Addis Abeba, Etiopia. Etiopias hyllede fredsskaper og landets demokratiske messias har ikke bare havnet i borgerkrig mot en delstat i sitt eget land, han kritiseres også i stigende grad for å være egenrådig og diktatorisk og for å vende tilbake til gamle autoritære metoder for å få kritikere til å tie.

Ved sin maktovertagelse for litt over to år siden ble Abiy Ahmed feiret som noe nær en frelser. Klistremerker av hans smilende ansikt var limt på taxier, minibusser og personbiler overalt i Addis Abeba. Han var symbolet på forandring og fremgang for Afrika. Og han lovet å holde frie og rettferdige demokratiske valg i det historisk autoritære Etiopia innen utgangen av det etiopiske år 2012. Det rakk han ikke. Nå er vi i år 2013 ifølge den etiopiske kalender, og i stedet for demokrati er det krig og konflikt i Etiopia. Offisielt skyldes valgutsettelsen koronapandemien. Men kritikerne mener også at pandemien kom beleilig for statsministeren som ikke lenger nyter samme folkelige støtte som da han overtok makten, da hans løfter om forandring og demokrati skapte enorm folkelig eufori.

I dag er euforien og klistremerkene for lengst borte og erstattet med vanlige reklameplakater og en engstelse for når de neste voldelige opptøyene rammer.

I november innledet statsministeren selv en risikabel militæroffensiv mot det styrende partiet i den nordlige Tigray-region, TPLF. Samtidig er journalister og politiske motstandere igjen begynt å havne i fengsel. Jo lengre tid det går uten et valg, jo mer presserende blir spørsmålet om nobelprisvinnerens demokratiske prosjekt for Etiopia allerede er havarert.

Det mener René Lefort, en anerkjent fransk analytiker og iakttager av etiopisk politikk siden 1970-tallet.

«Det demokratiske prosjektet i Etiopia er dødt for øyeblikket. Det er mulig det kan gjenopplives. Men ikke så lenge Abiy Ahmed insisterer på at han alene kan lede landet», sier han.

«Jeg tror først han vil holde valg når han er sikker på å vinne. Hvis ikke han er det, har vi neppe sett den siste utsettelsen av valget.»

En lignende vurdering kommer fra Kjetil Tronvoll, professor i freds- og konfliktstudier ved Bjørknes Høyskole, som i 30 år har studert krig og fred på Afrikas horn.

«Abiy Ahmed er ikke demokrat. Han ser seg selv som Etiopias nye keiser. Og med denne krigen har han totalt ødelagt sitt eget prosjekt om å skape fred og demokrati», sier Tronvoll.

«Det er svært pinlig for Nobelkomiteen at fjorårets fredsprisvinner går til krig mot sin egen befolkning.»

Valgfest i nord. Krigen mellom Abiy Ahmeds føderale styrker og Tigrays regionale soldater utkjempes både på slagmarken og på ulike medieplattformer. Begge sider ser motparten som illegitim og forsøker å overbevise omverdenen om dette. Argumentene baserer seg ofte på det utsatte etiopiske valget.

I september kom den første kulminasjonen på konflikten da Tigray-regionen trosset både koronaen og de føderale myndighetene ved å gjennomføre sitt regionalvalg selv om det var erklært ulovlig av myndighetene i Addis Abeba.

«Stemmegivningen skjedde uten vold eller problemer. Folk var fornøyde og fredelige, og valgdeltagelsen var over 97 prosent», sa lederen av den lokale valgkommisjonen da valglokalene stengte. Det var en tydelig provokasjon rettet mot sentralregjeringen. Det var både salt i Abiys blødende demokratiske sår og et bevis på at de føderale myndighetene i Etiopia ikke har samme kontroll over landet som tidligere. I tiden frem mot regionalvalget vedtok parlamentet i Addis Abeba til og med lover som rent juridisk banet vei for en eventuell føderal militærintervensjon.

Det avsto Abiy Ahmed i første omgang fra. Men en rekke etiopiske og utenlandske journalister ble stanset av det hemmelige politiet i Addis Abeba da de ville fly til Tigray for å dekke valget.

Og på vei tilbake fra Tigray ble også professor Kjetil Tronvoll, som hadde vært den eneste internasjonale valgobservatøren, holdt tilbake på flyplassen i Addis Abeba og avhørt av det hemmelige politiet fordi de føderale myndighetene anså hans tilstedeværelse i Tigray som en støtte til det ulovlige valget. Tronvoll måtte nærmest flykte tilbake til Oslo på grunn av drapstrusler blant annet i sosiale medier.

«Det er i etterkant tydelig at i hvert fall deler av opposisjonen og pressen i Etiopia blir sjikanert av myndighetene. De gamle autoritære tendensene har vokst det siste året», sier den franske analytikeren René Lefort.

Pressefriheten i Etiopia gjorde et kjempehopp på rangeringene i 2019. I noen måneder var det ingen journalister fengslet i Etiopia, noe som var en historisk milepæl. Men i dag er det igjen fengslede journalister, mens noen til og med har måttet flykte.

«Jeg ble arrestert av politiet og slått i ansiktet etter en kritisk artikkel», sier journalist Temesgen Bitewlign som i fjor flyktet til Sverige etter å ha jobbet fem år i den statlige TV-stasjonen.

«Jeg hadde begynt å ta Abiys ord om pressefrihet alvorlig og dekket historier selv om de ikke direkte bakket opp regjeringen», sier han. Det gikk fint inntil en av artiklene ga ham det hemmelige politiet på nakken.

Etnisk vold. Det er imidlertid neppe verdens letteste jobb å skape demokrati i et gammelt keiserrike og militærdiktatur som Etiopia, som rommer over 80 forskjellige etnisiteter. Selv med legitimiteten fra Nobels fredspris i ryggen og fremdeles en forholdsvis stor folkelig støtte har Abiy Ahmed store utfordringer som strekker seg langt utover spørsmålet om valget og Tigray alene.

En av de alvorligste utfordringene er tilbakevendende etniske stridigheter om fordelingen av makten i landet, som i de verste tilfellene har lignet forsøk på etnisk utrenskning. Nettopp den betegnelsen brukte organisasjonen Minority Rights Group International om de voldelige opptøyene i juni og juli, da minst 166 mennesker ble drept i løpet av et par dager.

«De ekstremt bekymringsfulle taktikkene som ble brukt i disse angrepene, indikerer tegn på etnisk utrenskning», skrev organisasjonen i en rapport om hendelsene.

Opptøyene skjedde som en reaksjon på drapet på en populær sanger fra den etniske gruppen oromo, som også Abiy Ahmed tilhører. Oromoene er den mest tallrike etniske gruppen, men har historisk vært den mest undertrykte gruppen i Etiopia. Allerede få timer etter drapet begynte unge oromoer i flere byer å gå fra dør til dør og sjekke folks identitetskort og overfalle personer med andre etnisiteter. I Addis Abeba ble store deler av byen rasert, og lokale borgere begynte spontant å organisere seg i private borgervernsgrupper for å holde voldsmennene borte. Skylden for Etiopias demokratiske stillstand bør derfor ikke alene tillegges statsminister Abiy Ahmed, mener Dawit Yohannes, senioranalytiker ved den afrikanske tankesmien Institute for Security Studies.

«Det er så lett å kalle ham diktator, men jeg mener skylden for den demokratiske stillstanden må gis til de mange opposisjonspolitikerne og grupperingene som driver og splitter landet etter etniske grenser, og som i det skjulte organiserer slike voldelige opptøyer», sier Dawit Yohannes.

«Problemet er at Abiy Ahmed i starten av den politiske overgangen åpnet opp det demokratiske rommet så alle og enhver kunne bli med, uten at det samtidig ble laget noen avtaler om hvordan spillereglene skulle være», sier han.

«Han inviterte jo alle politiske motstandere tilbake til landet i 2018, hvis de gikk med på å underlegge seg grunnloven og legge ned våpnene. Men flere av dem har jo fremdeles våpen, og andre truer hele tiden med å ville la deres del av landet løsrive seg fra føderasjonen. Det hjelper ikke det demokratiske prosjektet», utdyper han.

Opposisjonen i fengsel. Men selv myndighetenes forsøk på å slå ned på folkene bak urolighetene har avfødt enda mer kritikk for å gå imot det demokratiske prosjektet, fordi landets mest fremtredende opposisjonspolitikere – skyldige eller ei – er fengslet.

To av de mest profilerte politiske motstanderne, som er anholdt for å orkestrere de voldelige opptøyene, er den kontroversielle mediemogulen Jawar Mohammed og Bekele Gerba, nestformann i det felles partiet Oromo Federalist Congress (OFC). De er blitt fremstilt for retten i en langtrukken prosess fylt med forsinkelser, feil og voldsomme politiske beskyldninger.

«Målet med anklagen er å forhindre opposisjonsfigurer og politiske partier i å vinne valget», sa Jawar Mohammed da han første gang fikk muligheten til å ytre seg i retten.«Jeg er stolt av å bli anklaget som terrorist for å forsvare likhet og rettferdighet.»

Jawar Mohammed er – kanskje bortsett fra Abiy Ahmed selv – den mest kontroversielle skikkelsen i Etiopia for tiden og er kjent for å ha stor innflytelse på de unge blant oromofolket gjennom sitt Oromo Media Network og via sosiale medier. Han hadde over to millioner følgere på Facebook, før profilen hans ble stengt.

I fjor i oktober var Jawar Mohammed også innblandet i en sak om oppfordring til voldelige opptøyer, da han på sin Facebook-profil plutselig ropte om hjelp fra sine følgere, fordi politiet var i ferd med å trenge inn i hans hjem for å arrestere eller myrde ham, fryktet han. Det fikk hans unge følgere ut på gaten i store opptøyer. Blant annet brente de Abiy Ahmeds nye bok, kastet stein på politiet og overfalt ikke-oromoer. Minst 86 døde i disse opptøyene, men Jawar Mohammed avviste anklagene om å stå bak også den gangen:

«Jeg kan ikke se hva noen ellers kan gjøre, enn å be om hjelp, når bevæpnede folk kommer inn i hjemmet ditt midt på natten», sa han da. Han innrømmet også at arnestedet for de etniske urolighetene er nettopp i Addis Abeba:

«Det er uenigheter blant de etniske elitene her i hovedstaden, som manifesterer seg i sammenstøt mellom forskjellige etniske grupper ute i distriktene.»

Om Jawar Mohammed og de andre tiltalte politikerne denne gang er skyldige eller ei, er fremdeles vanskelig å avgjøre. Men forskjellen fra i fjor er at myndighetene denne gangen har våget å slå ned på de formodentlige bakmennene og innledet et rettsoppgjør.

Påtalemyndigheten har heftet seg ved at en politibetjent ble drept i sammenstøtet med Jawar Mohammeds livvakter under pågripelsen 30. juni, og at politiet etterpå konfiskerte ikke mindre enn åtte kalasjnikover og fem pistoler fra Jawar Mohammeds bil. Så helt uskyldig ser han ikke ut til å være.

Under en pressekonferanse på statsministerens kontor i september avviste aktor Gideon Timothewos blankt at saken er politisk:

«Noen av de anklagede er politikere, men de er ikke anklaget for sine politiske aktiviteter», sa han.

«Vi blir nødt til å skjelne mellom fredelig, lovlig politisk mobilisering og denne formen for retorikk, denne ultranasjonalistiske, militante og voldelige politiske aktivismen, som resulterer i drap og skade på borgere.»

I tillegg til å stanse borgerkrigen i Tigray er det et avgjørende spørsmål for Etiopias demokratiske fremtid om påtalemyndigheten kan samle sterke nok beviser for at de har en reell sak og ikke bare agerer som Abiy Ahmeds håndlangere overfor politiske motstandere.

Hvis ikke bevisbyrden løftes overbevisende, er det uunngåelig at hele saken vil undergrave den legitimiteten det er behov for ved det demokratiske valget Abiy Ahmed lenge har lovet. Det påpeker Etiopia-kjenner William Davison som i dag er analytiker for International Crisis Group:

«Hvis de blir dømt, vil den offentlige oppfatningen i stor utstrekning, og særlig i Oromia, være at den etiopiske regjeringen igjen er i gang med politiske rettsforfølgelser. Dette vil gjøre det veldig vanskelig for myndighetene å avholde et vellykket valg i 2021.»

Den etiopiske analytikeren Dawit Yohannes er ikke like pessimistisk når det gjelder Etiopias fremtid som hverken William Davison, Kjetil Tronvoll eller René Lefort. Men han vil heller ikke kalle seg optimist. Alle er imidlertid enige om at det er avgjørende at Abiy Ahmed frem mot valget neste år makter å involvere bredere deler av det politiske spekteret i en nasjonal dialog.

«Hvis Abiy Ahmed og regjeringspartiet alene tar styringen, så blir det en svært humpete kjøretur frem mot valget. Uten en bred politisk dialog er ikke ytterligere vold og splittelse til å unngå», sier Dawit Yohannes.