Jerusalem. Regnet pisker i ansiktet, og vinden minner om jærstrender og kuling. Men når skylaget sprekker og solen igjen flommer over Vestbredden, oppdager du at dette er toppen av Gerisimfjellet. Opp hit ble Abraham ledet for noen tusen år siden, da Gud ville love ham det landet han så: Bølgende åser, frodige daler og en yttergrense i Middelhavet i det fjerne vest.

Suset fra Nablus-trafikken høres ikke opp hit, men villbikkjene gneldrer, og jeg aner omrisset av den palestinske storbyen nede i dalbunnen. Synlig er også de fire meter høye piggtrådgjerdene som rammer inn bosettingens territorium på sørenden av fjellet. Her ligger Bracha, en jødisk koloni med religiøse bosettere og toraskole for soldater i førstegangstjeneste. Innenfor gjerdene møter jeg Yonaton og Yosef, og trass i sin skepsis til vestlige journalister inviterer Yosef inn på en samtale og nybakt sjokoladekake.

De to vennene synes det er underlig å måtte forklare hvorfor de bor her. «Vi tror på Skriften. Det står at Gud ga landet til Abraham, Isak og Jakob. Derfor er hele landet vårt. Eller – skal vi motarbeide våre hellige skrifter?» spør de.

«Hvorfor kan dere ikke dele på Jerusalem?»

Yosef titter med brune øyne over et digert skjegg, sukker og smiler: «Stadig hører vi palestinere som sier de også vil ha Jerusalem. Hva er det for snakk? Skal Amerika gi fra seg Washington? Skal Syria gi bort Damaskus? Nei! Jerusalem er israelsk land; jødisk land. Vi har bare et knøttlite land å bo på. Og Jerusalem er vår hovedstad til evig tid.»

Moskégjenger. Én times biltur mot sør, om lag ti kilometer øst for Jerusalem, ligger en militær kontrollpost som i praksis deler Vestbredden i to. Palestinere med ID-kort fra Vestbredden kan ikke i dag bevege seg fritt gjennom Jerusalem. Derfor kommer de ikke utenom El-Container check point når de skal til eller fra Betlehem, Hebron eller et annet sted i sør.

Det var her på El-Container at studenten Yousef Qoqas i ni timer ble stående en kjølig oktoberdag med bind for øynene og rep rundt armene.

Yousef studerer økonomi og regnskap på siste året ved An-Najah-universitetet i Nablus, men denne mandagen skulle han ned til Hebron for å hjelpe søsteren til sykehuset. I stedet endte han opp i Etsion-fengslet ved Betlehem. Her satt han i ti døgn før israelerne slapp ham ut. Det nærmeste han kom en forkaring, var at han går for ofte i moskeen. Trolig tipset angivere om de hyppige bønnestundene, og i samtalene jeg har ført med ham det siste året, på Yasmeen hotell i gamlebyen i Nablus, sier Yousef stadig: «Jeg ble arrestert fordi de visste jeg er troende muslim.»

Yousef er i begynnelsen av tyveårene og en storrøyker. «Jeg røyker fordi jeg er nervøs. Jeg har vært det siden arrestasjonen. Jeg får skjelvinger og kaster opp når jeg kommer til en kontrollpost.»

Yousef ønsker som andre palestinske muslimer regelmessig å reise inn til Al Aqsa-moskeen på Haram al-Sharif for å be. Men Jerusalem har vært stengt for ham siden han var tenåring, og han tror ikke Jerusalems porter vil åpne seg for Vestbreddens muslimer med det første.

«Min mappe har fått et rødt merke. Når de sjekker ID-kortet på en kontrollpost, ser de at jeg har vært arrestert. For sånne som meg er det ikke engang noen vits i å forsøke å få innreisetillatelse, selv om byen er like mye vår som jødenes, og den ligger like i nærheten», sier han med bitter undertone.

Etter fem dager med matrester fra fangevokterne på Etsion-fengslet, ble Yousef ledet inn til en kaptein fra sikkerhetspolitiet Shin Bet. Den israelske offiseren spurte om Yousefs far, søsken, venner og vaner, og la ikke skjul på at han kjente til detaljer som at moren var død.

«Så anklaget han meg for å være medlem av en terrororganisasjon. Han sa: ’Yousef, du står ved et veiskille. Enten setter jeg deg i fengsel i fem–seks år, uten at noen får slippe inn til deg, eller så arbeider du med oss. Sier du ja, tar vi en biltur til strandklubbene i Tel Aviv og Haifa, der du kan kose deg litt. Skjønner du? Hvis du jobber med oss.’»

Yousef sier han opplevde forslaget som rystende. Han er tro mot sin kjæreste, og kollaboratører er det allerede for mange av. Kapteinen ga seg ikke. «Han spurte om jeg kjenner noen som ber fredagsbønn, og fortsatte: ’Hvem kjenner du som ber al-fajr, morgenbønnen, eller maghrib, solnedgangsbønnen?’ Jeg tror han tenker at alle som ber, er terrorister, eller at alle som går inn i en moské, er imot Israel.».

«Jeg tror han tenker at alle som ber, er terrorister, eller at alle palestinere som går inn i en moské, er imot Israel.»

«Er du en voldelig islamist?»

«Nei, selvsagt ikke. Jeg ber. Jeg ønsker fred. Det er helt vanlig for oss muslimer å gå til moskeen for å be.»

Kristen ordfører. De kristne er kommet i et voldsomt mindretall i de palestinske områdene, et faktum som er blitt mer påaktet også i Norge de siste årene. I tiden etter nakba’en, den katastrofen som for palestinerne utløste flyktningstrømmen på slutten av 1940-tallet, som også ga jødene gleden over et hjemland, er de kristne redusert fra å utgjøre rundt en tredjedel av befolkningen til mindre enn 5 prosent i dag. Like fullt er de kristne kirkene levende, og velstående kristne er den tredje største arbeidsgiver på Vestbredden. To andre viktige arbeidsgivere er selvstyremyndighetene og de frivillige organisasjonene, men begge disse sektorene holdes gående takket være utenlandske donorer.

I Birzeit, en halvtimes kjøretur nord for Jerusalem, er det lovregulert at ordføreren skal være kristen. Josef Nasser liker det ikke. Han synes regelen er noe tull og mener han kunne vært valgt uansett. Ordfører ble han for fem år siden, og nå tar han gjenvalg. Josef er katolikk, men sier han praktiserer sin tro mindre enn hans kone Dina. Paret bodde lenge utenlands, som da Josef tok sin doktorgrad i økonomi, men de vendte hjem da han ble tilbudt en stilling som professor ved Universitetet i Birzeit.

«Dina har et bedre ID-kort enn meg. Hun har status som palestinsk innbygger av Jerusalem, mens jeg hører hjemme på Vestbredden. Vi må derfor ha to hjem, og i en årrekke har Dina og ungene kommet hit til huset i Birzeit i helgene fordi jeg ikke slipper inn i Jerusalem. To ganger de siste fem årene har jeg fått innreisetillatelse, og da på grunn av medisinsk behandling. Hadde de oppdaget meg hos min kone i Jerusalem, kunne jeg blitt arrestert, fengslet og forvist fra byen for alltid. Det er trist, men sånn er virkeligheten blitt», sier Josef på ordførerkontoret i Birzeit, med fullt askebeger og palestinsk flagg.

Før muren kom, kunne folk snike seg forbi kontrollpostene og inn i Jerusalem, for å besøke familie og venner eller gå på en konsert. «Jeg likte det ikke. Det er under vår verdighet å snike. Vi er stolte mennesker som utestenges fra en by som skulle vært delt mellom alle. Siden 1967 har Israel annektert Jerusalem, og det er oss palestinere det går ut over», sier han.

Josef Nasser forteller at både han og hans kone har kristne familiebånd som strekker seg århundrer tilbake i tid. Han sier kirker ble reist på palestinsk land, og menigheter dannet, som direkte resultat av at Jesus vandret og lærte i disse traktene. «Vi er Jesu disiplers etterkommere,» fastslår han, og sier landet er hellig for jøder, kristne og muslimer. Men mens kone og barn kan reise inn til hellige steder i Jerusalem når det er jul, påske og pinse, må Josef pent holde seg hjemme.

Religionsdialog. Vi som kan, krysser kontrollposter, murer og mysende soldatblikk, og vel inne i Jerusalem blir jeg vitne til åtte menn som i tur og orden skrider inn på det ærverdige hotellet American Colony like øst for byens Green Line. Klokken er ni en onsdagsmorgen i februar 2010. Nå synes på ingen måte den grønne linjen, og i israelsk retorikk om Den hellige stad, finnes heller ikke lenger noen delingslinje mellom øst og vest. Byen er etter 1967 blitt «forent» til evig tid, og på Green Line bygges i dag en trikkelinje som skal gå fra sentrum ut til «bydeler» som ellers i verden omtales som «jødiske bosettinger» i Øst-Jerusalem.

Mennene går inn i et møterom i annen etasje. To–tre ganger i året møtes de rundt et ovalt bord. Det er enkel servering av kaffe på termos, vann og frukt. Noen er kledd sivilt, mens andre er ikledd geistlig embetsdrakt.

Council of Religous Institutions of the Holy Land ledes av Trond Bakkevig, prosten i Vestre Aker, og for første gang får en journalist være lyttende til stede når rådet setter seg i stevne.

De åtte som i dag er til stede, er offisielle representanter fra de tre monoteistiske verdensreligionene. De møtes på sjette året og begynner å kjenne hverandre. Lett har det ikke vært, men rådsmedlemmene har valgt å bygge samværet på menneskelige basiskvaliteter som tillit og åpenhet. Det har sittet langt inne, for her møtes kristne og muslimske palestinere med jødiske israelere. Her møter de okkuperte sine okkupanter, og selv om jeg opplever at brorskap nok preger de tre timer lange samtalene, erkjenner flere av dem i samtaler etterpå at virkelighetens forskjellsbehandling av palestinere og israelere innhenter dem straks de trer inn i verden utenfor rommet.

Hemmelig. Etter én time og åtte minutter sier rådets norske leder at Jerusalem er neste sak på dagsorden. Stemningen endres, blir mer anspent, for Jerusalems status er ett av den israelskpalestinske konfliktens mest betente spørsmål. Trond Bakkevig deler ut et manuskript på engelsk og leser teksten med norsk aksent i ro og mak. Så lytter han til forsamlingens innspill og lover å bake inn kloke forslag til neste møte. Også de jødiske delegatene velger å komme med innspill, samtidig som de gjør det klart at de ikke ønsker noen uttalelse. Bakkevig samler inn arkene. Dette er altfor sensitivt til at en eneste kopi skal ligge og slenge på bordet.

Én av de to jødiske delegatene er generaldirektør i Det israelske sjefsrabbinat, og Oded Wiener tar imot meg på kontoret i Vest-Jerusalem senere samme dag. Han utdyper gjerne hvorfor han i rådsmøtet sa at debatten om Jerusalem «må være strengt intern», og hvorfor han er imot en uttalelse overhodet.

«Hallo!» sier han. «Vi er i Midtøsten. Her bor det mennesker med sterke følelser. Vi har hatt hundre år med krig. Da må hvert steg tas forsiktig for å hindre katastrofe. Derfor bør vi vente med Jerusalem. Vi må løse de andre stridighetene først. Dersom Jerusalem havner på bordet, havner alle i skyttergravene.»

«Vi har hatt hundre år med krig. Da må hvert steg tas forsiktig for å hindre katastrofe. Derfor bør vi vente med Jerusalem. Vi må løse de andre stridighetene først.»

Trond Bakkevig er uenig og mener Jerusalem må tas i nå. «Striden om Jerusalem ble aldri påbegynt med Oslo-prosessen. Det var en feil. Og den feilen har ligget der som et verkende sår de to siste tiårene», sier han, og påpeker at Jerusalem er den delen av konflikten som i særklasse har sterkest religiøse overtoner. «Dette er ikke London eller Kairo. Det er en by i en ørken som kanskje hadde vært uviktig om den ikke var hellig for de tre religionene», sier han.

«Kan religionsrådet løse striden om Jerusalem?»

«Nei, men jeg tror de kan bidra til å fjerne noen av de unødvendige konfliktene. For eksempel må vi spørre om det finnes andre typer suverenitet, som sikrer religionene trygghet over sine hellige steder, som et alternativ til nasjonal suverenitet. Det har aldri vært ordentlig diskutert, og kanskje kan religiøse ledere oppdage nye måter å løse striden på.»

21 land. Regn, tåke og vind har seget inn over Gerisimfjellet igjen, der sjokoladekaken er fortært og bosetterne gjør sitt for å forklare hvorfor de med god grunn har bosatt seg på palestinsk land. Jeg spør hvor de tenker seg at palestinerne skal bo?

«Hvorfor vil palestinerne ha akkurat dette landet, de som har så mange andre land? De har 21 land å bo i! De kan bo i Syria, Iran, Irak, Afghanistan, Libanon eller Jordan! Hvor skal vi bo? På sjøen?»