Poessin, Burkina Faso. Fem menn sitter fastlenket til to trær med grønne kroner som reiser seg mot skyene og gir skygge på den åpne plassen. Det klirrer i lenkene hver gang noen av dem reiser seg eller skifter stilling på den harde bakken. En mann reiser seg opp, tar et skritt så langt kjettingen rekker og urinerer i en beholder bare en halvmeter fra sine medfanger.

Slik kan de som mistenkes for forbrytelser i Poessin, en by som ligger like utenfor hovedstaden Ouagadougou, sitte fengslet i opptil en uke. Men de som har surret lenken rundt treet og låst den fast rundt fangenes føtter, er ikke fra politiet.

Mennene og kvinnene i brune og beige uniformer, bevæpnet med macheter, jernrør, treklubber og hjemmelagde geværer – utgjør byens koglweogo-gruppe. De er en lokal gren av det landsomspennende nettverket av borgervernsgrupper som har påtatt seg å løse konflikter, fange tyver og utmåle passende straff.

– Det er mye vold. Enkelte tider på døgnet kan man ikke gå ut, og politiet har ikke alltid muligheten til å patruljere, sier Zerbo Mustafa, som tidligere var i politiet, men som nå er sekretær i byens koglweogo.

Etniske motsetninger. Ifølge en meningsmåling er et stort flertall av burkinerne positive til koglweogos maktutøvelse. Det er kanskje ikke så rart i et land der en fattig og korrupt stat stadig mislykkes når det gjelder å garantere innbyggernes sikkerhet.

Men siden militante jihadistgrupper med kobling til Al-Qaida og Den islamske staten har gjort sitt inntog i landets nordlige og østlige deler, er rollen deres endret. Koglweogo-grupper er blitt en del av den komplekse konflikten.

En del steder har borgervernet tatt opp kampen mot jihadistene, og andre steder er de drevet bort av motstanderne som er tyngre bevæpnet.

Det har utviklet seg til en etnisk konflikt: Jihadistene verver medlemmer fra minoritetsgruppen fulani, mens koglweogo ofte består av mennesker fra majoritetsgruppen mossi. Når mossi-byer angripes av jihadister, tar koglweogo-grupper hevn på fulanier – iblant i form av rene massakrer.

I løpet av tre dager i januar ble opptil 200 fulani-menn og -gutter drept i området rundt Yirgou i nordøst. De mistenkte er medlemmer fra områdets koglweogo. At få av de skyldige er tatt, skyldes trolig at ledelsen i koglweogo har god kontakt med landets elite, som til og med er avhengige av bevegelsens innsats for å bedre sikkerheten. 

Symbolske våpen. Det er sen kveld når vi vender tilbake til Poessin-gruppens base – et 50 kvadratmeter stort område gjerdet inne med et gult tau. Det er bekmørkt med unntak av gløden fra et halvveis utbrent bål med en tykk trestokk i og det flakkende lyset fra enkelte lommelykter. I denne delen av landet har fremdeles ikke jihadistgruppene fått fotfeste. Når Poessins koglweogo skal ut på nattpatrulje, kan de fremdeles konsentrere seg om å fange tyver og overholde ro og orden.

En av de første som ankommer, er Sakande Ablace, en mann med en jordbrukers grove hender og vennlige, sørgmodige øyne. Han forteller om en kveld for et halvt år siden. Hans kone var hjemme alene da tyvene brøt seg inn. Foruten kontanter stjal de solcellepanelet, TV-en og gassbeholderen – livsviktige eiendeler som det hadde vært vanskelig å skaffe seg. Men forbryterne måtte ta det et skritt lenger. Sakande Ablace fester blikket på den glødende trestokken når han forteller om voldtekten.

– De hadde allerede tatt alt vi eide. Hvorfor var de nødt til å ta det også? Det var da jeg bestemte meg for å bli en koglweogo, sier han.

Det er en frivillig, og ifølge Sakande Ablace, ubetalt jobb. Risikoen er desto større. Han forteller om slektninger av forbryterne som prøver å frigjøre de pågrepne, og om kriminelle som har bedre skytevåpen enn koglweogo-gruppen.

Sekretæren Zerbo Mustafa påstår dessuten at de ikke bruker skytevåpen i det hele tatt, og at geværene vi ser rundt oss ikke fungerer.

– Vi har ikke lov til å ha skytevåpen, så geværene er mest av symbolsk betydning, sier han.

Uansett hvilke midler som egentlig benyttes av Poessins koglweogo, så er medlemmene enige i at deres arbeid har hatt en effekt. Etter å ha lidd under epidemiske nivåer av innbrudd, motorsykkeltyverier og voldsomme ran våger byens innbyggere nå å bevege seg utendørs igjen.

– I løpet av de 22 månedene gruppen har eksistert, er mye forandret. Vi noterer alle voldsepisoder, og de er blitt langt færre, sier Zerbo Mustafa.

Problematiske metoder. Koglweogos popularitet bygger på at de ofte lykkes med å begrense kriminaliteten. Men metodene er problematiske. En mistenkt kriminell er helt overlatt til det lokale borgervernets syn på rettferdighet.

Et par dager før besøket i Poessin får vi se en Whatsapp-tråd der koglweogo-medlemmer rundt omkring i Burkina Faso deler videoklipp av sin siste fangst: En mann er hengt opp i et tre med armene bundet fast, en annen har fått ryggen pisket i stykker, en tredje er bundet fast med hender og føtter i en trebjelke som er hengt over to bukker, og innimellom løfter militsmennene i filmklippet opp bjelken og bærer omkring på mannen der han henger i sin sammentrykte og lutryggede stilling.

Zerbo Mustafa bedyrer at gruppen i Poessin har sluttet med slike ting. Her er det ingen som piskes. Ingen henges opp i trær. Men noen «triks» har de så klart enda, sier han og viser frem en liten beinbit, formodentlig fra et mindre dyr.

– Denne her stikker man inn mellom fingrene på tyven, og så trykker man sammen hånden hans. Det gjør veldig vondt, og da innrømmer de alt.

– Politiet har sagt at vi ikke får piske eller torturere, så nå gjør vi det slik i stedet, sier han fornøyd.

Vakthold langs veien. Klokken er ett om natten når hele patruljen er samlet. Drønnet fra et titall motorsykler bryter nattens stillhet. Vi farer fremover på smale stier, langs høye murer, forbi åkerlapper der hirseplanter vaier over hodet vårt.

Etter 15 minutter bremser motorsyklene et sted hvor veien, som ser ut som en bred sti, deler seg. Vi blir igjen med den gruppen som setter opp en post i krysset.

Zagre Inoussa tar kommandoen. Han holder en hysjende finger foran munnen før han og to kolleger smyger seg bort for å gjemme seg i mørket.

Luften er stille og tykk som en varm sommerkveld, når stillheten brytes av lyden fra en motorsykkel som skramler frem langs veien. Zagre Inoussa legger seg på hjul etter motorsyklisten som gir full gass når han får øye på sin forfølger. «Koglweogo, koglweogo!» roper Zagre Inoussa før han med sin kollegas hjelp får stanset motorsyklisten.

– Han sa at han ble redd fordi han ikke forsto at vi var koglweogo. Ellers hadde han stoppet med en gang, sier Zagre Inoussa pesende når han kommer tilbake.

Like bak ham går kollegene sammen med motorsyklisten, Ama Dicko, en mann i en gulspraglete dress og med et oppgitt ansiktsuttrykk. De fant ikke noe tyvgods på ham, men han mangler papirer på at den gamle motorsykkelen er hans. Nå får han ikke ta den med seg videre.

Bevæpner borgervernet. Det vi har vært vitne til på stien ved Poessin, er trolig i nærheten av koglweogos opprinnelige hensikt. Men deres kolleger i nord går en helt annen fremtid i møte. Det mener Héni Nsaibia, en svensk analytiker blant annet for den internasjonale konfliktdatabasen ACLED. Siden hæren ikke har lykkes i å stanse jihadistene, vil regjeringen nå dele ut våpen til borgervernsgruppene.

– Hittil har koglweogo ikke hatt samme våpen som jihadistgruppene og derfor ikke kunnet konfrontere dem ordentlig. Men det vi nylig har sett, er regjeringens nye lov som gjør at de kan rekruttere frivillige. De har allerede bevæpnet noen koglweogo-grupper.

Héni Nsaibia tror at det å rekruttere frivillige kan fungere, men at det kommer til å gå galt om de fortsetter å angripe minoriteter. Akkurat nå, mener han, er jihadistene på vei til å lykkes med sine ambisjoner om å så splid i landet.

– Vi har sett at det skjer massakrer som skaper splittelser mellom grupper. Både militæret og koglweogo har gått hardt frem mot fulani (en folkegruppe som utgjør 10 prosent av befolkningen, red.anm.), noe som har fått opp farten på rekrutteringen til jihadistgruppene. Mange fulanier kjenner at de ikke har noe annet valg, sier Héni Nsaibia.

På stien i Poessin har resten av koglweogo-gruppen kommet tilbake. Motorsyklisten Ama Dicko har ti lommelykter rettet mot seg og holder den ene hånden foran seg for å skjerme seg mot det blendende lyset. Han kommer til å tilbringe natten hos borgervernet. I morgen må han forsøke å bevise at motorsykkelen er hans.

– Jeg ville mye heller vært hjemme nå. Men jeg skal ikke klage, det er bra at koglweogo gjør jobben sin, sier han.