Goi, Nigeria. «Dette er mitt land», sier Eric Dooh uten tegn til den stoltheten man kanskje kunne vente av en mann som har arvet et oppdrettsanlegg, et bakeri, en skole og hundrevis av mål med land fra sin far.

Vi er i landsbyen Goi i det sørlige Nigeria, en av landsbyene som har betalt den høyeste prisen for landets oljeeventyr. En stor lekkasje i 2004 tvang alle beboerne til å flytte.

«Alt er ødelagt», sier Dooh før han vasser ut i vannet. Det danner seg regnbuefargede ringer på overflaten.

All fisken er død, og det som i sin tid var fruktbar jordbruksjord langs elvebredden, er nå bare oljestinkende gjørme.

Vedvarende katastrofe. Mer enn 75 prosent av Nigerias oljeutvinning skjer i Nigerdeltaet som med sine knappe 30 millioner innbyggere er ett av landets tettest befolkede områder. Oljeaktiviteten er stor, og oljeselskapene har etablert over 5000 oljebrønner og 7000 km oljerørledninger.

Oljeutvinningen har siden starten på 1950-tallet foregått uten tilstrekkelig miljøsikring, stikk i strid med alle internasjonale standarder. Nigeria er verdens 13. største oljeprodusent, med en samlet produksjon på 2,5 millioner fat daglig. Til sammenligning ligger Norge på 14. plass på samme liste med rundt 2 millioner fat om dagen. Ifølge FNs miljøprogram, UNEP, har tusenvis av større og mindre lekkasjer ført til at det hvert år de siste 60 årene er blitt sluppet ut olje i naturen tilsvarende lasten til et stort tankskip.

Innbyggerne i de mange tusen landsbyene i deltaet har tradisjonelt livnært seg av småskala jordbruk og fiske i elver og bekker. Mange har lidd samme skjebne som innbyggerne i Goi.

«Det er vi, mer enn noen andre, som betaler prisen for oljeutvinningen», sier Eric Dooh og stikker neven ned i elvemudderet og drar den opp igjen, glinsende svart av olje.

Problemet er at over 90 prosent av Nigerias økonomi er olje- og gassbasert, noe som betyr at kampen mot oljeutvinning og for strengere miljørestriksjoner er vanskelig. Umulig, ifølge mange.

Mannen som arvet en oljekatastrofe, mener oljeselskapenes grådighet og hensynsløshet, og i særdeleshet Royal Dutch Shell, har skylden for den tragiske situasjonen.

«De har vært skyld i store oljeutslipp helt siden de begynte å bore etter olje her, siden før jeg ble født», sier han.

Tyveri. Dooh forteller at lokalbefolkningen i liten grad har fått ta del i inntektene som er skapt her, snarere tvert om. Fiskere og bønder som har mistet livsgrunnlaget sitt på grunn av forurensingen, stjeler olje for å ha noe å leve av. Disse tyveriene er også ødeleggende for miljøet, fordi det stikkes hull på oljerørledningene som dermed fortsetter å spy ut olje i omgivelsene i dagevis etterpå. Ikke minst er det enorme ødeleggelser når militæret raserer illegale destillerier. Tilsammen utgjør oljen som stjeles anslagsvis en femtedel av landets samlede produksjon. Det er likevel en utbredt oppfatning blant folk i deltaet at de som stjeler olje for lokaldestillering, egentlig ikke har noe valg, og at det er politikerne som er de egentlige skurkene som har stjålet oljen fra folket, med så store negative konsekvenser at det tvinger mange til å stjele litt av den tilbake for å overleve i en håpløs situasjon.

Tyvene setter også ofte livet på spill. I oktober 1998 omkom over 1000 mennesker da en rørledning eksploderte etter at mennesker hadde forsøkt å tappe den, og i juli i 2012 døde rundt 100 personer som ville hente drivstoff fra en veltet tankbil. Likevel er omfanget av ulykkene små i forhold til skadene som følger av forurensning og underernæring i områder der jordbruk og fiske svikter.

På oppdrag fra den nigerianske regjeringen har FNs miljøprogram UNEP gjennomført en omfattende, uavhengig kartlegging av oljeforurensningen i ett av områdene i Nigerdeltaet.

UNEPs rapport fra 2011, «Environmental Assessment of Ogoniland», viser at jordsmonnet i det undersøkte området er sterkt forurenset av olje, helt ned til fem meters dyp. Fisket i bekker og elver er mer eller mindre ødelagt. Drikkevannet inneholder opptil 1000 ganger mer olje enn hva landets standard setter som maksimumsgrense, og opptil 900 ganger mer av det kreftfremkallende stoffet benzen enn standarden som WHO tilråder. UNEP anslår at det vil ta 25 til 30 år å bøte på skadene og foreslår at det brukes én milliard dollar på opprenskning, bare de første fem årene. Og dette gjelder bare i en del av deltaet.

Jordsmonnet i det undersøkte området er sterkt forurenset av olje, helt ned til fem meters dyp. Fisket i bekker og elver er mer eller mindre ødelagt. Drikkevannet inneholder opptil 1000 ganger mer olje enn hva landets standard setter som maksimumsgrense, og opptil 900 ganger mer av det kreftfremkallende stoffet benzen enn standarden som WHO tilråder. 

«Problemenes omfang, mangelfullt miljølovverk, svak statlig implementering av det lovverket som faktisk finnes, og utbredt korrupsjon gjør det ekstremt utfordrende å få oljesektoren til å arbeide mer miljøvennlig. I tillegg har oljeselskapene store ressurser, og det finnes sterke private motkrefter som tjener på ulike deler av denne industrien. Hierarkiske strukturer med sterkt utviklede nettverk for gjentjenester og økonomisk vinning gjør reell påvirkning vanskelig.

Nigerias nasjonalforsamling har nå til behandling et nytt, omfattende lovforslag, «Petroleum Industry Bill», som skal bidra til å fremme åpenhet og ansvarliggjøring i oljeindustrien og øke landets inntekter og komme hele befolkningen til gode. Miljøvernorganisasjoner over hele verden, inkludert norske Naturvernforbundet, venter i spenning på denne loven, og ikke minst på implementeringen av den.

Norge eier deler i Shell Nigeria gjennom Oljefondet (SPU). Selskapet ble gjennomgått av etikkrådet med spesiell vekt på miljøkonsekvenser. Etikkrådet mente det var umulig å si sikkert hva som er selskapets ansvar og hva som skyldes tyveri. De anbefalte «å sette selskapene Royal Dutch Shell Plc. og Eni Sp.A.s virksomhet i Nigerdeltaet til observasjon. Finansdepartementet har besluttet å be Norges Bank inkludere oljesøl og de miljømessige forholdene i Nigerdeltaet i eierskapsarbeidet for en periode på mellom fem og ti år. Departementet vil be Norges Bank om å rapportere om eierskapsutøvelsen i denne perioden. Departementet har på denne bakgrunn besluttet ikke å følge tilrådingene fra Etikkrådet om å sette de to selskapene under observasjon.

Oljeflyktninger. Den store oljelekkasjen ved Royal Dutch Shells anlegg i 2004 har forandret livet i Goi. «Det er så bittert å tenke på hvor bra vi kunne ha hatt det her, som før alt ble ødelagt av utslippet for ti år siden», sier Eric Dooh, og tørker av seg oljen med noe vissent gress på elvebredden.

«Vi får jo aldri vite nøyaktige fakta, men vi hørte rykter om at så mye som 10 000 fat med olje lakk ut den gangen i 2004. Folk begynte å flytte etter en uke, og nå er landsbyen, som i sin tid hadde 500 innbyggere, rett og slett tom.»

Dooh mener Royal Dutch Shell har sluppet altfor billig. Da ulykken var et faktum, leide de inn et lokalt selskap for å rydde opp. De grov ut forurenset mudder fra de naturlige kulpene der fiskeoppdrettsanlegget i sin tid lå. Da ryddemannskapene dro, satte de igjen to sekker med vaskepulver, som de ansatte på anlegget fikk beskjed om å bruke hvis det kom regnbuefargede oljeringer på vannet som tydet på mer forurensing.

«Selv om vi har flyttet innover i landet, vekk fra deltaet og forurensingen, er det fortsatt folk som kommer hit for å bade. Jeg er helt sikker på at astmaen, hudsykdommene og alle de andre helseplagene folk sliter med, skyldes oljen. Min far sloss en forgjeves kamp for å få kompensasjon fra Shell like til han døde i 2012. Lungeplagene som til slutt tok livet av ham, kom også av oljeforurensning», sier Eric Dooh.

Gammelt nytt. Mike Karipo lytter alvorlig mens vi gjenforteller hva Eric Dooh nettopp har fortalt oss. Det er en rystende historie, men Karipo er ikke overrasket. Lederen for avdelingen til Environmental Rights Action (ERA) i Port Harcourt har hørt hundrevis av lignende historier. ERA-kontoret ligger anonymt til langs en støvete sentrumsgate i millionbyen.

På møterommet henger portrettet av «miljømartyren», Ken Saro-Wiwa. Han ble henrettet sammen med åtte andre, av nigerianske myndigheter i 1995, etter å ha blitt dømt for drap. Det er mye som tyder på at anklagene mot ham var konstruert for å gi nigerianske myndigheter et påskudd for å rydde ham av veien. Shell ble også anklaget for å være involvert i å få ryddet aktivistene av veien. Shell inngikk et forlik med Ogoni-folk som gikk til rettssak mot dem i USA. Oljeselskapet hevdet hele tiden sin uskyld, men betalte likevel familiene til de ni aktivistene 15,5 millioner dollar. 

«Vi sliter med å få satt verdens søkelys på miljøødeleggelsene i deltaet. Mange store og viktige land unnlater å ta problemet opp med myndighetene våre i frykt for å miste oljekonsesjoner», sier Karipo og forklarer:

«Du kan ikke snakke om miljøsyndene i Nigerdeltaet uten å snakke om nigerianske myndigheters rolle. Royal Dutch Shell er utbyggeren, men de hadde aldri fått holde på som de har gjort siden 1950-tallet hvis de ikke hadde hatt lokale støttespillere i nigerianske politikere og byråkrater som har tjent store penger. Dette er mektige mennesker i viktige posisjoner som kan sørge for at oljekonsesjonene ikke tilfaller de landene som lager bråk», mener miljøforkjemperen.

Den nederlandske oljegiganten gjør et stort nummer av miljøengasjementet sitt i deltaet. Øverst på landsiden for Nigeria står det:

«Shell Nigeria places great importance on making a difference in the environment in which people live and work, fostering and maintaining relationships with communities, taking care to be a good neighbour and contributing to sustainable development initiatives.»

«Ord. Tomme ord», fnyser Mike Karipo.

Et trist skue. «Folk som ikke har vært i deltaet, kan ikke engang forestille seg omfanget av forurensingen», sier Karipo.

Fiskerlandsbyen Bodo ligger en liten times kjøretur ut av Port Harcourt. Det vil si, «fiskerlandsby» er ikke lenger en egnet betegnelse på Bodo. Fisk har til alle tider vært hovedinntektskilden her, men flere store oljelekkasjer har drept alt liv. Noen hardføre skjell klarer fortsatt å overleve i det oljestinkende elvemudderet, men smaken er ifølge lokalbefolkningen så dårlig at ingen vil kjøpe skjellene lenger. Nå hersker håpløsheten og arbeidsløsheten på kaia. Det ligger fortsatt noen båter i havnen, men folk vi snakker med, forteller at de nå må padle langt bort fra deltaet og ut i åpen sjø for å få fisk. Det tar så lang tid at det omtrent er uforenelig med å fø en familie.

Etter noen runder med harde prisforhandlinger kjører vi utover på elven i en leid speedbåt. Båteieren, Saint Emmah Pee, sitter på toften og speider utover det stille elvevannet der store oljefalk ligger som regnbuefargede minnesmerker over gamle og nye miljøsynder. Lukten av tungolje følger oss over alt. Den lille sightseeingturen bringer oss forbi gamle oljeinstallasjoner som stikker opp av vannet. Ingen har tatt seg bryet med å fjerne de forvridde og delvis istykkerrustede metallkonstruksjonene. I en vik treffer vi Zemano og Grace. De to fiskerkvinnene er ute og prøver å finne skjell.

«Det er ikke mange igjen sammenlignet med hvordan det var før, men noe finner vi jo», sier Grace og rister på en gul plastbøtte så dagens fangst rasler i bunnen.

«Problemet er at vi ikke får solgt dem. De både lukter og smaker olje. Det eneste vi kan bruke dem til, er mat til oss selv og familiene våre, og det er forferdelig for meg som mor å vite at maten jeg gir barna mine, garantert er farlig å spise», fortsetter Zemano.

«Problemet er at vi ikke får solgt dem. De både lukter og smaker olje. Det eneste vi kan bruke dem til, er mat til oss selv og familiene våre, og det er forferdelig for meg som mor å vite at maten jeg gir barna mine, garantert er farlig å spise», fortsetter Zemano.

Blod og olje. Raftopris-vinner i 2012, Nnimmo Bassey, som selv var med på å starte ERA, har skrevet diktsamlingen «We Thought It Was Oil, But It Was Blood». Han har jobbet i en årrekke for å få verden til å bry seg om de enorme skadene oljeindustrien har påført det lokale miljøet og vanlige menneskers levekår.

Ifølge miljøverneren Mike Karipo handler dette til syvende og sist om at Norge og andre industriland er mer opptatt av sine egne inntekter fra denne industrien, enn av konsekvensene av den.

Ifølge miljøverneren Mike Karipo handler dette til syvende og sist om at Norge og andre industriland er mer opptatt av sine egne inntekter fra denne industrien, enn av konsekvensene av den.

Han gjentar poenget sitt om at Norges engasjement for miljøvern i Nigeria er omvendt proporsjonalt med Norges ambisjoner når det gjelder oljeutvinning i landet.

Statoil har vært i Nigeria siden 1992, og selskapet har eierandeler i landets største produserende dypvannsfelt, Agbami. Dette feltet, som ligger 110 kilometer utenfor Nigerias kyst, kom i produksjon 29. juli 2008. De samlede feltreservene anslås til omkring 900 millioner fat.

Statoil har en eierandel på 20,21 prosent i Agbami. I tillegg er Statoil operatør for to letelisenser på dypt vann, OML 128 og OML 129. Det foreligger pr. i dag ingen planer om videre arbeid på disse. Kommunikasjonssjef for Statoils internasjonale affærer, Knut Rostad, sier at det halvstatlige norske oljeselskapet har et profesjonelt forhold til nigerianske myndigheter, uten å utdype hva han legger i begrepet «profesjonelt».

Tidligere bistand. Etter statsminister Kjell Magne Bondeviks statsbesøk i Nigeria i 2002, ble det inngått en femårig avtale om utviklingssamarbeid mellom Norge og Nigeria, hvorpå Nigeria ble et samarbeidsland for norsk utviklingshjelp. Norsk støtte ble særlig innrettet mot olje- og miljøsektoren, samt demokratiutvikling og godt styresett. Nigeria var også omfattet av Olje for Utvikling-programmet, frem til 2009. Miljøproblemer i Nigerdeltaet var et prioritert område. I 2013 gikk kun 59,7 millioner norske utviklingskroner til Afrikas mest folkerike stat (mot 85 millioner i toppåret 2010). Og bare 0,8 prosent av disse midlene gikk til miljø- og energisektoren. Dette dreier seg blant annet om penger som Norad har bevilget til prosjekter i Naturvernforbundets regi.

Doktorgradsstipendiat Camilla Houeland ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås forsker nettopp på nigeriansk oljepolitikk. Hun mener Karipo bare har delvis rett når det gjelder norsk bistand, men er enig at det gis påfallende lite bistand og støtte til miljøtiltak i Nigerdeltaet med tanke på de enorme miljøproblemene og det generelle internasjonale miljøfokuset i bistanden.

«Norsk bistand har vært konsentrert i det sørlige og østlige Afrika og har aldri vært særlig stor i Vest-Afrika. Der mange andre vestlige land sørger for at bistanden følger næringsinteresser for å underbygge disse, har Norges bistand historisk sett i stor grad vært frakoblet næringsinteresser. Men vi kan se en tydelig endring av dette etter at Olje for Utvikling-programmet (OfU) ble satt ut i livet. Norske næringsinteresser og utviklingspolitiske interesser ses oftere i sammenheng. Dette førte også til oppsving i bistandsinteressen for Nigeria, gjennom nettopp OfU. OfU er et stort og voksende program som engasjerer seg spesielt i miljøsaker i mange afrikanske land», sier Houeland. Grunnen til at OfU gradvis trappes ned, er neppe frykt for konsesjoner. Usikkerhet og det faktum at Nigeria er et veldig vanskelig land å jobbe i, er trolig viktigere grunner til Norges tilbakeholdenhet, tror Houeland.

«Det kan virke som om det har vært press fra Olje- og energidepartementet, som da representerer oljenæringen, og Finansdepartementet for ikke å engasjere seg i oljerelatert bistand i sivilsamfunnet. I en tidlig fase av OfU var det snakk om at oljeselskaper var redde for at anklager om sammenblanding mellom næringsliv og bistand skulle føre til manglende konsesjoner. Men i hovedsak er Nigeria et tungt land å jobbe i. Norsk bistand har nulltoleranse for korrupsjon og kjappe resultater, og i Nigeria må man navigere i et komplekst landskap med stadig skiftende aktører og store problemer knyttet til korrupsjon. Men dette skulle ikke hindre økt støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner, som ERA, med gode resultater og rutiner», sier Houeland, og legger til at hun synes Norge burde ha engasjert seg mer i den nigerianske oljeproblematikken – både gjennom programmet Olje for utvikling og gjennom å vise mer interesse for landets miljøutfordringer.

«Utenom UNEP-rapporten er det overraskende lite forskning på miljøødeleggelsene i Nigerdeltaet, og små organisasjoner med begrensede ressurser, som ERA, gjør en vanvittig innsats for å dokumentere situasjonen. Men det er ikke tilstrekkelig. Vi trenger å vite mer om situasjonen, de konkrete konsekvensene og årsaksforhold. Når det norske Etikkrådet for SPU (Statens pensjonsfond utland) ikke kan konkludere om skyldspørsmål, har vi et massivt problem. Oljeselskapene peker på tyver og myndighetene, uten tvil med rette, men fratar det oljeselskapene ansvar? Når miljøinspektørene er avhengig av oljeselskapenes infrastruktur, er de lite troverdige. Det trengs nøytral og solid kunnskap. Det er et fryktelig vanskelig terreng å jobbe i», sier Houeland.

«Samtidig vet vi allerede mye, og det er mye konkret man kan gjøre.»