Endestasjon: «Leiren». Gribbene svever stille over flyktningleiren Bentiu i nordlige Unity State. De venter på at noe skal skje, for i leiren kan døden inntreffe når som helst. Ikke en dag eller natt passerer uten angrep, voldtekter og plyndring. Folk er stuet tett sammen på et avgrenset område, under telt laget av plastpresenninger. De er uten arbeid og lever på nødrasjoner levert av Verdens matvareprogram (WFP), som bare så vidt gir dem nok mat å overleve på.

Den månedlige nødrasjonen for en familie med tre barn består av én sekk korndurra, fire boller med bønner, litt matolje og noen få poser med CSB-Plus (en lettfordøyelig, energigivende og proteinrik grøt) til de minste.

«Frem til 2014 hadde jeg en glad og sorgløs barndom med min familie, og jeg gikk på skolen da jeg var 17 år gammel», sier «Martha» (20). «Det var da det startet: Han kikket alltid på meg på vei til skolen. Han var høy, mye eldre enn meg – 35 år – og en høytstående opprørsoffiser fra SPLA-IO, opposisjonen. Han fulgte etter meg og ville ha meg, med alle midler. Jeg ville bare gå på skolen og tilbringe livet mitt sammen med familien min. Jeg hadde aldri hatt kjæreste, men hva jeg ønsker betyr ingenting i vår tradisjon og kultur», forteller hun med sin sjenerte, barnlige stemme.

«Foreldrene mine slo meg og tvang meg til å bli hans kone. Han måtte gi min far 35 kuer, og så var jeg solgt, som mange kvinner i Sør-Sudan. Senere fant jeg ut at jeg var hans andre kone. Jeg møtte aldri den andre, som var fra Bor i Jonglei State.»

I 2014 ble byen Bentiu bombet av regjeringstropper i et voldsomt slag og fullstendig jevnet med jorden. Marthas mann tok henne til flyktningleiren, gjorde henne gravid for første gang og dro tilbake til krigen. I begynnelsen av 2017 fødte hun deres andre barn, og senere samme år ble ektemannen syk.

Han hadde blitt radmager. Den sterke mannen, som en gang hadde kjøpt henne, kollapset. Han var bare skinn og bein, og ville hverken ha medisiner eller mat, røsket ut alle intravenøse slanger og var altfor stolt til å la noen hjelpe han.

Martha forsto ikke hva som feilte ham. Å rømme med barna sine var ikke noe alternativ. I hennes kultur blir en kvinne ved sin manns side selv om det ikke eksisterer offisielle ekteskapsdokumenter.

Flyktningleiren i Bentiu er beskyttet av FN-soldater, og er med 120 000 flyktninger den største i Sør-Sudan. Umenneskelige forhold råder: Forurenset jordsmonn, latriner som lar skitten renne rett ut i kanalene og en daglig kamp for mat og vann.

Drikkevann blir delt ut ved fyllestasjoner to ganger om dagen – ni liter pr. person skal holde til drikke, matlaging, vask og renhold og personlig hygiene. Med sine gule, 20-liters plastkanner står kvinner og barn tålmodig ved fyllestasjonene og venter i lange rekker – ofte i timevis – for å hente sin daglige vannrasjon.

Når regntiden setter inn i den håpløst overbefolkede leiren, blir forholdene enda verre, og smittsomme sykdommer sprer seg raskt. Leiren blir en yngleplass for epidemier og sykdommer. Men likevel er det frykten som er verst, ikke sulten og fysisk lidelse. Frykten for hemningsløs vold, som betyr at de aldri helt kan slappe av.

Om nettene klatrer gjenger og menn i uniform over de provisoriske ståltrådgjerdene som er satt opp rundt leiren. Tungt bevæpnede med gamle Kalasjnikov AK-47-automatgeværer som er blitt avfyrt tusenvis av ganger, streifer mennene rundt i leiren for å plyndre dem. Og hvis det ikke er noen utenfra, er det leirens egne bander som lager bråk og gjør skade. Det er et liv fylt av frykt, vold og lidelse.

Den store feiringen og virkeligheten. Etter tiår med borgerkrig klarte Sør-Sudan å bryte med det arabiske nord i juli 2011. Folk jublet. Mer enn 90 prosent av dem hadde kjempet lenge for uavhengighet, og nå hadde de stemt for løsrivelse i en folkeavstemning. Men det var en kortvarig lykke.

I desember 2013 ble den nye presidenten Salva Kiir og hans visepresident Riek Machar uvenner. Og selv om de to hadde kjempet side om side for uavhengighet, var det ingen vei tilbake.

Kiir, som tilhører dinka-folket, og Machar, en nuer, representerer de to største etniske gruppene i Sør-Sudan. I det nye, forente landet hadde dinkaene kapret makten. Landets store drøm smuldret opp sammen med den oppløste hæren, med soldater som ikke hadde fått utbetalt lønn på månedsvis og som nå mente det var fritt frem å hente ut det de hadde til gode ved å plyndre landsbyer, flyktningleirer og bistandskonvoier.

Landets store drøm smuldret opp sammen med den oppløste hæren, med soldater som ikke hadde fått utbetalt lønn på månedsvis og som nå mente det var fritt frem å hente ut det de hadde til gode ved å plyndre landsbyer, flyktningleirer og bistandskonvoier.

Flere steder i landet begynte forskjellige etniske grupper å angripe hverandre med ufattelig brutalitet. Visepresident Riek Machar trakk seg tilbake til Unity State i nord, som er nær oljebrønnene, det svarte gullet som skulle bringe velstand til landet. Men ødeleggelsene og urolighetene har lammet oljeproduksjonen.

Konflikten står mellom Det sudanske folkets frigjøringshær (SPLA), som er Salva Kiirs hær, og Det sudanske folkets frigjøringshær i opposisjon (SPLA/IO), som ikke bare er Machars hær, men også nasjonens tidligere opprørshær. Men dette er ikke de eneste aktørene som skyter på hverandre og utkjemper geriljakrig.

På grunn av oppløsningen av troppene finnes det både en mengde utbrytergrupper som har dannet kriminelle gjenger og utallige militsgrupper bestående av unge menn som alle bidrar til kaoset – alle forent av hat og et oppdrag av voldsgjerninger. Salva Kiirs deklarasjon av en ensidig våpenhvile førte heller ikke til fred.

Med snart 2,5 millioner flyktninger i nabolandene, er Sør-Sudan den største flyktningkrisen i Afrika, og dermed den tredje største flyktningkatastrofen i verden bak Syria og Afghanistan. 

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har for lengst slått alarm på grunn av den dramatiske økningen av flyktninger. Med snart 2,5 millioner flyktninger i nabolandene, er Sør-Sudan den største flyktningkrisen i Afrika, og dermed den tredje største flyktningkatastrofen i verden bak Syria og Afghanistan. Men Sør-Sudan får ikke den samme oppmerksomheten, og blir ikke prioritert av humanitære nødhjelpsorganisasjoner som akutt mangler midler.

Odysseen. Mørke, grå skyer samler seg raskt på himmelen. Regntiden har begynt i den nordligste, fattigste og mest avsidesliggende delstaten, Northern Bahr el Ghazal. Kontinuerlig regnvær betyr at stiene er blitt til innsjøer. Alt som ikke står fullstendig under vann, blir til gjørme og gjør veiene ufremkommelige.

«I Afrika er vi sterkt tradisjonsbundne, og ankomsten av et førstefødt barn er en helt spesiell anledning», forteller Abak Mukech, en bestemor. Tydelig traumatisert er hun innlagt på et sykehus drevet av Leger uten grenser i Aweil, og forteller om hva som skjedde da hun skulle være fødselshjelper for sønnen William og hans gravide kone Aguek.

«I to dager forsøkte vi å forløse babyen, med hjelp fra en tradisjonell jordmor fra landsbyen. Det oppsto komplikasjoner, og Aguek, som bare var 19 år gammel, begynte å blø. Så vi bestemte oss for å ta med Aguek til en helsestasjon ved grensen – en dagstur unna Mayen Pajok. Den avsidesliggende landsbyen er nesten helt uten infrastruktur, med få ressurser og stor hyppighet av sykdommer. Helsetjenester er alltid én dag unna.

Med tårevåte øyne ser bestemoren tankefullt på den lille, hjelpeløse babyen som ble født altfor tidlig og er pakket inn i et falmet, grønt teppe. For ting gikk ikke som de hadde håpet den dagen. De delvis bar og delvis dro Aguek i sterke fødselssmerter med seg på dels ufremkommelige, gjørmete stier. Så skjedde det de fryktet: Midt på en støvete landevei ville babyen ut, og Aguek måtte føde bak et kratt uten medisinsk hjelp. Kvinnen døde under fødselen og rakk ikke engang å holde babyen i armene sine.

«Det var grusomt», sier Mukech. «Vi følte oss så hjelpeløse da vi måtte etterlate henne der, for å få brakt babyen hennes i sikkerhet. Senere dro vi tilbake og bar hennes døde kropp hjem.»

Aguek ble begravet i familiens hage.

Et barn hadde mistet sin mor, men prøvelsene var likevel ikke over for babyen og dens gode hjelpere som måtte gå i tre dager for å komme til en bedre helsestasjon der de kunne få nødvendig hjelp. De var heldige og møtte gode mennesker som ble rørt av deres skjebne og viste medlidenhet. De ga dem melk de kunne gi babyen på turen.

William, 25 år gammel og fortsatt mer gutt enn far, fikk til slutt brakt babyen til byen Aweil, i håp om å få legehjelp. Men til ingen nytte: Medisinskapene ved krisesenteret var tomme. Morsmelkerstatning er ikke bare dyrt, men rett og slett ikke å få tak i.

«De sendte oss til barnesykehuset drevet av Leger uten grenser. Nå sitter vi her, og de ga oss litt førstehjelp, men det må være en vei ut av dette. Vi kan ikke regne med hjelp fra staten, og vi har ikke råd til morsmelkerstatning. Hva skal vi gjøre nå? Babyen har ikke engang fått noe navn», sier William.

Sør-Sudan, med en befolkning på 12 millioner, er fullstendig avhengig av hjelp fra det internasjonale samfunnet, og må i uoverskuelig fremtid sette sin lit til nødhjelp. Men likevel opptrer landets regjering som kjempen Goliat og holder skjult for befolkningen at de mottar milliarder i nødhjelpspenger hvert år, og legger kjepper i hjulene for de internasjonale hjelpeorganisasjonene.

Verdens yngste og fattigste land bruker 60 prosent av sitt statsbudsjett på sikkerhet. Bare 2,3 prosent, rundt seks millioner euro, blir igjen til helsevesenet.

Verdens yngste og fattigste land bruker 60 prosent av sitt statsbudsjett på sikkerhet. Bare 2,3 prosent, rundt seks millioner euro, blir igjen til helsevesenet – et faktum som ikke ser ut til å plage regjeringens tjenestemenn nevneverdig. Men dette er da også de samme menneskene som bytter til seg merkevaredresser og luksuslimousiner mot uniformer.

Hotel-Alpha-Tango. FN-flyene sirkler rundt som store, hvite stålfugler på himmelen over Hat, et område i delstaten Jonglei. «Hotel-Alpha-Tango» er den offisielle radioforkortelsen for Hat, en region som i stor grad består av elver og sumper. Her har 9500 mennesker søkt tilflukt fra de brutale angrepene. De bor i spredte, avsidesliggende landsbyer adskilt fra forsyninger og ofte så langt fra hverandre at det kan ta flere dager å komme seg over innsjøene fra en landsby til en annen i de uthulede trekanoene. Folk her er helt avhengig av nødhjelps-organisasjonene for å få mat og medisiner.

I juli 2017 stoppet matforsyningene til dette om-rådet helt opp, og antallet koleratilfeller har økt hurtig i det som er det lengste og mest dødelige kolerautbruddet siden Sør-Sudan oppnådde sin uavhengighet. Mange dør enten av sykdommen – eller av sult.

Verdens matvareprogram (WFP) svarte med å sende «Johnny Airdrop» til regionen. Den kenyanske hjelpearbeideren er feltansvarlig og har fått kallenavnet av sine kolleger. Nå jobber han for et lag fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), som skal tilrettelegge forholdene på bakken for flyslipp av proviant.

Det er for sumpete til at noe annet enn helikoptre kan lande her. Snaut 175 000 kilo med proviant, materiale for å lage fiskegarn og frø som gror raskt til grønnsaker skal hjelpe lokalbefolkningen og hindre at flere dør av sult. Maten skal være nok for 30 dager. Ifølge beregningene skal innbyggerne i Hat innen den tid ha rukket å lage ferdig garn til fangst i de fiskerike elvene og innsjøene, og de vil være i gang med å innhøste grønnsaker.

Det er for sumpete til at noe annet enn helikoptre kan lande her. Snaut 175 000 kilo med proviant, materiale for å lage fiskegarn og frø som gror raskt til grønnsaker skal hjelpe lokalbefolkningen og hindre at flere dør av sult. 

«’UN-Oscar 080 Hotel’, velkommen til ’Hotel-Alpha-Tango’! Vennligst ta kontakt med oss et minutt før dere ankommer», sier «Johnny Airdrop» på en sprakende radiolinje.

Johnny er stresset, for flyslippene avhenger av presisjon og sikkerhet. Han har ikke råd til å gjøre feil. Området hvor slippet skal finne sted, ble markert og ryddet for flere dager siden.

Ti minutter før hvert slipp får ingen lov til å oppholde seg nær slippområdet. Så får pilotene grønt lys fra den 52-årige syvbarnsfaren.

Tunge lasteluker åpner seg på de gamle, men pålitelige russiske Ilyushin II-76-flyene, og fra 300 meters høyde blir sekker med proviant kastet ut en etter en – maten folk har ventet på i flere måneder. Noen av sekkene veier 50 kilo og faller i halsbrekkende fart rett ned i de markerte sonene.

«Pilotene kjenner sonene godt og har veldig god erfaring fra stedet. Det er ikke enkelt. De må beregne vindstyrken og mate inn nøyaktige posisjonsdata, noe som krever finstyring. En sekk som faller fra 300 meter i 150 kilometer i timen kan drepe. I går traff en sekk en grønn mamba, en av de mange slangene som gjemmer seg i det knehøye gresset. Vi trenger sikkerhetsstyrker her, åpenbart uten våpen, for å holde folk unna slippsonen og for å hindre plyndring. Sult kan gjøre mennesker gale», sier Johnny.

Etter å ha sett disse sårbare menneskene lide i årevis, ønsket Johnny å gjøre noe godt og var klar for å møte utfordringene med å skaffe dem bærekraftig tilgang til mat: Dette forvandlet den sterke afrikaneren til en nødhjelpsarbeider, ofte på bekostning av tid til å være sammen med sin egen familie. Etter å ha arbeidet noen år i Øst-Afrika som mekaniker, hadde han inntil nylig ansvaret for de tunge hjelpekonvoiene som krysset Sør-Sudan – ingen enkel oppgave i et land ødelagt av borgerkrig.

«Vi satte av gårde med 20 til 30 tunge kjøretøy og kjørte over hele landet i en kolonne som strakte seg nesten to kilometer. Det var ikke mulig å kjøre på de uasfalterte veiene i regnvær, og vi måtte være klare til å håndtere overraskelser som kunne vente på oss rundt hver eneste sving og bak hvert eneste tre. Disse faktorene er en utfordring for vår organisasjon. Og ikke minst er det veisperringer overalt, og vi må betale ’toll’. Fra Juba til grensen i nord er det så mange som 60 kontrollpunkter. ’Tollen’ varierer fra fire dollar til 20 dollar.»

«En gang ble konvoien vår angrepet fra luften, og vi måtte gjemme oss under trær. Men når du ser sårene og verkebyllene under føttene til folk, mennesker som dør av sult mens de arbeider, så vet du hva du må gjøre», sier Johnny.

«En gang ble konvoien vår angrepet fra luften, og vi måtte gjemme oss under trær. Men når du ser sårene og verkebyllene under føttene til folk, mennesker som dør av sult mens de arbeider, så vet du hva du må gjøre», sier Johnny.

Han sitter konsentrert på en av de mange sekkene som er blitt kastet ned fra flyet, og går gjennom listen over flyslippene de neste timene. Hundrevis av kvinner er travelt opptatt med å samle sammen sekkene fra slippsonen, og plassere dem i ryddige stabler med hjelp fra mennene. De organiserer, gjennomfører, teller og sjekker nødhjelpsleveringene. De raskeste gruppene får en spesiell bonus. Det er ikke tid til å fordele arbeidet rettferdig, for de neste flyslippene kommer nesten umiddelbart.

Imens er lagene av WFP- og FAO-ansatte opptatt med å organisere og registrere strømmen av mennesker som kommer til landsbyen med sine kuponger, falmede og slitte, rosa rasjoneringskort som er så livsviktige for at de skal overleve, og som ser ut som overlevninger fra annen verdenskrig. Drevet av sult forlot mange landsbyene sine med det samme de hørte om at det skulle komme et flyslipp. De neste dagene vil den lange ventetiden og engstelsen i forbindelse med den sårt trengte nødhjelpen være midlertidig glemt.

Drevet av sult forlot mange landsbyene sine med det samme de hørte om at det skulle komme et flyslipp. De neste dagene vil den lange ventetiden og engstelsen i forbindelse med den sårt trengte nødhjelpen være midlertidig glemt.

En mandag morgen. På sykehuset drevet av Leger uten grenser i Bentiu-leiren, hvor mannen hennes hadde vært innlagt i ukevis, fikk den unge kvinnen «Martha» vite at ektemannen er hiv-positiv og har tuberkulose, en vanlig sykdomskombinasjon. Etter å ha holdt det hemmelig for henne i flere måneder, vil han nå heller dø enn å bli holdt i live av intravenøse slanger.

Ikke engang hans tidligere venn og livvakt, som ligger i sengen ved siden av med samme de sykdommene, har klart å oppmuntre ham eller få i ham føde. Undersøkelser i leiren utført av hjelpeorganisasjoner, anslår at 10 prosent av flyktningene her er smittet av hiv.

«Martha» tar raskt på seg et munnbind, retter på den tradisjonelle, fargerike afrikanske kappen hun har over kjolen, og går bort til ektemannens sykeseng. Han vet tydeligvis ikke hvem hun er lenger. Nok en gang forsøker hun å gi ham en sprøyte med flytende næring. Han dytter henne unna. Noen timer senere dør han – og sammen med ham, «Martha»s ungdommelige uskyld.

Mannens kropp blir pakket inn i en hvit plastsekk, og hun får beskjed om at han kan plukkes opp neste dag. Alt som er igjen, er den tomme, hvite sykehussengen.

Sjelden har et land sløst bort så mange muligheter så raskt.

Om fotografen: Peter Bauza er en tysk dokumentar-fotograf. Han har vunnet flere internasjonale utmerkelser, blant annet i World Press Photo 2017 og Visa d'or 2016 – for «Copacabana Palace» fra slummen i Rio, publisert i Aftenposten Innsikt i 2016. Denne reportasjen fra Sør-Sudan vant i juni tre gullmedaljer under den prestisjefylte foto-konkurransen Paris Photo Px3 Prix de la Photographie.