Kairo, Egypt. En enslig rosa villa ligger i et knapt påbegynt byggefelt helt ut mot ørkenen. Dette er det nye hjemmet til Alaa al-Aswany, en av de mest markante liberale stemmene før og under den egyptiske revolusjonen.

«Det er bedre for meg her», sier han mens han tenner seg den første av en lang rekke sigaretter. «Det er mindre forurensning.»

Huset som ligger drøyt halvannen time vest for Kairos sentrum ble visstnok påbegynt for syv år siden, men det er vanskelig å fri seg helt fra følelsen av at stedet også speiler de liberales nye posisjon etter militærkuppet for halvannet år siden. For under press fra motrevolusjonære krefter er mange av revolusjonens frontfigurer nå blitt skjøvet helt ut i den ytterste periferi. Aswany har selv tatt pause fra å skrive sin ukentlige spalte i Al-Masry Al-Youm, en av Egypts mest innflytelsesrike aviser.

«Mange mennesker liker ikke lenger tanken på revolusjonen», forklarer han. «Det er derfor jeg stoppet. Jeg må lytte til folk for bedre å forstå dem.»

Under press fra motrevolusjonære krefter, er mange av revolusjonens frontfigurer nå blitt skjøvet helt ut i den ytterste periferi.

I Aswanys nye skrivestue, som ligger rett over tannlegeklinikken han driver i kjelleren under, står skjønnlitteraturen og de politiske bøkene sirlig oppstilt i hver sin halvdel av bokhyllen. Han har stadig insistert på å skille mellom sine to skrivende personligheter: «Jeg er en politisk kommentator, ikke en politisk forfatter», har han uttalt. Men når det gjelder å lytte til det egyptiske folk, er det liten tvil om at han lenge har brukt litteraturen som sitt stetoskop.

 Samfunnsdiagnostikeren. I innledningen til «Jeg skulle ønske jeg var egyptisk» beskriver forfatteren hvordan han mot slutten av 1980-tallet begynte sin litterære karrière med å kaste seg ut i Kairos skyggeside på jakt etter litterært materiale. Det første produktet var Abd el-Ati, en litterær karakter som blir drevet til vanvidd av det korrupte egyptiske systemet, der det å lykkes ikke handler om talent eller hardt arbeid, men om hvilke forbindelser du har. Fortellingen ble først publisert i 1990, og siden skulle denne schizoide middelklassefiguren bli en gjenganger i Egypts nasjonale litteratur, ikke minst på 2000-tallet da den økonomiske og politiske korrupsjonen nådde nye høyder.

I «Yacoubian-bygningen» fra 2002, Aswanys bredt anlagte sosiale freske over det egyptiske samfunn, som over natten skulle gjøre ham til et internasjonalt publiseringsfenomen, lyttet forfatteren ikke minst godt til de islamistiske strømningene i samtiden. Den unge Taha får sine drømmer satt til veggs av de samme kreftene som gjorde karakteren Abd el-Ati hallusinatorisk. Men under påvirkning av en veltalende islamistisk sjeik er Tahas reaksjon – etter å ha blitt et offer for politiets tortur – å verve seg til en terroraksjon. Som i tilfellet Abd el-Ati gir forfatteren et troverdig portrett av et sosialt avvik som i hans øyne fordrer én og samme medisin: «Demokrati er løsningen» som han pleide å avslutte sin avisspalte med.

I «Yacoubian-bygningen» lar Aswany også Mubarak-regimets økende politiske arroganse komme direkte til orde. «Egyptere er de letteste folk i verden å regjere over», sier en partisekretær som garanterer rike forretningsmenn valgsuksess. «Det øyeblikk du tar makten, underkaster de seg og bøyer seg for deg, og du kan gjøre hva du vil med dem.»

Den totalitære og repressive egyptiske politistaten på 1990-tallet er rammen for romanen, men den avsluttes likevel med et fremtidshåp: En gammel liberaler som trekker på verdiene fra tiden før den første militære maktovertagelsen i 1952, gifter seg med en sint ung kvinne som representerer den fremmedgjorte ungdommen. Dette lettere usannsynlige ekteskapet antar primært en symbolsk funksjon, der gamle liberale verdier forenes med ung energi, og romanen ebber dermed ut med en politisk spådom kamuflert som romantisk komedie. Hva som siden skjedde på Tahrir-plassen litt under et tiår senere, bør være velkjent nok.

Revolusjonens tilskuere. Mot denne bakgrunn kan det synes overraskende at «Den kongelige egyptiske automobilklubben», Aswanys nye roman (utgitt på norsk februar 2015), er lagt til 1940-tallet. Men tidsforskyvelsen gjør den ikke nødvendigvis mindre aktuell. En historiker har beskrevet denne perioden i Egypts historie som en tid da «vennetjenester og klientelisme gjorde underordnede klasser og sosiale grupper avhengige av en elite som monopoliserte politisk makt og forhindret nødvendige reformer», hvilket antagelig høres ubehagelig velkjent ut for de fleste egyptere.

«Det er en stor likhet mellom 1940-tallet og 2000-tallet», bekrefter Aswany. «I begge tiår var man sikker på at regimet ville kollapse, men når og hvordan det ville skje, og hva som ville komme etterpå, det var det store spørsmålet.»

Egypt ble på 1940-tallet styrt av et dekadent og korrupt monarki med den tidligere britiske kolonimakten lurende i kulissene. Gjennom den daglige driften av Den kongelige automobilklubb, der høyt møter lavt med etter hvert dramatiske følger, tegner Aswany blant annet opp maktrelasjonene i dette høyst rigide og klassedelte samfunnet. Men i motsetning til forgjengeren tar den nye romanen naturlig nok også opp i seg den revolusjonære erfaringen.

«Jeg begynte å skrive på romanen i 2008 og holdt opp i halvannet år på grunn av revolusjonen», sier Aswany. «Da jeg stoppet, hadde jeg planer om å måtte forestille meg revolusjonens følelser, for det er noen kelnere som gjør opprør i fortellingen. Men jeg var så heldig å få oppleve revolusjonen selv, så da jeg gikk tilbake til skrivningen, trengte jeg ikke forestille meg noe som helst.»

Opprøret i romanen ender dog mindre godt, og fortellingens fokus på sosial urettferdighet og dens etter hvert noe melodramatiske avslutning, får den mot slutten til å fremstå som en slags egyptisk «Les Misérables», der forfatteren også får rikelig anledning til å leve seg inn i motrevolusjonens menneskelige mekanismer. Som i dagens Kairo snur flertallet av eliteklubbens ansatte seg mot opprøret, som også i romanen er satt i verk av en liten liberal undergrunnsgruppe. De ansatte velger å slutte opp om sin tyranniserende leder, som de i siste instans ser som garantisten for sin videre eksistens, og noen av de bedre sidene i romanen er viet denne underdanighetens psykologi.

«Mange har vendt seg til diktaturet», kommenterer Aswany. «Diktatoren er ikke bare en ond, korrupt og voldelig figur; han er også en beskyttende far. Mange i Egypt er født og oppvokst med denne ideen om en farsfigur, og tanken på å kvitte seg med den gjør dem ukomfortable.»

«Mange har vendt seg til diktaturet. Diktatoren er ikke bare en ond, korrupt og voldelig figur; han er også en beskyttende far.» Alaa al-Aswany

Forfatteren ser en klar parallell til dagens situasjon der det brede lag er satt under et betydelig økonomisk press og mange har vært raske med å legge skylden på revolusjonen, selv om folk flest kunne trenge den dype sosiale og politiske omkalfatringen som de revolusjonære ønsker seg.

«De vil ha en ferdigbakt revolusjon levert på døren, men det finnes ikke, for revolusjoner må tilberedes over flere tiår», sier Aswany. «De avgjørende kreftene i Egypt i dag er det gamle regimet, militæret, Det muslimske brorskapet og de revolusjonære. Folket er tilskuere, og det vil ta tid for dem å forstå hva vi prøver å gjøre.»

«De vil ha en ferdigbakt revolusjon levert på døren, men det finnes ikke, for revolusjoner må tilberedes over flere tiår.» Alaa al-Aswany

Liberalt dilemma. Men det er potensielt flere paralleller mellom tiden frem til den militære maktovertagelsen i 1952 og dagens situasjon i Egypt. De små liberale miljøene som den gang i utgangspunktet ønsket seg demokrati og et parlamentarisk styre, befant seg i en så svak posisjon at de til slutt endte med å støtte «en autoritær velgjører» i form av Gamal Abdel Nasser, mannen mange i dag holder ansvarlig for å ha etablert Egypts moderne politistat. Kritiske røster kan hevde at dagens liberale intellektuelle foretok et tilsvarende valg da de 30. juni 2013 støttet militærkuppet mot Det muslimske brorskapets folkevalgte president, Mohamed Mursi.

«Da Mursi ble valgt, skrev jeg at vi må gi ham en sjanse, men han lot oss ikke være i tvil særlig lenge om sine intensjoner», innvender Aswany. «Det som ikke har vært særlig synlig i Vesten, er at Mursi 22. november 2012 utstedte et dekret som satte hans beslutninger over loven.»

Det samme skjedde i Peru under Alberto Fujimori på 1990-tallet, fremhever Aswany, hvilket den gang fikk USAs administrasjonen til å snakke om «et presidensielt kupp». Hvorfor den samme merkelappen ikke ble satt på Mursis utspill, tillegger Aswany den velkjente amerikanske dobbeltmoralen i Midtøsten.

«Mursi har ingen rett til å snakke om demokrati, for han var den første til å kansellere det», understreker han. «Vi hadde all rett til å stille presidenten for riksrett, men vi hadde ikke et parlament, så vi måtte samle inn underskrifter i gatene. Vi ba om et fremskjøvet presidentvalg, men han nektet hele tiden.»   

«Mursi har ingen rett til å snakke om demokrati, for han var den første til å kansellere det.» Alaa al-Aswany

I Aswanys øyne var Egypt til slutt farlig nær en borgerkrig, med rasende brorskapstilhengere på den ene siden og hundretusenvis av mennesker på den andre som ville ha Mursi ut av presidentpalasset.

«Jeg vil fortsatt insistere på at den militære intervensjonen var svært positiv», sier han. «Det er mye jeg er uenig i siden 30. juni, men jeg har støttet hendelsene den dagen og gjør det stadig.» Han mener mange av Mursi-tilhengerne som protesterte mot kuppet, av hvem kanskje så mange som 1000 måtte bøte med livet da militæret ryddet teltleirene halvannen måned senere, langt på vei var livsfarlige religiøse fanatikere. Han mener president Abdel Fattah al-Sisi nå må få en sjanse til å vise hvilken retning han vil ta landet i og støtter militærets sentrale rolle.

«Vi må skille mellom et militært styre, som jeg tror alle er imot, og militæret som landets ryggrad», understreker han. «Uten den militære intervensjonen ville Egypt vært i en langt, langt verre situasjon med alle disse gale menneskene som ville drepe så mange egyptere som mulig for å nå paradis. IS i Syria er ikke så langt unna.»

Amerikansk komplott. Til tross for at året under Det muslimske brorskapet i hans øyne nesten dyttet landet ut i borgerkrig, mener Aswany det var en nyttig erfaring. «Det er millioner av mennesker som trodde at Brorskapet besto av virkelig religiøse mennesker som ville sette ut i livet Guds lov og alt det der», sier han. «Og de oppdaget gjennom dette året at de ikke er noe annet enn politikere i den dårlige betydningen av ordet: Opportunister og løgnere som er forberedt på å gjøre alt for å bli ved makten. Jeg kunne ha brukt år på å skrive artikler for å prøve å overbevise folk om at disse menneskene hvert øyeblikk kan snu om og bli til fascister, men nå vet folk det av egen erfaring. Det er en svært god ting.»

Men med Brorskapet ute av bildet, er scenen nå på nytt delvis overlatt til Mubaraks tidligere støttespillere. Det er særlig de private TV-selskapene, eid av forretningsmenn med bånd til det gamle regimet, som har ledet an i forsøket på å sverte de revolusjonære.

«De forsøker nå å fremstille revolusjonen som et amerikansk komplott, hvilket er fullstendig latterlig siden Mubarak forsøkte så godt han kunne å tjene amerikanske interesser», sier Aswany oppgitt. «Selv har jeg blitt verbalt angrepet 13 ganger på ti dager på TV-kanalene eid av Mubaraks folk.»

I tillegg kommer den mer fysiske trusselen fra religiøse fundamentalister. Den gamle tannlegeklinikken hans i sentrum av Kairo ble ramponert to ganger under det militære overgangsstyret etter revolusjonen, og under lanseringen av «Den kongelige egyptiske automobilklubben» i Paris, ble han på nytt angrepet av militante islamister. 

Men til tross for alt dette og det faktum at det nye regimet nå forsøker å bygge opp igjen fryktens høye mur, blant annet med reaktivering av Mubarak-regimets gamle politiagenter, er Aswany optimistisk.

«Jeg kjenner historien og vet at revolusjoner grunnleggende er en menneskelig forandring», sier han. «Jeg så det selv. Folk sluttet å være redde. Og det er irreversibelt.» Han påpeker at selv blant de gruppene i samfunnet som er imot revolusjonen, har den satt sitt uutslettelige merke. «Politimennenes hustruer har nå en egen forening som til og med har protestert foran innenriksministeriet», sier han. «Det ville det ha vært fullstendig umulig å forestille seg tidligere.»

Revolusjonens dypere forvandlinger overgår selv forestillingsevnen til Egypts internasjonalt mest feirede forfatter, og er kanskje et av få lyspunkt i en ny politisk mørketid.