Kairo. Agentene har igjen inntatt Groppi, det berømte konditoriet i jugendstil ved Taalat Harb-plassen i hjertet av Kairos Downtown. Så fort man setter seg med en ung egypter i et folketomt hjørne av den store, luftige kafeen, kommer snart en bred rygg med store ører og inntar en plass innen sikker lytteavstand. Denne dystre institusjonen fra Mubarak-tiden er igjen blitt vekket til live for på nytt å la et kaldt gufs trekke gjennom det liberale møtestedet noen hundre meter fra Tahrir-plassen.20 år gamle Omar Saeed foretrekker derfor å snakke åpent først i lokalene til Nebny Foundation, en veldedig organisasjon med tilhold i utkanten av Manshiet Nasser, en av Kairos fattigste bydeler ti minutter fra sentrum. Her forteller den unge PR-mannen om hvordan han den 25. januar 2011 ble sugd med inn i revolusjonen og siden tok aktiv del i hendelsene det påfølgende året, før han ved presidentvalget i 2012 mistet troen på den politiske prosessen.«Jeg innså at veldedig arbeid ga flere resultater enn å protestere i gatene», sier han. «Revolusjonen hadde feilet, så for meg ville suksess heller være å bidra til å utvikle et område som Manshiet Nasser.»Nebny Foundation ble startet av Jawad Nabulsi, en av revolusjonens ikoniske helter som mistet et øye under gatekampene. Målet for organisasjonen er å bringe et bedre helse- og utdanningstilbud til befolkningen i bydelen. Særlig det siste har vært et satsingsområde så langt, blant annet med egne kurs i menneskerettigheter og kritisk tenkning, og nå håper organisasjonen også snart å kunne starte en egen klinikk i området. Flere av de rundt 60 til 70 frivillige synes å ha omformet revolusjonens energi til veldedig arbeid. «Vi kan kanskje ikke forandre regjeringen, men vi kan forsøke å skape en forandring i folks liv», sier en av dem, en ung kvinne som har studert i Europa.
Krever full kontroll. Men alt frivillig arbeid skaper for tiden mistanke i regjeringskretser. Alle organisasjoner med bånd til Det muslimske brorskapet, som tradisjonelt har stått sterkt i Kairos uformelle bydeler, er forlengst blitt bannlyst. Men nå er også en ny lov på trappene, rettet mot alle andre ideelle organisasjoner. Da Egypt ennå ikke har noe parlament (det varslede parlamentsvalget i november 2014 ble ikke avviklet, men skal etter planen avholdes i mars 2015. Red.anm.), er det opp til den militærledede regjeringen selv å innføre og endre lover, og Ministeriet for sosial solidaritet påla samtlige organisasjoner i det egyptiske sivilsamfunnet å registrere virksomheten sin under nye restriktive bestemmelser innen 10. november 2014. Hensikten med de nye bestemmelsene er å sikre seg mot at ideelle organisasjoner driver «politisk virksomhet», og gir blant annet myndighetene uinnskrenket rett til å overvåke alle møter organisasjonene måtte ha.
Amr Abdulrahman ved Det egyptiske instituttet for personlige rettigheter (EIPR) påpeker at siden definisjonene er svært romslige, kan lovteksten lett omfatte alle aktiviteter som er brysomme for styresmaktene. Loven etablerer dessuten en kommisjon som i detalj skal overvåke organisasjonenes pengestrømmer.
«Den er full av folk fra sikkerhetsapparatet», sier menneskerettighetsaktivisten. «Å registrere seg under denne loven, betyr at du som ideell organisasjon frivillig gir opp jobben din.»
Og det kan synes å være målet for den lovgivende regjeringen: «Regimet begynner å se forbindelsen mellom vanlige menneskers interessekamp og den jobben menneskerettighetsorganisasjonene gjør», sier Abdulrahman og viser som eksempel til en rettslig strid EIPR for tiden fører på vegne av innbyggere i et av de uregulerte boligområdene sentralt i Kairo, som nå er truet av et stort eiendomsutviklingsprosjekt med bånd til styresmaktene.
Denne og andre juridiske kamper må EIPR utkjempe i et egyptisk rettsvesen som direktøren mener befinner seg i en dyp troverdighetskrise. «Minst 20 000 mennesker sitter i varetekt på ubegrenset tid, og de anklagede innrømmes stadig sjeldnere retten til en rettferdig prosess», sier han. Dessuten blir sivile stadig stilt for militære domstoler. Bare det første halvannet året etter revolusjonen i 2011 ble 12 000 sivile domfelt i militærtribunaler – seks ganger flere enn i hele Mubarak-tiden.
«Vi ser derfor at tilliten til rettsvesenet smuldrer opp», sier Abdulrahman, og er ikke overrasket over at stadig flere innsatte tar i bruk det ultimate moralske våpenet, sultestreiken: «Det er noe som virker på opinionen.»
Selv på til nå ubevegelige myndigheter synes sultestreikene etterhvert å ha fått en virkning. Den profilerte aktivisten Alaa Abd al-Fattah sultestreiket seg bokstavelig talt ut av fengselet nylig, og har gitt ansikt til en voksende bevegelse av ofre for det politisk instrumentaliserte egyptiske rettsvesenet. Fattah og de fleste andre som sultestreiker, er domfelt med hjemmel i en svært restriktiv lov som i praksis gjør det forbudt å demonstrere i gatene.
Valglov med slagside. Også valgloven (ifølge regjeringens «veikart» skulle valg til ny nasjonalforsamling ha funnet sted innen utgangen av 2014) utsettes for kritikk: «Den favoriserer klart de pengesterke og lokalt innflytelsesrike kandidatene», sier politologen Mustafa Kamel al-Sayyid om en valgordning som innrømmer 80 prosent av setene i nasjonalforsamlingen til individuelle kandidater. Bare 20 prosent av mandatene er forbeholdt listekandidater fra politiske partier, fagforeninger og andre organisasjoner som stiller til valg.
«Vi vil få et ekstremt fragmentert parlament», sier professoren som slett ikke er sikker på om valgordningen, som nå synes skreddersydd for den sittende presidenten, tidligere general og forsvarssjef Abdel Fattah al-Sisi, på sikt er til regimets fordel. I motsetning til Mubarak, som lente seg på sitt eget statsbærende parti, stiller ikke det militærledede regimet med noe eget parti i valget:
«Ingen president kan opprettholde popularitet lenge i en situasjon preget av høy arbeidsledighet, dårlige offentlige tjenester og prisstigning», sier han om Sisi, som siden avsettelsen av forgjengeren Muhammed Mursi i 2013, har hatt høy stjerne i store deler av befolkningen.
Sayyid utelukker derfor ikke at flere av småpartiene og de mange individuelle kandidatene som nå går til valg på en regimevennlig linje, vil kunne komme til å trekke sin støtte når upopulære, men tvingende nødvendige økonomiske reformer skal gjennom parlamentet.
For det er sosioøkonomiske fordeler, som subsidiert drivstoff og strøm, det store flertallet egyptere som lever på små marginer, nå er opptatt av – ikke liberale rettigheter som forsamlingsfrihet og retten til å demonstrere: «Det store flertallet i befolkningen vil egentlig ikke se noen demonstrasjoner i det hele tatt», sier statsviteren og ser i denne kollektive skepsisen et bevis på at regjeringens retoriske mantra om at politisk uro bremser landets økonomiske fremgang, har fått virke. Derfor spår han også at revolusjonen i 2011 vil bety svært lite som referansepunkt i valgkampen. De venstreliberale partiene som identifiserer seg med opprøret mot Mubarak-regimet, vil ifølge kjenneren av egyptisk politikk få det svært vanskelig med å komme til orde. «De store TV-kanalene har kjørt rene svertekampanjer mot januarrevolusjonen», sier han og forklarer at flere av kanalene er eid av forretningsfolk som var innflytelsesrike under Mubarak. Mange av dagens TV-ankere drev i sin tid dessuten aktiv valgkamp for den mangeårige presidenten. «Nå smisker de med Sisi, og ærekrenker derfor aktivister fra revolusjonen etter beste evne», avslutter Mustafa Kamel al-Sayyid. For den seriøse medierapporteringens del kan internasjonale Committee to Protect Journalists nøkternt opplyse at Egypt i 2013 var verdens tredje verste land å være journalist i.
I dualitetens skygge. Et av partiene som stiller liste til parlamentsvalget og som sverger til revolusjonens idealer, er Al-Dostour eller Grunnlovspartiet, etablert av Mohamed El Baradei for tre år siden. Etter avsettelsen av Mursi fungerte partistifteren som Egypts visepresident i en måned, men trakk seg i protest mot militærets massakre på over 600 tilhengerne av Det muslimske brorskapet i Kairo i august i fjor og overlot ledelsen av partiet til en koptisk kvinne.
Partiets nestformann Yehia al-Gamal er selvkritisk på de liberales vegne: «Vi gjorde mange feil rett etter revolusjonen», sier han. «Vi hadde svært høy selvtillit, men vi var splittet. Og mot slutten av brorskapets katastrofale styre hadde vi ikke annet valg enn å inngå en allianse med militæret.» Det var en allianse som varte den måneden Mohamed El Baradei satt som visepresident.
Gamal mener det militærledede regimet gjennom den ekstremt harde linjen mot alt og alle som har med brorskapet å gjøre, fortsatt drar nytte av den politiske erkefienden: «Sisi selger seg som det eneste alternativet til et islamistisk styre, og det er en motsetning Vesten biter på», sier partimannen og beklager at mulige vestlige støttespillere har mistet øre for det liberale sentrumsalternativet i Sisis dualitetsretorikk.
Men liberaleren i begynnelsen av 40-årene har ikke mistet troen på verdiene som målbar januarrevolusjonen. Historisk inspirasjon henter han fra den egyptiske revolusjonen i 1919, opprøret mot britene, og den liberale reformbevegelsen som fulgte på 1920- og 1930-tallet. En tilsvarende grunnleggende reform av egyptisk politikk er ifølge Gamal fortsatt mulig. Sisis popularitet vil gå over, og regimet hans vil på et tidspunkt ha spilt ut kortene sine, tror Grunnlovspartiets nummer to.
«De kan demme opp folks misnøye en stund, de kan kalle revolusjonen en sammensvergelse, men de kan ikke stoppe den.»