Mange europeere som har bodd hele livet sitt i Storbritannia, får beskjed om at de må forberede seg på muligheten for å flytte ut av landet. 

Kaotiske Westminster. Da David Cameron trakk seg som statsminister, seilte tidligere innenriksminister Theresa May opp som hans arvtager. I året som fulgte, har hun imidlertid i liten grad klart å skape trygghet og samhørighet. Den politiske Brexit-debatten har vært preget av retorikk, med få konkrete politiske løsninger.

I mai 2016 sa Theresa May at det ville være best for Storbritannia å fortsette i EU, og hun støttet Remain-kampanjen. Etter at hun ble statsminister, snudde May fullstendig og ble i stedet talskvinne for ’hard Brexit’ hvor landet også forlater EUs indre marked. 

Statsministeren har holdt kortene tett til brystet, noe som blir tolket som et tegn på at hun ikke har hatt noen klar visjon for Brexit. I mai 2016 sa Theresa May at det ville være best for Storbritannia å fortsette i EU, og hun støttet Remain-kampanjen. Etter at hun ble statsminister, snudde May fullstendig og ble i stedet talskvinne for ’hard Brexit’ hvor landet også forlater EUs indre marked. Den 18. april i år overrasket May med å utlyse nyvalg.

I den korte valgkampen som fulgte i vår, har ingen av de tre største partiene, Tory, Labour og LibDem, vært spesielt opptatt av løsninger for Brexit. I stedet har det vært snakket mye om innenrikspolitikk og de personlige lederegenskapene til partilederne Theresa May, Jeremy Corbyn og Tim Farron.

Theresa May trodde regjeringsvalget ville styrke Tory-partiet slik at hun kunne føre Brexit-forhandligene med stødigere hånd. Valget 8. juni ble isteden en svært ydmykende affære for statsministeren. Partiet hennes endte opp med 13 færre parlamentsmedlemmer og hadde da bare mulighet til å danne flertallsregjering ved å gå i koalisjon med det kontroverseille Democratic Unionist Party i Nord-Irland. Labour hadde derimot reist seg og sto med 32 flere medlemmer i parlamentet. Valgprognosene hadde slått fullstendig feil.

Fremtidsutsikter. Etter regjeringsvalget er folk like usikre på hvordan EU-forhandligene vil gå. Storbritannia har begynt å ta innover seg at Brexit nok vil bli en realitet, men mange spår kaos og usikkerhet i lang tid fremover. Politikerne vil gjøre sitt beste for å fremstå som om de vet hva de vil. Brexit er den største politiske hendelsen i Europa i fredstid.

Hvordan Storbritannia vil finne sin plass i det europeiske bildet, er fortsatt et åpent spørsmål.