Diktaturer. Ingen av de tidligere sovjetlederne tok diktatordyrkelsen lenger enn førstesekretær for det turkmenske kommunistpartiet, ingeniøren Saparmurat Nijazov. Da Turkmenistan erklærte seg uavhengig oktober 1991, skiftet kommunistpartiet navn til Det demokratiske partiet, mens Nijazov antok navnet Turkmenbasji, som betyr turkmenernes leder. Da Turkmenbasji hadde blitt varm i presidentstolen, la han til «Beyik», Den store, til tittelen.

Ti år med «stabilitet» på 1990-tallet skulle lede turkmenerne inn i «Gullalderen». I god tid før tusenårsskiftet og «Gullalderen» inntrådte, dukket det opp forgylte statuer av Turkmenbasji i alle turkmenske byer.

Som eneveldig president ga Turkmenbasji sitt folk en rekke bisarre lover: Blant annet forbød han hunder i hovedstaden siden han selv ikke tålte lukten av dem, og skiftet navn på ukedagene og månedene. Navnet på brød skiftet navn fra det enkle «chorek» til det forholdsvis upraktiske «Gurbansoltan Edzhe», som var navnet på Turkmenbasjis mor. Hun fikk også en måned oppkalt etter seg.

Persondyrkelsen steg til nye høyder i 2001 med utgivelsen av tobindsverket «Ruhnama» (Sjelens bok), en fantasifull sammenfatning av turkmensk historie og kultur, angivelig ført i pennen av Turkmenbasji selv. En rekke skolefag som engelsk og historie ble fjernet fra pensum for å gi elevene tid til å fordype seg i studier av «Ruhnama», samt i fag som «Politisk uavhengighet under Saparmurat Turkmenbasji den store». Avlagt eksamen i «Ruhnama» ble også innført som obligatorisk del av kjøreopplæringen.

Selv om Turkmenistan har store olje- og gassressurser, maktet Turkmenbasji å kjøre økonomien i grøfta. Alle pengene ble kanalisert til prestisjeprosjekter i hovedstaden, noe som har resultert i en rekke kostbare verdensrekorder – Asjgabat er for eksempel den byen i verden med mest marmor pr. kvadratmeter. Samtidig råtnet infrastrukturen på rot. Like før han døde i 2006, ga Turkmenbasji ti tusen lærere og hundre tusen helsearbeidere sparken i et desperat forsøk på å få balanse i statskassen. I tillegg sørget han for at en tredjedel av pensjonistene mistet pensjonen.

Få dager etter presidentens uventede død, flyttet Gurbanguly Berdimuhamedov, Turkmenbasjis tannlege, inn i presidentpalasset. (Siden den gang har han fått bygget sitt eget, som er både større og flottere enn forgjengerens). Hundeeiere kunne på ny lufte hundene sine i Asjgabats parker, pensjonistene fikk tilbake pensjonen, og ukedagene og månedene fikk tilbake sine vanlige navn.

Menneskerettighetsforkjempere og opposisjonelle ble imidlertid raskt skuffet: Det gikk ikke lang tid før det dukket opp gigantiske portretter av Berdimuhamedov, eller Arkadag, «Beskytteren», som han foretrekker å kalle seg, i alle turkmenske byer. Åtte år etter lederskiftet rangeres Turkmenistan fremdeles i bunnsjiktet på korrupsjons- og pressefrihetsindekser, sammen med land som Nord-Korea og Eritrea.

Med bare fem millioner innbyggere og verdens fjerde største gassreserver burde egentlig Turkmenistan hatt alle forutsetninger for å lykkes. Så langt er det mest de store ordene man har lykkes med. Mens Turkmenbasji ledet landet inn i «Gullalderen», har Arkadag ført landet inn i «Den store gjenfødelsens æra». I 2012 kunngjorde statsmediene – og andre medier finnes ikke – at Turkmenistan var på vei inn i «Æraen av høyeste lykke».

Bomullstyrannen. Det har ikke gått stort bedre i nabolandet Usbekistan. President Islam Karimov, som har sittet siden 1991, har riktignok ikke samme hang til gullstatuer og gigantportretter som kollegene i sør, men regimet hans er om mulig enda mer brutalt. I visse regioner blir kvinner tvangssterilisert for å få ned fødselstallene, og tusener sitter fengslet beskyldt for religiøs ekstremisme og/eller konspirasjoner mot regimet. Tortur er utbredt og rettssikkerheten en farse: 99 prosent av alle saker som kommer opp for retten, ender med domfellelse. Ytringsfrihet finnes knapt, og frykten er like allestedsnærværende som myndighetenes spioner.

Etter å ha vært nært alliert med USA i krigen mot terror, ble Usbekistan internasjonal paria etter de blodige hendelsene våren 2005: Den 13. mai det året ble flere hundre fredelige demonstranter skutt og drept av sikkerhetsstyrker i byen Andijan, vest i landet. Ingen vet nøyaktig hvor mange som ble drept; utenlandske journalister har anslått antallet til mellom 400 og 600. (Ettersom USA behøver Usbekistans hjelp til å få fraktet militært utstyr ut av Afghanistan, er landet forlengst inne i varmen igjen.)

Økonomien er usedvanlig vanstyrt, selv til Sentral-Asia å være, og baserer seg fremdeles i stor grad på bomull, som under sovjettiden. Det hører med til historien at landet, med sine knappe vannressurser, ikke engang er spesielt godt egnet for bomullsdyrking, men slike hindre for det sosialistiske moderniseringsprosjektet så man stort på i sovjettiden. Og slik er det fremdeles. I sesongen blir flere hundre tusen studenter og offentlig ansatte utkommandert på markene for å plukke bomull, uten betaling og under kummerlige boforhold.

Korrupsjonen er ellers allestedsnærværende – Usbekistan har i en årrekke forsvart bunnplasseringen blant verdens ti mest korrupte land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks.

Den største trusselen mot den politiske stabiliteten er ikke religiøs ekstremisme, slik regimet hardnakket hevder, men president Karimovs sviktende helse. I skrivende stund er presidenten 77 år gammel, og det har lenge versert rykter om hans helsetilstand. I fjor vinter ble den korrupsjonsmistenkte eldstedatteren, Gulnara Karimova, som vil være kjent for norske lesere gjennom Telenor/Vimpelcom-saken, plassert i husarrest i Tasjkent. Maktkampen er med andre ord i full gang i kulissene.

29. mars er det duket for presidentvalg i Usbekistan. Mest sannsynlig blir Karimov gjenvalgt denne gangen også, om helsen holder. Hvem som blir hans arvtager, er derimot et åpent spørsmål.

Stabilitet for enhver pris. Selv om Tadsjikistan er det fattigste av alle de tidligere sovjetrepublikkene, vaier det tadsjikiske flagget stolt fra verdens høyeste flaggstang i hovedstaden Dusjanbe. Byen huser også Sentral-Asias største bibliotek – ifølge ryktene står imidlertid de fleste bokhyllene tomme, til tross for at hver husstand ble bedt om å donere minst én bok til åpningen. Sentral-Asias største moské og verdens største tehus er under bygging.

Kanskje er antall verdensrekorder omvendt proporsjonalt med landets demokratiske utvikling, for heller ikke Tadsjikistan har utmerket seg som noe velfungerende demokrati. Landets president, Emomalii Rahmon, kom til makten under borgerkrigen i 1992 og har sittet på post siden. Opposisjonskandidater utestenges med alle tilgjengelige midler, men antagelig ville tadsjikene uansett gitt sin stemme til Rahmon: Selv om økonomien ligger i ruiner, er det fattige fjellandet i det minste noenlunde fredfullt og stabilt. Få tadsjiker ønsker en gjentagelse av krigen på 1990-tallet. Borgerkrigen kostet over hundre tusen mennesker livet.

President på livstid. Også kasakhstanske myndigheter verdsetter stabilitet. Landet, som er verdens niende største i areal og det desidert rikeste i regionen, har i likhet med Usbekistan kun hatt én president: Nursultan Nazarbajev. I 2010 ble Nazarbajev tildelt ærestittelen «Nasjonens leder», og samtidig ble det vedtatt en lov som gjør det straffbart å fornærme presidenten eller ødelegge bilder av ham. I tillegg ble han gitt livstidsimmunitet mot straffeforfølgelse og mulighet til å bestemme over landets politikk også etter sin avgang. Den er neppe nært forestående.

I 2011 ble Nazarbajev gjenvalgt med 95 prosent av stemmene, skal vi tro kasakhstanske medier. Dem blir det for øvrig stadig færre av. Flere titalls nyhetsmedier er blitt stengt de siste årene, og menneskerettighetsaktivister og andre kritikere av regimet holdes under strengt oppsyn.

Nazarbajev har utviklet en langsiktig plan for å sikre at overgangen fra autokratisk til demokratisk styre ikke skal gå for fort. Over hele Kasakhstan lyser fargerike skilt med det forjettede årstallet 2050, året da alt skal bli bra, opp i gatebildet. For tiden prioriterer presidenten stabilitet og utvikling av landets økonomi. Alt annet, som pressefrihet og borgerrettigheter, kommer langt ned på listen.

I stedet for å utpeke en etterfølger og forberede sin avgang, har den aldrende Nazarbajev nylig donert store summer til Nazarbajevs universitet i Astana, øremerket forskning på livsforlengende medisiner.

Sovjetarven. Mens det var stor motstand mot sovjetstyret i de baltiske landene, ønsket de fleste sentralasiatiske lederne i 1991 å beholde Sovjetunionen. Først da haukenes kuppforsøk i Moskva i august samme år mislyktes, innså de at det sovjetiske imperiet var i ferd med å smuldre opp. De gikk da inn for å berge de lokale restene – og makten. To av dem sitter fremdeles i førersetet.

Felles for både de omtalte landene og de nevnte presidentene er at de alle er et produkt av Sovjetunionen. Så vel statsapparatet og infrastrukturen, som dagens landegrenser, er resultater av sovjettiden. Før 1920-tallet eksisterte dagens staner bare som løst sammenføyde stammesamfunn eller khanater i utkanten av det russiske imperiet. Presidentene som i dag leder disse landene, ble født som sovjetborgere, fikk sin utdannelse ved sovjetiske institusjoner og steg til maktens tinder i sovjetiske korridorer. Sovjetunionen var som kjent ingen demokratisk union; makten var sentrert rundt noen få individer, menneskerettighetene sto svakt, og korrupsjon var et utbredt problem.

Stanene, eller snarere sovjetistanene, blir styrt etter samme prinsipp den dag i dag: Korrupsjonen er like omfattende som under sovjettiden, og menneskerettighetssituasjonen prekær. Makten er fremdeles sentrert rundt svært få, som styrer landet som store menn, med en flokk lydige klienter rundt seg. Selv er de ufattelig rike, og familiene deres velter seg i penger, makt og luksus.

Stanene, eller snarere sovjetistanene, blir styrt etter samme prinsipp den dag i dag: Korrupsjonen er like omfattende som under sovjettiden, og menneskerettighetssituasjonen prekær. Makten er fremdeles sentrert rundt svært få, som styrer landet som store menn, med en flokk lydige klienter rundt seg. Selv er de ufattelig rike, og familiene deres velter seg i penger, makt og luksus.

Unntaket. Det fattige, lille fjellandet Kirgisistan er det eneste demokratiske lyspunktet blant sovjetistanene. Da Askar Akajev, som hadde sittet i presidentstolen siden 1991, forsøkte å endre grunnloven slik at han kunne gjenvelges for en fjerde periode, fikk folket nok og stormet presidentpalasset og regjeringsbygningen. Omveltningene i 2005 har fått navnet Tulipanrevolusjonen etter mønster fra Rose- revolusjonen i Georgia i 2003 og Oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004.

Dessverre viste det seg at etterfølgeren, Kurmanbek Bakijev, var like korrupt som Akajev. I 2010 stormet demonstranter regjeringsbygningen på ny, og også Bakijev ble tvunget i eksil. For å unngå at den neste presidenten skulle bli like ille, innførte kirgiserne nå parlamentarisme.

Hvorfor har ikke usbekerne, turkmenerne, kasakhene eller tadsjikerne marsjert ut i gatene og protestert mot sine autoritære regimer? Spørsmålet kan like gjerne snus på hodet: Hvorfor skjedde det i akkurat Kirgisistan?

Hvorfor har ikke usbekerne, turkmenerne, kasakhene eller tadsjikerne marsjert ut i gatene og protestert mot sine autoritære regimer? Spørsmålet kan like gjerne snus på hodet: Hvorfor skjedde det i akkurat Kirgisistan?

I likhet med Tadsjikistan er Kirgisistan blant de aller fattigste av de tidligere sovjetrepublikkene. Revolusjoner har gjerne best forutsetninger i land hvor en stor del av befolkningen lever i fattigdom. Både i 2005 og 2010 var Kirgisistan rammet av nedgangstider, og prisene hadde økt voldsomt på en rekke basisvarer og tjenester.

I Turkmenistan og Kasakhstan, derimot, velter overklassen seg i penger. Også middelklassen har muligheter til å komme seg opp og frem. Tadsjikene på sin side er så redde for at det på ny skal bryte ut krig og kaos, at de fleste mer enn gjerne stemmer på den samme presidenten igjen og igjen.

Dertil kommer evnen og viljen til å ty til vold. Kirgisistans første president, Askar Akajev, ga ordre om at det ikke skulle skytes mot demonstrantene i Bisjkek i mars 2005. Få uker senere ble flere hundre fredelige demonstranter skutt og drept i Andijan i nabolandet Usbekistan.

Demokratiet i Kirgisistan er imidlertid skjørt. I juni 2010 brøt det ut voldelige sammenstøt mellom kirgisere og usbeker i Sør-Kirgisistan, hvor usbeker utgjør en tredjedel av befolkningen. Mer enn 400 mennesker ble drept og over 2000 såret. Hendelsene er ennå ikke tilfredsstillende etterforsket, og situasjonen er fremdeles spent mellom de to etniske gruppene. Kirgisistan sliter også med høyere kriminalitet enn de mer autoritære nabolandene. Av lederne i de øvrige sovjetistanene trekkes Kirgisistan derfor frem som et skrekkeksempel.

Kanskje må det et generasjonsskifte til før Sentral-Asias nye land makter å riste av seg arven fra sovjettiden.

Om artikkelforfatteren: Erika Fatland er sosialantropolog og forfatter av blant annet «Sovjetistan. En reise gjennom Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan» (2014), «Englebyen» (2011) om livet i Beslan etter terrorangrepet i 2004, og «Året uten sommer» (2012) om terrorangrepene i Norge 2011.