Asias første republikk. 10. oktober 1911 brøt det ut et opprør i Wuchang i Kina, et opprør som skulle velte 4000 år med keiserdømme og bane vei for opprettelsen av Asias første republikk – Republikken Kina – under ledelse av Dr. Sun Yat-sen. Lite visste Dr. Sun om at denne republikken 100 år senere skulle befinne seg på Taiwan, og at den skulle være sentrum for en uavklart og potensielt eksplosiv konflikt mellom verdens eneste supermakt og det som stadig oftere omtales som dens utfordrer.

Kontroversen rundt Taiwan skriver seg i korte trekk fra den kinesiske borgerkrigen (1945–1949). Den endte med at Mao Zedong og kommunistene grunnla Folkerepublikken Kina, og tvang Republikken Kina – under ledelse av Chiang Kai-shek – til å flykte til den lille øya Taiwan, ca. 180 km øst for Fastlands-Kina.

Kontroversen rundt Taiwan skriver seg i korte trekk fra den kinesiske borgerkrigen (1945-1949).

Til tross for kommunistenes seier fortsatte store deler av verdenssamfunnet – med USA i spissen – å anerkjenne Republikken Kina (Taiwan) fremfor den nyetablerte Folkerepublikken, og Chiang Kai-sheks regime beholdt også Kinas sete i FN.

Da Koreakrigen brøt ut i 1950, ble Taiwan dessuten en viktig skanse i arbeidet med å demme opp for kommunismen i Asia, og USA sendte krigsskip til Taiwan-stredet for å signalisere at de ikke ville godta et kinesisk angrep.

Tre tiår senere – da Kina hadde konsolidert sin internasjonale stilling og overtatt Taiwans sete i FN – opprettet USA diplomatiske forbindelser med Kina på bekostning av Taiwan, men erklærte samtidig at de ville fortsette å holde en beskyttende hånd over sistnevnte, blant annet gjennom våpensalg.

Utdatert USA-politikk? Amerikansk Taiwan-politikk har siden fått merkelappen «strategisk tvetydighet», der USAs eksakte reaksjon ved en eventuell konfrontasjon i Taiwanstredet forblir uviss, men der denne uvissheten utgjør en vesentlig komponent i alle vurderinger som gjøres i Kina og på Taiwan.

Obama-administrasjonen har så langt videreført denne politikken, og i januar i fjor ble et etterlengtet våpensalg til en verdi av 6,4 milliarder dollar godkjent – til sedvanlige kinesiske protester. Dessuten, da kinesiske myndigheter i fjor høst erklærte at deres territorialkrav i Sør-Kinahavet er jevnbyrdige med kravet om suverenitet over Taiwan, var USA raskt ute med å svare at en fredelig løsning på suverenitetskonflikter i Sør-Kinahavet, er i USAs «nasjonale interesse», noe som tyder på et fortsatt sterkt amerikansk engasjement i regionen, der Taiwan er en viktig strategisk alliert.

Det er imidlertid blitt hevdet fra flere hold at USAs Taiwan-politikk har gått ut på dato. Argumentasjonen er at det ikke lenger tjener amerikanske interesser å støtte Taiwan nå som Kina er blitt en så mektig og viktig samarbeidspartner. At Obama foreløpig har stått fast ved Taiwan-støtten gir altså ingen langsiktig garanti – især ikke nå som USA opplever økonomiske nedgangstider samtidig som styrkeforholdet mellom USA og Kina er i endring. Neste år er det presidentvalg i USA, og taiwanerne vil utvilsomt følge godt med.

Kina, på sin side, har aldri veket en tomme når det kommer til det grunnleggende kravet om suverenitet over Taiwan. De er heller ikke redde for å true med bruk av militærmakt, og antall kortdistanseraketter rettet mot Taiwan har økt kraftig de siste årene – til anslag opp mot 2000. I tillegg står økonomisk makt sentralt i Kinas gjenforeningsstrategi, der håpet er at økonomisk integrasjon skal smitte over til politikken.

Kina har aldri veket en tomme når det kommer til det grunnleggende kravet om suverenitet over Taiwan. 

I sum fremstår Kinas militære og økonomiske makt som temmelig overveldende overfor Taiwan, og enkelte kan nok derfor ha reagert med bekymring da et av Wikileaks-dokumentene som lekket fra den amerikanske ambassaden i Beijing, antydet at Kinas president Hu Jintao ønsker seg et ettermæle som går ut på å ha «fått til noe stort på Taiwan». President Hu går av til neste år, og hvorvidt han «får til noe stort» før den tid eller ikke, gjenstår å se. Uansett knytter det seg stor spenning til hvilken linje hans arvtager vil legge seg på.

Mot dette storpolitiske bakteppet er det interessant å se nærmere på hvordan det står til med 100-årsjubilanten selv.

Ekskludert. Taiwans økonomiske suksess i andre halvdel av forrige århundre ga opphav til tilnavnet «Taiwan-mirakelet», og de siste par tiår har Taiwan dessuten gjennomgått en fredelig og vellykket demokratiseringsprosess som få andre kan matche. Resultatet ser vi i dag i form av en velfungerende – og i praksis selvstendig – demokratisk republikk med 23 millioner innbyggere. På grunn av kinesisk press er det imidlertid kun et lite knippe småstater som anerkjenner Taiwan, som også blir ekskludert fra de fleste internasjonale organisasjoner.

Videre er taiwanere i dag splittet i synet på hvorvidt de ønsker selvstendighet eller gjenforening med Kina, en debatt som henger sammen med at mens noen forfekter en separat taiwansk identitet, ser andre på seg selv som kinesere.

Mens noen forfekter en separat taiwansk identitet, ser andre på seg selv som kinesere. 

Uenighet til tross; mange er likevel enige om at en endelig avgjørelse om politisk status foreløpig er prematur, og president Ma Ying-jeous overlegne valgseier i 2008 kom nettopp etter løfter om å legge hele dette spørsmålet på is, for heller å fokusere på økonomisk vekst og stabilitet.

President Ma har fått erfare at dette er en vanskelig balansegang. Siden han kom til makten har han frontet økt økonomisk samarbeid med Kina – en prosess som kulminerte i fjor sommer da de to partene undertegnet en Economic Cooperation Framework Agreement (ECFA), som i praksis er en frihandelsavtale. Kort tid etter at ECFA var undertegnet, startet Taiwan dessuten samtaler med Singapore om en tilsvarende avtale. Mye tyder på at Kina vil tillate dette så lenge sensitive politiske spørsmål ikke blir berørt.

Resultatet er at Ma på den ene siden kan skilte med solid økonomisk vekst – over 10 prosent i 2010 – samt betraktelig bedring i forholdet til Kina. På den annen side er han blitt anklaget – til tider i form av kraftige protester – for å «selge» Taiwan til Kina, og for å ha et skjult mål om gjenforening. Neste år er det presidentvalg på Taiwan, og en mer selvstendighetsorientert opposisjon er ivrige etter å ta over. I så fall kan forholdet til Kina fort surne igjen.

Maktbruk ødeleggende. Så kan man spørre seg i hvor stor grad taiwanere selv er i stand til å påvirke begivenhetenes gang, eller om deres skjebne ligger i hendene til «G-2»? Taiwans demokrati utgjør en viktig del av svaret – på minst to måter.

For det første ville det utvilsomt vært ødeleggende for Kinas internasjonale image å bruke makt for å trosse Taiwans demokratiske vilje, og det er derfor vanskelig å se for seg en gjenforening uten at Taiwan selv ønsker det. For det andre; som selvutnevnt beskytter av demokrati og menneskerettigheter, ville det slett ikke vært enkelt for USA å sitte passivt og se på at demokratiske Taiwan ble overkjørt av autoritære Kina. Med andre ord; til tross for at Kina og USA er langt mektigere enn Taiwan i ordets vanlige forstand, ser sistnevnte likevel ut til å sitte med en viktig del av initiativet.

Under fjorårets 99-årsfeiring sa president Ma i sin tale til folket at «selv om Republikken Kinas utvikling har vært full av hindre og vanskeligheter, har vi skritt for skritt greid å realisere den demokratiske republikken Sun Yat-sen ønsket seg.»

Uttalelsen illustrerer hvor uforutsigbar Taiwans historie har vært, og det er liten grunn til å tro at våre forutsetninger for å spå om fremtiden er noe særlig bedre enn forutsetningene var for Dr. Sun. Likevel er det lov til å håpe at Taiwans fremtid i størst mulig grad vil bli avgjort av taiwanerne selv.