Humor og selvironi

«Du har fortsatt tid til å snu». Det knallgule skiltet som møter bilistene som er på vei inn i den lille kommunen Puolanka midt i Finland, er en humoristisk påminnelse om at innbyggerne her har tatt grep om sitt eget rykte. Snur du, må du imidlertid kjøre rundt syv mil for å komme til tettstedsbebyggelse igjen.

Kommunen, som ligger i regionen Kainuu og har knapt 3500 innbyggere, var i mediene av alle de gale grunnene. Hva gjorde «Finlands verste sted» med sin egen statistikk? Jo, de omfavnet elendigheten. Eller mer presist: De omfavnet pessimismen. Mer om det straks.

Misforståelser eller pessimisme?

Den uavhengige svenske stiftelsen Gapminder jobber for å sette søkelys på systematiske misforståelser om globale trender. Da de i fjor spurte folk fra Sverige, Finland, Danmark og Norge om FNs bærekraftsmål, antydet respondentenes svar en form for nordisk pessimisme.

Av 18 mulige korrekte svar på rent faktiske spørsmål, hadde svenskene 3,4, danskene og nordmennene 3,2, og finlendere 3,1. I gjennomsnitt var over 80 prosent av svarene gale. Mange trodde for eksempel at antall flyktninger i verden er ti ganger høyere enn det virkelig er. Ifølge Gapminder skyldes resultatet at nordiske medier har en tendens til å skildre de samme historiene, og dermed bidra til et fordreid inntrykk av virkeligheten.

Det som er en kjensgjerning, både i Norden og i en stor del av verdens utviklede land, er at fødselsraten synker. I Finland er den nå rekordlav, med 1,4 barn pr. kvinne (mot 1,9 i 2010), som delvis skyldes relativ høy alder på førstegangsfødende.

Ifølge tall fra Finlands nasjonale statistikkbyrå (Statistikcentralen på svensk) vil befolkningen begynne å minke i 2031. Det innebærer at landet hvor Onni (som betyr «lykke»/«hell») passende nok er et av de mest populære guttenavnene, vil ha rundt 100 000 færre innbyggere i 2050.

Finland har gode offentlige ordninger, men når befolkningen blir både eldre og mindre, kan det kanskje råde en viss pessimisme på vegne av velferdens fremtidige stabilitet? Uansett: i samme land kan pessimisme og lykke tydeligvis leve side om side. Kanskje arter pessimisme seg annerledes i Finland? Eller har finlenderne sin egen lykkedefinisjon?

«Det handler om de lave forventningers lykke. Det gjelder å være takknemlig for det man har og ikke ha for store drømmer. Finners lykke er nøkternhet», resonnerte hele Norges «riksfinne», historielektor, sosiolog og forfatter Sanna Sarromaa, i et innlegg i VG i vår.

Festival hele året

Visuelt sett ser de små tettstedene i Puolanka ut som ganske vanlige finske tettsteder, hovedsakelig bygget i 1970-årene, omkranset av skog. Kommunen er som regel blant de ti på bunnen av finske levekårsstatistikker. De dør tidligst og har flest arbeidsledige, blant annet. Med et glimt i øyet har de gjort et dystert syn på tilværelsen om til en livsstil.

«Ingenting fungerer her. Ikke engang pessimisme!», skal en innbygger i Puolanka ha uttalt.

Hjertesukket var kimen til oppstarten av Puolanka pessimistforbund, som ble grunnlagt i 2005. Med en god porsjon humor bestemte de seg for at «Pessimismefestivalen» skulle arrangeres fra 1. januar til 31. desember hvert år.

«Det ble en motreaksjon», forteller forbundets leder Tommi Rajala i et BBC-innslag om Puolanka fra 2019. «Vi er kanskje de verste, men vi er Finlands beste på å være verst».

BBC refererer til Puolanka som «town», men lille Puolanka er en kommune som består av hele 17 tettsteder. Da de i 1960 var på topp, rent befolkningsmessig, hadde kommunen rundt 7500 innbyggere. I løpet av tiåret begynte en kraftig fraflytting. 

I Finland er «pessimisme» og «Puolanka» nærmest blitt synonymer. Forbundets gjøremål er delvis bygget på hvordan kommunen oppfattes i mediene. Rajala og hans allierte har fått mange følgere og brukt Youtube aktivt for å illustrere hvor lite det er å gjøre her.

De har en bensinstasjon, en restaurant og to dagligvarebutikker. Det lønner seg ikke å besøke Puolanka, lyder markedsføringen. Men vil man likevel komme, er veien åpen året rundt. Man må bare komme seg dit med buss eller bil, for det går ikke noe tog.

Pessimistforbundet driver kafeen Pessimismitalo (Pessimismehuset), som er blitt en attraksjon i seg selv. De arrangerer ikke lenger sin årlige pessimismekveld (med utgangsbillett, ikke inngangsbillett) på grunn av for få aktive medlemmer lokalt, men har til gjengjeld fått en del medlemmer utenfor kommunen. Til canadiske CBC Radio forteller Rajala at ikke alle liker det de holder på med, men at det ikke er noe rykte å ødelegge. Ingen har uansett hørt om stedet, med mindre det er gjennom forbundet.

Lykke i skogen

For fjerde år på rad er Finland altså kåret til verdens lykkeligste land. Dette årets seier var unik, og på sett og vis dobbel: I tillegg til å ta førsteplassen i den vanlige treårsstatistikken (2018–2020) foran Danmark og Sveits, kom landet også mentalt best ut av pandemiens herjinger i 2020. Av alle faktorene som vanligvis bidrar til lykke, var graden av sosial tillit og tillit til myndighetene de faktorene som best forklarte antall koronadødsfall. Tilliten til EU er imidlertid ikke på topp etter fjoråret: I år viste en undersøkelse gjort av Europakommisjonen, gjengitt av engelskspråklige Helsinki Times, at av alle de 27 medlemslandene var det Finland som hadde lavest tillit til EUs koronahåndtering.

I artikkelen «Koronavirus-råd: verdens lykkeligste befolkning deler fem råd for å bli lykkelig» tok det amerikanske magasinet Forbes kontakt med direktøren for internasjonal markedsføring i Business Finland, Heli Jimenez. Finlands befolkning elsker skogen sin, fortalte hun. Kan man ikke oppsøke den, er tipset å sette på en såkalt soundscape på Spotify (naturlige lyder fra de finske skoger) og heller strekke seg ut på sofaen i dyp avslapning. Ellers anbefalte hun isbading, å lese en bok, bake den nasjonale favoritten korvapuusti (kanelboller med kardemomme) eller ta en virtuell omvisning på et av Finlands mange kunstmuseer.

En av grunnene til at Puolanka har fått så mye oppmerksomhet, er kanskje det gjenkjennbare i innbyggernes liv.

Størsteparten av Finland er ikke urbane byområder med utstillinger, hippe butikker og gastronomiske fristelser. Finland er det europeiske landet med mest skog pr. innbygger, og folk flest bor i småbyer som bryter opp skogen. Mange innbyggere i de store byene har også røtter i en mindre by eller bygd.  

Allerede død

På samme måte som at noen mennesker risikerer å dø uten at noen legger merke til det, kan det samme skje med små steder, sier Tommi Rajala til BBC. Han mener at Puolanka ikke er døende, men allerede død. Aksepterer man det, kan man leve et helt greit liv her. Og skriker de høyt nok i Puolanka, selv om det er noe negativt, så vil det være en død kommune som i alle fall er satt på kartet.

Skal man dømme etter de mange kreative påfunnene rundt om i Finland, kan man si at dette later til å være en strategi for landet som helhet. Finlenderne har utviklet helt spesielle konkurranser (og med det en ny form for turisme). For å nevne noen av de unike «sportene»: konebæring, gjørmefotball, ølroing, myggknusing og melkekrakk-kasting. VM i luftgitar oppsto også i Finland, og er blitt arrangert siden 1996. 

En fellesnevner for arrangementene er humor og lekenhet: Det viktigste er å ha det gøy. Det kan man kanskje tillate seg når så mange basale behov er dekket, i tråd med Finlands høye velferds- og lykkescore.

En finsk studie publisert i tidsskriftet BMC Public Health i 2016 viste at pessimisme ga forhøyet sjanse for hjertesykdom. Drøyt 2200 finlendere skulle ta stilling til ulike utsagn, som «i usikre tider forventer jeg vanligvis det beste», og ble deretter fulgt i 11 år. Kontrollert for røyking, diabetes og andre faktorer, fant forskerne ut at den mest pessimistiske fjerdedelen hadde mer enn dobbelt så høy risiko for å dø av hjertesykdom som den minst pessimistiske fjerdedelen. Optimisme hadde imidlertid ingen påvirkning. «Er du pessimistisk og har helseproblemer, er det desto viktigere å ta vare på den fysiske helsen», oppsummerte studiens leder Mikko Pänkäläinen. 

Følelsesmessig introverte

Ballettdanseren Minna Tervamäki, som ble kåret til Finlands mest positive person i 2018, kommenterte til BBC etter seieren:

«Jeg har veldig motstridende følelser rundt lykkeundersøkelsen. Finlendere leser den og ler, tenker ‘Hva? Oss?’ Jeg opplever at finlendere er mer fornøyde enn lykkelige».

Og her er vi muligens ved kjernen. Meik Wiking, leder for den uavhengige danske tenketanken The Happiness Research Institute, beskriver nordiske folk, og finlendere spesielt, som følelsesmessig introverte. Lykke vises ikke i en utadvendt form med dans og smil, for å si det enkelt. «De scorer ikke høyt på følelser som glede og sinne – de er slik sett veldig ulike folk fra Latin-Amerika, for eksempel. For finlendere handler glede om å leve et reservert, balansert og resilient liv», sier han til BBC.

Observasjonen er i tråd med hva World Happiness Report ønsker å beskrive: Det er ingen rapport om emosjoner, men om livskvalitet. Høy forventet levealder, høyt brutto nasjonalprodukt, tilrettelegging for foreldreskap, velfungerende utdanningssystemer, samt sosial trygghet, tillit og likhet, er blant de mange faktorene som bidrar til opplevelsen av et godt liv.

Da Finland hadde vunnet lykkekåringen i 2018, startet det europeiske teknologiselskapet Eficodes finske avdeling en kampanje på sosiale medier. Med en kreativ sjarmoffensiv ønsket de å forhindre at en nordisk nabo skulle komme og overta førsteplassen året etter.

«Vi ber dere om å gjøre noe som er umulig for de fleste finlendere: Uttrykk deres lykke på alle måter dere kan», skrev selskapet, og oppfordret både landsmenn og likemenn over hele verden til å bruke emneknaggen #KeepFinlandHappy på Facebook, Twitter og Instagram: «Sammen kan vi holde Finland lykkelig, selv om vi er litt pessimistiske rundt det. Fordi vi vet alle sammen at en sunn dose pessimisme bygget verdens lykkeligste land».  

Til tross for pessimismen, altså: Mye taler for at finlendernes originale påfunn er og blir et overskuddsfenomen.