Jakarta, Indonesia. Amir Abdillah vil ikke se på fotografiet av seg selv. Han snur hodet bort. «Den gangen da bildet ble tatt, var jeg stolt over det jeg hadde gjort», sier 41-åringen. På bildet er Abdillah en 35 år gammel mann som risikerer dødsstraff. Han er kledd i en hvit kjortel, har en hvit muslimsk bønnelue på hodet og fippskjegg på haken. Det er det han i dag selv kaller en «jihad-uniform». Den har han nå lagt bort. I stedet går han i jeans, blå genser og har en sort caps på hodet. Det eneste han har beholdt fra den gang, er skjegget, som i mellomtiden har fått et stenk av grått.

«Jeg er ikke den samme i dag», sier han. «Jeg har ikke lenger et ønske om å drepe folk fra Vesten.» For det var det han ville den gang: drepe folk fra Vesten. Helst hvite og kristne. Det var hans høyeste ønske, og det ble oppfylt i juli 2009. Da var han med på å gjennomføre bombeangrepet på to luksushoteller i Indonesias hovedstad Jakarta. Ni ble drept, og mer enn 50 personer ble skadet.

Det nå syv år gamle fotografiet av Abdillah er tatt under rettssaken mot ham i 2010, hvor han fikk en dom på åtte års fengsel. Han ble kjent medskyldig i bombeangrepet og for planleggingen av et attentat mot Indonesias president. Abdillah fikk en relativt mild dom, for han ga informasjon til politiet som førte til at andre medlemmer i hans terrorcelle ble pågrepet eller drept. Og han ble dess-uten løslatt før tiden – etter mindre enn seks år bak murene – fordi myndighetene vurderte det dithen at han var blitt avradikalisert.

I dag kjører han rundt på de samme veiene som han før dommen kjørte på som sjåfør for Al-Qaidas leder i Sørøst-Asia. Men nå er det vanlige indonesiere han kjører rundt i Jakarta – som sjåfør for GoCar, en lokal transporttjeneste som ligner på Uber.

Men selv om Abdillah har fått nye klær og har forandret seg, så blir han ikke kvitt fortiden.

«Jeg møter stadig folk som betrakter meg som en helt på grunn av angrepet», forteller han mens Toyotaen går på tomgang i en av de utallige bilkøene i Jakartas overfylte veinett. Han har matter med Hello Kitty på gulvet, det ligger en pakke servietter på dashbordet, og fra bakspeilet henger en bønnekrans. Han forsøker å unngå folk fra fortiden, men det er vanskelig.

«De vil hylle meg, og det er fristende, for resten av samfunnet ellers vender meg ryggen. Men når de begynner å snakke om hellig krig og vil ha meg tilbake, så går jeg.»

Nye terrorhandlinger. Myndighetene her vil betegne Amir Abdillah som en suksesshistorie, en terrorist som tilsynelatende er avradikalisert. Men det er langt fra de gode eksemplene i Indonesia, som er et av landene som har flest islamistiske jihadister bak lås og slå. Nesten 1200 terrorister er i løpet av de siste 15 årene kastet i fengsel, og de siste par årene er nesten 100 terrordømte blitt løslatt årlig. Problemet er at nylig løslatte terrordømte har stått bak flere terrorangrep den siste tiden. Det har ført til uro for at myndighetenes forsøk på å avradikalisere jihadister i fengslene har slått feil.

Nylig løslatte terrordømte har stått bak flere terrorangrep den siste tiden. Det har ført til uro for at myndighetenes forsøk på å avradikalisere jihadister i fengslene har slått feil.

Et av angrepene fant sted i januar 2016, da fire terrorister med forbindelse til terrorbevegelsen IS angrep politi, en kafé og et kjøpesenter i sentrum av Jakarta – to av dem var løslatt få måneder tidligere etter å ha vært dømt for terrortrening. Og alle fire hadde kort tid før angrepet søkt råd hos en fengslet fundamentalistisk islamistisk ideolog.

En lokal NGO, Institute for International Peace Building, som støtter løslatte terrorister, har anslått at opptil 40 prosent av de dømte militante islamistene vender tilbake til sine ekstremistiske miljøer etter løslatelsen.

Brigadegeneral Hamidin, leder av anti-radikaliseringsprogrammet ved Indonesias nasjonale byrå for terrorbekjempelse, BNPT, erkjenner at man har et problem. Det er kun to tredje-deler av de terrordømte som de i større eller mindre grad klarer å avradikalisere.

«Det er ikke alle som kommer ut av fengselet som bedre mennesker», sier han. «Det er et problem, fordi mange av de fengslede terroristene nå er i ferd med å sone ferdig dommene sine.»

Tid for handling. Amir Abdillah begynte å bli tiltrukket av hellig krig i starten av 2000-tallet. Mens de fleste ble forferdet over bombeangrepet på den indonesiske ferieøya Bali i 2002, hvor 202 personer ble drept, så følte Abdillah seg inspirert.

Han så på videoer som fortalte ham at det var rettferdig å drepe, spesielt amerikanere, fordi USAs tropper i Afghanistan drepte uskyldige muslimer. «Det var riktig å drepe de vantro. Det var det rette å gjøre, som en ekte muslim», sier Amir Abdillah.

På sin arbeidsplass – et hotell i Jakarta, hvor han jobbet som medhjelper på kjøkkenet – møtte han kolleger med lignende tanker. De møttes oftere og oftere på hotellets bønnerom og diskuterte politikk og religion. En av kollegene tilhørte den militante gruppen Jemaah Islamiyah, og senere – i 2007 – introduserte han Abdillah for Nurdin Mohammad Top, lederen av Al-Qaida i Sørøst-Asia, som hadde stått bak flere dødelige bombeangrep i Indonesia.

«Han ga meg motivasjonen. Han fortalte at vi var i krig, og at det var tid for handling», forteller Abdillah, som da var blitt fullverdig medlem av en terrorcelle. Han ble satt til å stå for logistikken, frakte sprengstoff og overvåke bombemål.

«Jeg var klar til å være en av selvmordsbomberne», sier han. Men to andre ble valgt ut.

Og om morgenen 17. juli 2009 sprengte de seg i luften med fem minutters mellomrom i hvert deres luksushotell i Jakarta, JW Marriott og Ritz-Carlton. Begge steder gikk selvmordsbomberne etter frokostgjester. En indonesier, en newzealender, to nederlendere og tre australiere ble drept.

«Gud er stor», utbrøt Abdillah da han den gang sto i nærheten. Kroppen hans boblet av lettelse.

«Om dagen var vi nervøse. Vi ville alle gjøre det godt, og vi var lettet i etterkant. Om kvelden feiret vi angrepet med et festmåltid», forteller han. «Jeg hadde vondt av en av selvmordsbomberne, Dani, som jeg var blitt kjent med, men sjefen sa at han allerede var i himmelen.»

Amir Abdillah og resten av terrorcellen gikk under jorden i en leiet bolig utenfor Jakarta. Og de begynte å planlegge sitt neste bombeangrep. De hadde fått en bestilling fra terror-lederen Nurdin M. Top om å ramme den daværende indonesiske presidenten, Susilo Bambang Yudhoyono, som skulle straffes for å ha gitt grønt lys til henrettelsen av tre militante islamister.

Men planen ble aldri gjennomført. For før det ble Amir Abdillah tatt av politiet. Ifølge hans versjon hadde han i en måned konstant bind for øynene og håndjern på, mens politiet banket opplysninger ut av ham om hans medskyldige. Det førte kort tid etter til at terrorlederen Nurdin M. Top og flere andre fra Amir Abdillahs gruppe ble drept i politiaksjoner.

I løpet av rettssaken ville ikke Abdillah gi et klart svar på om han ville gjenoppta terrorvirksomheten etter endt fengselsstraff. «Alt avgjøres av Allah», svarte han da.

I dag, etter at han har sonet dommen, sier han imidlertid at han har gått bort fra jihadismen.

«Jeg vet ikke hva som den gang kunne forhindret meg fra å delta i angrepet», sier han. «Jeg var overbevist om at jeg gjorde det riktige», sier han. «Jeg vendte først ryggen til jihad og terror da jeg så at den lemlestet ofre. Noen var bare vanlige hotellansatte, på samme måte som meg selv, og mange var alminnelige muslimer. Jeg fikk øynene opp for effekten av bomber – at man ikke kan velge sine ofre på en presis måte med bomber.» 

En ideologisk kamp. Den indonesiske regjeringen har iverksatt et avradikaliseringsprogram som nesten utelukkende dreier seg om religion, ut fra tanken om at terroristenes handlinger er en konsekvens av at de er ført på avveie av en forfeilet fortolkning av islam.

«Terrorister har et annet syn på islam. Det er en ideologisk kamp, som vi skal vinne», sier brigadegeneral Hamidin.

Gjennom bønn og samtaler med imamer og psykologer skal jihadistene forstå sin villfarelse. Men ifølge BNPT har nesten halvparten av de terrordømte nektet å delta i avradikaliseringsprogrammet. Samtidig anklages Indonesias fengsler for å være radikaliseringsanstalter. En nylig undersøkelse fra Institute for Policy Analysis of Conflict, IPAC, en tenketank i Jakarta, viser at overfylte fengsler, mangel på personale og korrupsjon har gjort det lett for innsatte ekstremister å rekruttere villige jihadister, spesielt blant de unge medfangene.

Ifølge Ipac har minst 18 tidligere fengslede kriminelle vært involvert i terrorsaker i Indonesia siden 2010, og de fleste ble radikalisert i fengselet.

Brigadegeneral Hamidin erkjenner at antiradikaliseringsinnsatsen lider ytterligere under at myndighetene ikke har noe formelt program for å overvåke terrordømte, og heller ikke for eksempel tilbyr finansiell hjelp til å gi de dømte en ny start på livet etter at de har sonet ferdig.

Her er scenen i stedet i stor grad overlatt til frivillige organisasjoner.

«Det er vanskelig for jihadistene å vende tilbake til samfunnet, hvor de betraktes som monstre. Hvis de ikke får hjelp, er det mye lettere for dem igjen å bli tiltrukket av terrornettverk hvor de finner aksept og et fellesskap», sier Dete Aliah fra Institute for International Peace Building, en organisasjon som tilbyr tidligere terrorister utdanning, arbeid og små lån.

Vil være helter. Amir Abdillah kjører plutselig bilen inn til siden. Det er tid for middagsbønn, og han trasker i sine klikk-klakker til nærmeste moské. Da han kommer tilbake med vannkjemmet hår, sier han at han har vært heldig, at han har en familie som støtter ham både økonomisk og psykisk.

«Uten støtte fra familien ville det ikke gått», sier han. «Jeg har møtt gamle venner som er redde for meg når de ser meg. Og jeg forstår dem godt.»

Abdillah har et par ganger holdt foredrag for unge om sine egne opplevelser, som et ledd i forsøket på å motarbeide den massive propagandaen som spesielt IS sprer via internett.

«Men det er ikke så mye jeg kan gjøre. De unge vil jo ut og være helter.»