Stanset omskjæring – midlertidig. I 2018, bare noen dager før hun overlot presidentembetet i Liberia til den tidligere fotballstjernen og Gullball-vinneren George Weah, signerte Ellen Johnson Sirleaf en presidentordre som skulle beskytte kvinner, menn og barn mot «fysisk, seksuell, økonomisk, følelsesmessig og psykologisk misbruk». Det viktigste «Jernkvinnen», som fredsprisvinneren fra 2011 er kjent som blant sine tilhengere, gjorde med ordren, var å forby omskjæring av jenter under 18 år. Liberias nasjonalforsamling utelot nemlig den delen da et lovforslag som skulle forby vold i hjemmet, ble vedtatt året før, til presidentens store frustrasjon. «Det undergraver loven og gjør at den er ufullstendig», uttalte hun etter å ha signert ordren. Inngrepet som er utført på omtrent halvparten av kvinnene i landet med knappe fem millioner innbyggere, ble imidlertid bare forbudt i ett år, fordi det er så lenge en presidentordre er bindende i det vestafrikanske landet.

Julia Duncan Cassell, Liberias minister for kjønn, barn og sosial beskyttelse, og som selv returnerte til Liberia fra USA for å bli politiker i hjemlandet, hadde følgende kommentar da Johnson Sirleaf hadde signert ordren: «Madam President, nå som du forlater embetet, vil dette være arven etter deg». Kanskje var det nettopp at endringen kun ville være midlertidig, Cassell refererte til som et velegnet bilde på arven etter Afrikas første demokratisk valgte kvinnelige statsleder.

Bevarte freden. En vedvarende endring Johnson Sirleaf derimot kan vise til, er ivaretagelsen av freden som ble sikret ved Accra-avtalen i 2003. Da hun i januar 2018 gikk av som president og overlot makten til Weah, var det første gang presidentembetet hadde byttet hånd på fredelig vis på over 70 år. Det var ingen selvfølge i landet med navnet som betyr «Frihetens land». Helt fra daværende president William Tolbert ble styrtet av Samuel Doe i et blodig statskupp i 1980 og frem til en fredsavtale ble signert i 2003, var Liberia preget av politisk ustabilitet og en rekke blodige konflikter.

Sentral i de to borgerkrigene var Charles Taylor, krigsherren som ble president, og som i 2012 ble dømt til 50 år i fengsel for forbrytelser mot menneskeheten. Han ble ikke dømt for sine handlinger i Liberia, men for å ha støttet opprørsgruppen Revolusjonær forent front (RUF) under den elleve år lange borgerkrigen i nabolandet Sierra Leone. Taylor ble dømt for blant annet voldtekt, drap og bruk av barnesoldater. Bruken av barnesoldater var også utbredt under borgerkrigen i Liberia, som tok et ukjent antall tusen menneskeliv. Etter borgerkrigen var landets økonomi svekket med 90 prosent.

For mange av innbyggerne i Liberia vil derfor det at Johnson Sirleaf klarte å ivareta freden, være det viktigste hun kunne bidra med i løpet av sine to presidentperioder. «Johnson Sirleaf har ikke vært en perfekt president, men hun har vært god nok, skrev The Economist før presidentvalget i 2017 i en lederartikkel med tittelen «Skryt til kvinnen som fikk Liberia tilbake på bena».

Johnson Sirleaf har måttet tåle kritikk for at hun aldri tok et skikkelig oppgjør med Liberias blodige fortid. I 2009 måtte presidenten beklage til landets Truth and Reconciliation Commission for at hun en gang var med på å finansiere Taylor.

Johnson Sirleaf har måttet tåle kritikk for at hun aldri tok et skikkelig oppgjør med Liberias blodige fortid. I 2009 måtte presidenten beklage til landets Truth and Reconciliation Commission for at hun en gang var med på å finansiere Taylor.

I en av sine rapporter anbefalte kommisjonen at hun og andre som hadde vært med på å støtte Taylor, burde utestenges fra all politikk i 30 år. Presidenten nektet å gå av, og selv om det stormet rundt henne da, ble hun gjenvalgt to år senere. 

Få kvinner i nasjonalforsamlingen. Etter valget i 2011 måtte både Johnson Sirleaf og andre som hadde håpet at hennes første presidentperiode skulle resultere i flere kvinnelige representanter i nasjonalforsamlingen, skuffet konstatere at andelen kvinner heller sank. Det skjedde både i Representantenes hus og i Senatet. I førstnevnte var 8 av de 73 representantene som ble valgt inn i 2011 kvinner, i motsetning til 8 av 64 seks år tidligere, mens det etter valget i 2011 var 4 kvinnelige senatorer, mot 5 etter valget i 2005.

Heller ikke ved valget i 2017 skjedde det store endringer, selv om det ett år tidligere var blitt vedtatt en lov som skulle sikre fem kvinner en plass i Representantenes hus. I dag er det ni kvinnelige representanter der, mens det er tre kvinnelige senatorer. Det plasserer Liberia på 151. plass på Den internasjonale parlamentariske unions oversikt over kvinneandelen i lands nasjonalforsamling.

«Hun hadde ikke nok kvinner i nasjonalforsamlingen som kunne hjelpe henne med å få vedtatt lovforslag til støtte for kvinner, eller til å få vedtatt budsjetter som ville støtte kvinner. Hun hadde sine begrensninger», sa filantropen MacDella Cooper til BBC etter at Johnson Sirleaf gikk av som president i 2018. Av de 19 kandidatene som stilte i presidentvalget i 2017 var den gang 40-årige Cooper den eneste kvinnen. 

Ville bekjempe kjønnsbasert vold. Johnson Sirleaf satset også på å bekjempe kjønnsbasert- og seksualisert vold. Morten Bøås er seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi) og var en av tre Nupi-forskere som var en del av forskningsprosjektet Gentra, hvor de studerte kjønnsbasert vold i Liberia i samarbeid med The Kofi Annan Institute for Conflict Transformation (KAICT) ved University of Liberia.

Et utfordrende aspekt ved denne satsingen har vært at Liberia har to parallelle rettssystemer. I tillegg til det moderne, statlige rettssystemet, finnes et tradisjonelt rettssystem.

– I hovedstadsområdene har man et fungerende rettssystem slik vi kjenner det. Det er til stede, men det befinner seg i Monrovia. Det er kostbart å reise sak, sier Bøås til Aftenposten Innsikt, og viser til at en må reise til hovedstaden, at politiet mangler ressurser, og at man må betale for at en dommer skal ta saken.

En konsekvens av dette er at mange som ikke er bosatt i hovedstadsområdene, heller innrapporterer forbrytelser til det tradisjonelle rettssystemet, hvis store fordel er at det er effektivt og tilgjengelig. I det tradisjonelle rettssystemet er det landsbyoverhoder som skal være dommer og håndheve straff.

– I det tradisjonelle rettssystemet lager de sin egen rettspraksis og vurderer sakenes alvorlighetsgrad selv. Man skiller for eksempel mellom tilfeller av vold i hjemmet og overfallsvoldtekt. Dette systemet har begynt å ta til seg andre rettsprinsipper, som betyr at man avhengig av sakens alvorlighetsgrad kan bli ilagt bøter eller arbeidsplikt i lokalsamfunnet, eller bli bortvist fra lokalsamfunnet. Det er alvorlig utenfor hovedstadsområdene, hvor du må ha et nettverk for å klare deg, sier Bøås.

Han er imidlertid usikker på hvor mye av denne utviklingen som kan tilskrives Johnson Sirleaf.

– Hvor mye av det som skyldes Johnson Sirleaf, FN eller globalisering, er det ikke lett å sette fingeren på, men her kan det nok påvises en viss arv etter presidenten, mener Nupi-forskeren.

– Hun knuste glasstaket. En av dem som var mest kritisk til Johnson Sirleaf da regnskapet skulle gjøres opp i januar 2018, var kvinnen som i 2011 mottok Nobels fredspris sammen med henne. Leymah Gbowee var en av de sentrale skikkelsene bak Women of Liberia Mass Action for Peace, bevegelsen som samlet landets kvinner på tvers av etniske, religiøse og økonomiske skillelinjer. De brukte blant annet sexstreik som et virkemiddel i kampen for å få Charles Taylor til å starte fredsforhandlinger og avslutte krigen.

«Hun klarte aldri helt å sette kvinner på dagsordenen», sa Gbowee til BBC da Johnson Sirleaf gikk av.

Gbowee, som tidligere har kritisert presidenten for ikke å ha gjort nok i kampen mot korrupsjon, og mot nepotisme, vil likevel ikke undervurdere betydningen av Johnson Sirleafs to presidentperioder.

«Én ting vi kan skryte av, er at hun knuste glasstaket. Det er til stor inspirasjon for kvinner.»

Kilder: BBC, emansion.gov.lr, Reuters, The Economist, The Guardian, voanews.com, ipu.org, Nupi