En ubehagelig sannhet. I 2006 fikk miljøfilmen «An Inconvenient Truth» («En ubehagelig sannhet») Oscarprisen for beste dokumentar. Da Al Gore var med opp på scenen for å motta Oscar-statuetten sa han at miljøkampen ikke er et politisk, men et moralsk spørsmål.

For å forstå hvor viktig dette utsagnet er, må vi først se nærmere på forskjellen mellom ‘politikk’ og ‘moral’. Ordet ‘politikk’ kommer av det greske politikos, som henviser til det som ‘angår byen eller staten’. Politikk foregår innenfor et sosialt system og innebærer at verdier blir definert, mål blir etablert og virkemidler blir anvendt for å oppnå resultater.

På den andre siden av skalaen finner vi ordet ‘moral’, som stammer fra det greske ethos, det vil si ‘natur, disposisjon’. En grunnleggende forskjell er dermed at mens politikk viser oss en vitenskap, peker moral på noe grunnleggende i mennesket selv. Det Al Gore med andre ord sier er at miljøkampen angår oss på et dypt, menneskelig nivå. Hvorfor engasjerer vi oss da ikke mer?

Hvorfor bryr vi oss ikke? Vi bygger i stor grad vår naturforståelse på modeller som ble utviklet av Galileo Galilei, Isaac Newton og René Descartes. Disse er fundert på tanken om at omgivelsene våre opptrer på et forståelig, pålitelig og forutsigbart vis, og at vi er fundamentalt adskilt fra naturen.

På slutten av 1700-tallet vokste det videre frem et klart skille mellom naturvitenskapen på den ene siden og religion og teologi på den andre. Innenfor fysikken, kjemien og botanikken satte man dermed i gang store klassifiseringsprosjekter hvor alt hadde sin plass og sin funksjon, noe som fikk er rekke konsekvenser. For det første betydde det at naturen ble underlagt forstanden. For det andre førte det til at mennesket utviklet en tanke om at naturen er til for oss, og ikke omvendt.

Mens middelalderens mennesker hadde sett på naturen som en mytisk og mystisk makt som på nærmest magisk vis kunne helbrede eller forårsake sykdommer, ble den nå betraktet som en slags livløs materie som kunne formes for å nå menneskelige mål.

Dette er også i stor grad det synet vi har på naturen i dag. Vi i den vestlige verden har lenge lidd under en tendens til å se på jorden som et slags overflødighetshorn, som vi kan forsyne oss av etter eget behag. Dette kan vi for eksempel se i diskusjonene om bienes forsvinning, omtalt som «Colony Collapse Disorder». Diskusjonene av dette fenomenet tar først og fremst tar utgangspunkt i de konkrete menneskelige konsekvensene, nemlig matvaremangel. Problemet er imidlertid at alle de små økosystemene i naturen henger sammen.

Dermed burde vi bekymre oss like mye over at froskene er i ferd med å forsvinne i like stor skala som biene, en utradering som kan føre til store rokkeringer i næringskjeden. Men fordi dette fenomenet ikke ennå har blitt knyttet sammen med noen konkrete konsekvenser for oss mennesker, får det liten oppmerksomhet.

Naturen kaller på oss. Mens vi har hatt en tendens til å vandre i takt med et mekanistisk verdensbilde, er det imidlertid også sånn at alternative naturoppfatninger har hatt sine talerør opp gjennom tidene. På begynnelsen av 1800-tallet utfordret den tyske romantikeren Goethe synet på naturen som et uavhengig element, og pekte på en grunnleggende enhet mellom mennesket og dets omgivelser.

Goethe mente at naturen ikke bare finnes. Den er en aktiv organisme som krever et svar eller en respons fra oss, og som vi dermed er nødt til å samhandle med. Goethe prøvde å vise dette gjennom fargelæren, hvorigjennom han utfordret Newtons påstand om at farger oppstår ved lysbrytning. Fargene er ikke en effekt, sa Goethe, men noe i seg selv, og han bruker fargelæren til å kritisere moderne vitenskap for at den fjerner seg mer og mer fra naturen og betrakter den kun gjennom linsen, mikroskopet eller ligningen.

Hos de fleste av romantikkens tenkere understreker man at naturen er langt fra død. Heller enn å bestå av en serie mekanismer som er formet ut fra tanken om årsak og virkning, er naturen en levende organisme, hvor hver plante har en funksjon og en livsrett innenfor det store hele.

Den tyske filosofen Schelling forfektet også denne typen tenkning og stod for det som ble omtalt som en spekulativ naturfilosofi, hvor naturen ble tolket i mytiske og allegoriske ordelag. Alt ble betraktet som levende, og om mennesket var en grunnleggende del av naturen var det ikke jordklodens sentrum. Dermed var det også viktig å understreke
at naturen var noe det var naturlig for mennesket  å elske, og man utforsket menneskenes kjærlighet til den ville naturen.

Kjærlighetens vilkår. Dette synet på menneskets iboende kjærlighet til naturen er også noe som burde være sentralt i dagens miljøkamp. I boken «The Creation – An Appeal to Save Life on Earth», hevder den Harvardutdannede biologen E. O. Wilson at vi ikke tar miljøtrusselen på alvor fordi vi har mistet kontakten med vår grunnleggende, menneskelige identitet. Som romantikerne peker Wilson på at teknologiens inntreden har gjort oss blinde for det faktum at vi utviklet oss som en del av naturen og kan ikke klare oss uten. I stedet fortsetter vi å betrakte naturen som noe vi har underlagt oss og som vi kontrollerer og dominerer. Ifølge Wilson er det er denne tankegangen som vil lede til vår undergang.

Wilson sier at hvis vi skal kunne redde planeten må vi først ønske å
redde den, og trekker inn tanken om biofili, det vil si kjærlighet til naturen. Biofili forutsetter at det finnes nettopp et instinktivt bånd mellom mennesker og natur, noe vi kan se selv i vårt gjennomteknologifiserte samfunn.

Livet i byen er nemlig ikke naturlig for en art som har levd i naturen i tusenvis av år. For eksempel har studier vist at menneskehjernen ikke er utrustet til å kunne forholde seg til en verden med millioner av mennesker. Vi er laget for å bo i små samfunn hvor vi bare behøver å absorbere våre nærmeste omgivelser. Samtidig har vi også tatt med oss noen av våre mest grunnleggende instinkter inn i bysfæren. Vi skjønner automatisk at sykehus bør omgis av parker eller grøntområder, og at vi trenger stueplanter inne i husene våre. Og vi er fremdeles grunnleggende tiltrukket av områder med utsikt til vann og åpne landskap.

Nylig prøvde forskere ved Universitetet i Washington å simulere dette båndet til naturen. Istedenfor vinduer installerte de avanserte HDTV-skjermer med bilder av landskap som har vist seg å være stressreduserende i et visst antall sykehusrom - og målte deretter effekten dette hadde på pasienten. Det viste seg at pasientene like godt kunne ha stirret rett inn i en vegg.

Disse reaksjonene vitner om et naturlig felleskap som i det daglige blir undertrykt til fordel for et fornuftsbilde som sier at vi eksisterer uavhengig av naturen. For vi ser på oss selv primært som kulturprodukter, som lever innenfor en vestlig humanistisk tradisjon av teknologi, filosofi og vitenskap. Og innenfor denne boblen åpner vi ikke opp for en kjærlighet til naturen.

Vi ser på oss selv primært som kulturprodukter, som lever innenfor en vestlig humanistisk tradisjon av teknologi, filosofi og vitenskap. Og innenfor denne boblen åpner vi ikke opp for en kjærlighet til naturen. 

I felleskap med naturen. Det som blir konklusjonen her er at redningen av planeten avhenger av en grunnleggende oppvåkning hos mennesket. Mennesket må kort sagt søke tilbake til det sentrum hvor man finner caritas, det vil si nestekjærlighet. Caritas er den kjærligheten som elsker det som er verd å elskes. Det er også en kjærlighet som må være i virksomhet og som dermed er en drivkraft i menneskenes sjel.

I dette perspektivet virker det betimelig å spørre om ikke dagens situasjon krever at mennesket åpner seg opp for caritas som drivkraft, og vender seg bort fra narsissistisk selvdyrking. Uansett hvordan vi ser på det er det sikkert at vår livsstil og våre krav fører til at verdens ressurser blir utarmet og at vi hver dag taper litt av det biologiske mangfoldet på planeten. For at det skal bli en endring i dette er det ikke nok med politiske eller teknologiske løsninger.

Det vet man også i populærkulturen. I M. Night Shyamalans miljøfilm «The Happening» (2008) klarer en naturkatastrofe å få mennesker som
har mistet hverandre av syne til å se hverandre slik de en gang var og finne frem til det som bandt dem sammen.

På samme måte må vi søke mot vårt eget opphav hvis vi skal kunne ta miljøkrisen alvorlig som et moralsk problem. Det avgjørende er om vi retter vår kjærlighet mot oss selv, som Narcissus som søkte all mening i sitt eget speilbilde, eller om vi klarer å se oppover og utover mot det som fortjener
å elskes.

Det å redde planeten er ikke bare et spørsmål om resirkulering eller CO2-utslipp, men om å forandre hvordan vi tenker og føler slik at vi kan se oss selv som en del av naturen heller enn en adskilt enhet.

I den grad dette er en naturlig tilstand for mennesket er det nemlig også her vi vil kunne finne lykken.