Gulu, Uganda. Victoria Abio husker ikke eksakt når hun ble bortført, men rebellenes ansikter glemmer hun aldri. Familien lå og sov da ukjente menn med store støvler og truende stemmer sparket opp døren til hjemmet deres en natt i 1997. I lyset fra en lommelykt så hun spissen på et AK-47-gevær som pekte mot ansiktet hennes. Victoria ble tatt med ut og bunnet sammen med titalls andre barn som ventet utenfor huset.

Deretter ventet mange dagers gåtur gjennom ukjente skoger, bort mot grensen til det som i dag er Sør-Sudan. Uten hverken mat, drikke eller hvile, kollapset mange på turen. Flere døde. Soldatene gjorde det klart at den som klaget, ble torturert. Den som var for utslitt, fikk en kule i hodet.

– En gutt sa at han ville hvile. Da svarte en av rebellene: «Kom, så skal du få hvile». Så fikk han en kule i hodet, forteller Victoria, som var syv år da hun ble kidnappet.

Slik startet Victorias første av åtte år med LRA-rebellene. 12 måneder senere hadde hun fått våpentrening og skutt flere enn hun klarer å huske. Som tiåring hadde hun indre blødninger fra voldtekter. Da hun var 13, fødte hun sitt første barn. Barnefaren var en av kommandantene.

Tusenvis av barnesoldater. Den tidligere kirkekorsangeren og lederen for en av verdens mest beryktede hærer, Joseph Kony, står bak en av Afrikas lengstvarende konflikter. I løpet av de 20 årene som Herrens motstandshær (Lord Resistance Army – LRA) herjet i Nord-Uganda, ble nærmere to millioner mennesker fordrevet fra sine hjem. Mer enn 10 000 mennesker ble drept, og ifølge FN ble rundt 30 000 barn bortført, hvorav mange tusen av disse endte opp som barnesoldater.

Utviklingen i regionen går sakte, men sikkert fremover. Storsatsing på infrastruktur, markedsplasser, kommersielle handelssentre og jordbruk sprer optimisme.

Da fredsforhandlingene mellom ugandiske myndigheter og LRA startet i 2006, hadde infrastrukturen i Nord-Uganda kollapset, familier var splittet og tusener drept. I 2007 var 1,8 millioner mennesker internt fordrevne.

I dag går utviklingen i regionen sakte, men sikkert fremover. Storsatsing på infrastruktur, markedsplasser, kommersielle handelssentre og jordbruk sprer optimisme. Men i skyggen av de mange utviklingstiltakene lever de som ble bortført av Konys menn: Barnesoldatene, sexslavene og kommandantenes koner har returnert fra bushen og strever med å finne tilbake til livet igjen.

Voldtatt som tiåring. Da jeg møter Victoria i Nord-Ugandas største by, Gulu, er det 11 år siden hun klarte å flykte. Detaljerte minner fra de fryktelige hendelsene under LRA, vil ikke slippe taket.

– Mitt verste minne fra disse årene er voldtektene, sier hun og ser ut gjennom vinduet.

Jeg var rundt ti år da en 40-årig mann ville at jeg skulle bli hans syvende kone. Han inviterte meg hjem og sa at han trengte barnevakt til sitt barn. Da det ble mørkt, kastet han seg over meg, sier Victoria.

Hun ser opp mot taket, trekker pusten og svelger et par ganger. Så snur hun hodet mot vinduet igjen og fortsetter å fortelle.

– Smerten var ubeskrivelig. Da jeg begynte å gråte, prøvde han å kvele meg. Så fortsatte han voldtekten. Smertene ble verre og verre, helt til jeg mistet følelsen og falt sammen på gulvet. Da hadde han holdt på hele natten. Blodet fosset fra underlivet, og jeg krøp bort til hjørnet av rommet der jeg fant et laken som jeg dekket meg til med. Så krøp jeg sammen i en krok og sovnet.

Historiene hennes er detaljerte, og hun snakker uavbrutt på språket acholi. Hennes morsmål er madi, men i bushen var hun nødt til å lære seg språket til Joseph Kony og rebellene.

– I begynnelsen forsto jeg ikke et ord av hva noen sa, men de truet med å drepe meg hvis jeg ikke snakket acholi, sier hun.

Helt siden 1960-tallet og frem til den nåværende presidenten Yoweri Museveni tok makten, er Uganda blitt styrt av diktatorer.

Dreper i Guds navn. Helt siden 1960-tallet og frem til den nåværende presidenten Yoweri Museveni tok makten, er Uganda blitt styrt av diktatorer. Både Milton Obote og Idi Amin figurerer på lister over verdens mest brutale ledere. Da Museveni den 29. januar 1986 sto på trappene til parlamentet og lovet frihet og demokrati til folket, følte flere etniske grupper misnøye, blant dem acholifolket som opprørslederen Joseph Kony tilhører. Det er flere faktorer bak misnøyen, en av dem er «bushkrigen» som Musevenis menn utkjempet i sentrale Uganda. Med mål om å styrte Milton Obote og senere Tito Okello, tok ugandiske militærstyrker livet av tusenvis av sivile. Dette ga Museveni acholifolket skylden for.

Det er usikkert hvilket år Kony ble født, men de fleste kilder sier 1961. Geriljalederen var en katolsk altergutt, og ifølge folk som kjente ham fra hjembyen i kommunen Odek, var han en konge på fotballbanen og en briljant danser. Livet hans tok en vending da han ble inspirert av slektningen Alice Auma Lakwena og hennes militære og spirituelle rebellbevegelse «Holy Spirit Movement». Lakwena, som identifiserte seg som en mystiker besatt av hellige ånder, hadde som mål å frigjøre Uganda fra de overgrep som den ugandiske regjeringen sto bak. Hun brukte overtro som maktmiddel og lovet sine tilhengere udødelighet hvis de levde et «rent» og åndelig liv.

Dette gjorde inntrykk på den unge Kony. I 1986 tok 25-åringen over bevegelsen, endret navn på bevegelsen til «Herrens motstandshær» og fortsatte kampen for å styrte regjeringen.

Kony ønsket å innføre et teokratisk styre basert på Bibelens ti bud, og for å klare dette trengte han hjelp. Fra 1986 og i to tiår gjorde han titusener av barn til soldater. 

Kony ønsket å innføre et teokratisk styre basert på Bibelens ti bud, og for å klare dette trengte han hjelp. I de neste to tiårene gjorde han titusener av barn til soldater.

– Det var en forferdelig tid. Jeg og vennene mine pleide å løpe fra landsbyen inn til Gulu hver eneste kveld i over 15 år for å gjemme oss. Det var langt, og vi var redde. Vi løp for livet, sier Iryn Lanyero.

Hun var én av tusenvis såkalte nattpendlere; barn som sov under trapper, i kirker og på sykehus inne i småbyene for å redde livet. I landsbyene var ingen barn trygge, så foreldrene ble nødt til sende barna til nærmeste småby før det ble mørkt om kveldene.

Tiltalt for krigsforbrytelser. I nabolandet Sudan raste borgerkrigen mellom sør og nord. Som straff for at president Museveni støttet opprørsbevegelsen SPLA i Sør-Sudan, ga Sudan-regimet støtte til Kony og LRA. I 2005 utstedte Den internasjonale straffedomstolen (ICC) arrestordre på Kony og fire av hans øverste kommandanter, som ble tiltalt for drap, voldtekt og bortføring av barn. Dette ble begynnelsen på flere år med fredsforhandlinger mellom den ugandiske regjeringen og LRA.

Kony har nektet å signere en fredsavtale og fortsetter sine operasjoner i Kongo, Sør-Sudan og Den sentral afrikanske republikk. Nestkommandant i LRA, Dominic Ongwen, ble pågrepet i Den sentralafrikanske republikk i januar 2015.

Han ble selv rekruttert av militsgruppen som tenåring, og steg raskt i gradene. Etter få år var han en av bevegelsens mest fryktede menn, og har ledet angrep der hundrevis av barn er blitt bortført. Den 6. desember møter Ongwen for retten i Haag. Han er den første LRA-kommandanten som blir stilt for retten av krigsforbryterdomstolen.

Krigen tok alt. Jeg møter Nancy på en katolsk skole i Gulu. Også hun ble bortført av LRA som syvåring. Tre år senere ble hun voldtatt av Dominic Ongwen. Fra den dagen ble hun kona hans.

– Vi var mange barn som bodde sammen dypt inne i skogen, og kommandantene kom ofte for å voldta. Joseph Kony var ikke noe unntak. Vi hadde ikke noe valg. Nektet du, ble du drept.

– Jeg føler fortsatt smerten av harde slag med trestokker og machetekniver mot kroppen, sier Nancy. 

Når tårene kommer, blir talen hennes nesten uforståelig. Da hun var 13 år, ble kjeven hennes sprengt bort av en bombe da hun ble sendt for å kjempe mot de ugandiske militærstyrkene ved frontlinjen.

– Kampene pågikk lenge, og mange liv gikk tapt. Da bomben gikk av, var alt kaos, så jeg tok sjansen på å flykte, sier hun.

Hun løp så fort hun orket og gjemte seg i den tette jungelen på grensen til Uganda. Etter et par dager ble hun funnet av den ugandiske hæren og tatt med hjem. I dag bor Nancy i Gulu sammen med sine to barn og jobber som vaskehjelp på den katolske skolen. Hun har vært gjennom åtte operasjoner og har i dag en del av hoften sin som kjeve.

– Livet i dag er vanskelig. Folk ser på meg som et udyr. I deres øyne er jeg fortsatt en rebell. Jeg mangler utdannelse, flere kroppsdeler og sliter psykisk. Krigen har tatt alt fra meg, sier Nancy.

Sliter psykisk. Avdelingen for psykisk helse på Gulu Referral Hospital, er smekkfull. I 1984 hadde klinikken i gjennomsnitt fem pasienter pr. dag. I dag er det opp mot 100. Hver måned søker over 1000 personer hjelp her. En mann løper naken rundt og skriker, noen middelaldrende menn sitter apatiske og stirrer ut av et vindu. Urinlukten river i nesen.

– De fleste pasientene som kommer hit, sliter med traumer fra krigen. De har angst, depresjoner og i de aller fleste tilfeller tegn på posttraumatisk stresslidelse (PTSD), sier William Odur, som har jobbet på avdelingen i 30 år. Han kritiserer myndighetene for at de ikke prioriterer psykisk helse:

– Psykiatri er totalt ignorert, og myndighetene gjør ingenting for å hjelpe de som sliter. Mindre enn én prosent av helsebudsjettet går til psykisk helse, og de midlene havner på landets eneste psykiatriske sykehus, som ligger i Kampala. Her har vi hverken medisiner eller personell nok til å hjelpe pasientene.

Heksekunst som medisin. Odur tar meg med til Avach. Vi kjører ikke langt før asfaltveiene i Gulu blir til rustrød jord. Det er lenge siden det regnet, og den tørre jorden virvler opp i store støvskyer. Etter to timer på motorsykkel er vi fremme. Fra dette området ble hundrevis av barn bortført av LRA-rebellene. Her har hvert eneste voksne menneske vært vitne til drap og de brutale metodene til rebellene. I 2006 gjennomførte forskere ved det medisinske fakultetet ved universitetet i Gulu en undersøkelse som viste at 62 prosent av folket her slet med psykiske plager. Ifølge Odur, har myndighetene ikke vist interesse til å følge opp situasjonen siden.

Jeg møter Grace (32) inne i en mørk leirhytte der dyreskinn, trommer og skjell ligger strødd utover det mørkebrune jordgulvet. Historien hennes ligner på Victoria og Nancy sine. Grace ble kidnappet som 13 åring, og etter flere år som kriger klarte hun å rømme fra terroren. Hun har slitt psykisk i alle år, men har aldri fått hjelp. Det var Odur og forskerteamet fra universitetet som fant ut at hun lider av posttraumatisk stresslidelse. De ga henne medisiner i en måned, men så tok pengene slutt.

– Medisinene gjorde godt for Grace. Hun sa at hun hadde det mye bedre med seg selv, og marerittene forsvant. Dessverre stoppet hjelpen da midlene tok slutt, sier Odur.

For noen år siden bestemte Grace seg for å bli heksedoktor for å hjelpe seg selv og andre som sliter.

– Det er mange som kommer til meg for å få hjelp. De fleste ønsker å bli kvitt vonde tanker, og det kan jeg hjelpe dem med, sier hun.

«Barndommen min ble borte, og jeg sliter fortsatt med mareritt. Men nå er livet bedre. Vi har det fint igjen, Grace og jeg.» Graces ektemann, Kennedy Okumo (38), som også var barnesoldat.

Grace smiler og ser bort på mannen sin, nok en barnesoldat som sliter psykisk. Det var på oppdrag for Kony at de traff hverandre og fant kjærligheten.

– Barndommen min ble borte, og jeg sliter fortsatt med mareritt. Men nå er livet bedre. Vi har det fint igjen, Grace og jeg, sier ektemannen.

Formann for de lokale myndighetene i Gulu, Martin Ojara, innrømmer at det er urovekkende at ikke psykisk helse blir mer prioritert.

– Hvis vi sammenligner med hvordan regionen så ut for ti år siden, ser vi enorme endringer. Gode veier, nye skolebygg og jordbruksprosjekter er lyspunkter i utviklingsprosessen. Når det er sagt, er det for lite fokus på psykisk helse. Det er bekymringsverdig at myndighetene ikke gir de midlene som kreves for å håndtere traumene. Hvis ikke vi hjelper folk å få ro mentalt, er all annen utvikling nytteløst, sier Ojara.

Bistandsavhengighet. I kriseårene fra midten av 1980-tallet frem til 2007, var over 90 prosent av innbyggerne avhengige av nødhjelp. Nasjonale og internasjonale hjelpeorganisasjoner strømmet til Nord-Uganda, og folket i flyktningleirene levde på bistand i mange år.

– Vi har aldri hatt så mange bistandsorganisasjoner registrert som under kriseårene. Siden medlemskapet hos oss er frivillig, er det vanskelig å si eksakt antall, men at det var flere hundre bare her i Gulu, er det ingen tvil om. I dag har vi rundt 60 medlemmer, sier programkoordinator Immaculate Alanyo ved Gulu District NGO Forum.

Krigsårene tok landområdene fra acholifolket som opprinnelig var selvforsynte bønder.

– Tradisjonen tro lever folk av jordbruk, men kriseårene gjorde folk avhengige av nødhjelp. Etter så mange år i flyktningleir hadde de glemt sine røtter og mistet sin jord. Den store fattigdommen har gjort folk avhengige av alkohol og narkotiske stoffer. Selvmordstatistikken her er den høyeste i landet, sier Odur ved avdelingen for psykisk helse ved sykehuset i Gulu.

Norge har vært en av de største internasjonale giverne og har ifølge Utenriksdepartementet, gitt 321,5 millioner kroner til regionen fra 2006 frem til 2016.

Arbeidet med gjenoppbyggingen av Nord-Uganda er både omfattende og dyrt. I 2006 startet ugandiske myndigheter et program for fattigdomsreduksjon og utvikling. Prislappen lå på 606 millioner dollar (cirka 4,8 milliarder kroner). Norge har vært en av de største internasjonale giverne og har ifølge Utenriksdepartementet, gitt 321,5 millioner kroner til regionen fra 2006 frem til 2016.

Midlene har blant annet gått til utdanning, rettsbeskyttelse, helse og infrastruktur.

Men langt fra alle penger er gått dit de skal. I 2012 avdekket Ugandas riksrevisjon at rundt 25 millioner norske kroner hadde havnet i lommene på utro tjenere, blant annet tilknyttet statsministerens kontor i landet. Norge krevde umiddelbar tilbakebetaling av beløpet, noe som ble gjort i 2013.

Bekymringsverdig statistikk. Til tross for en rekke utviklingstiltak, ligger regionen langt bak gjennomsnittet på landsbasis på en rekke områder: Nær halvparten av alle barn dropper ut av skolen før syvende klasse. Arbeidsledigheten blant unge ligger på rundt 80 prosent. Ifølge en ny rapport fra Verdensbanken lever 4,7 prosent under fattigdomsgrensen i det sentrale Uganda. I Nord-Uganda er tallet 43 prosent.

«Selv om det fortsatt er mye som gjenstår, ser fremtiden absolutt lys ut. En må huske hvor enormt krevende det er å jobbe i en etterkrigsregion og at det tross alt bare er ti år siden krigen sluttet.» Formann for de lokale myndighetene i Gulu, Martin Ojara

– Selv om det fortsatt er mye som gjenstår, ser fremtiden absolutt lys ut. En må huske hvor enormt krevende det er å jobbe i en etterkrigsregion og at det tross alt bare er ti år siden krigen sluttet, sier Ojara ved myndighetenes kontor i Gulu.

Nonne gir håp. På skolen Saint Monica Girls’ Tailoring Centre i Gulu er det snart tid for lunsj. Under et stort tre midt på gårdsplassen sitter et titall jenter i grønne skoleuniformer og leser til eksamen.

Skolen, som drives av den katolske nonnen Rosemary Nyirumbe, gir jentene som kom tilbake fra bushen en sjanse til å starte livet på nytt. Her får de lære seg å lese og skrive og ta kurs i praktiske fag som skreddersøm og catering.

Victoria Abio er én av rundt 200 jenter som studerer her. Da hun kom tilbake til Uganda etter mange år i bushen, ble hun ignorert av familien.

– Rebelljenta er tilbake, sa de. Ingen ønsket å se meg, ikke engang min egen familie. Da ble søster Rosemary min redning, sier Victoria.

Victoria har to barn. Joy (11) ble født like før hun flyktet fra rebellene, mens hun har fått Joan (7) med en ny mann. Både Victoria og barna går på skolen hos søster Rosemary. Livet har gått videre, men minnene fra krigen blir aldri borte.

– Vi som har returnert fra bushen, blir aldri sett på som mennesker. Hver eneste dag slenger folk stygge kommentarer. Nå snakker alle om at krigen er over, men det er jeg uenig i. Den vil alltid leve i mitt hjerte.