Dallas, 22. november 1963, kl. 12:30. Bilen, den åpne Lincoln Continental kabriolet, som frakter president John F. Kennedy og hans kone Jackie har akkurat rundet hjørnet av Houston Street og Elm Street, til øredøvende jubel fra menneskemengden på Dealey Plaza.

I sjette etasje i en bygning som går under navnet the Texas School Book Depository er Lee Harvey Oswald klar. I løpet av de neste åtte sekundene fyrer han tre skudd mot presidenten, hvorav to treffer. Når Oswald senker løpet på sin Mannlicher-Carcano-rifle er presidenten død. Men var det egentlig det som skjedde denne skjebnesvangre høstdagen i Dallas? To helt motstridende versjoner har de siste fire tiårene kjempet om posisjonen som den sanne og uforfalskede sannheten om Kennedy-mordet. Den offisielle versjonen, bekreftet av Warren-kommisjonen og basert på så vel obduksjonsresultater som tekniske spor, har alltid vært at Lee Harvey Oswald drepte president Kennedy alene. Konspirasjonsteoretikerne, derimot, har ment at presidenten ble drept som følge av en gedigen sammensvergelse satt i scene av CIA, mafiaen, det eksilkubanske miljøet, det militærindustrielle komplekset, visepresident Lyndon B. Johnson eller andre.

Fortsatt hersker konspirasjonsteoriene, udødeliggjort i blant annet Oliver Stone-filmen «JFK», som har overtaket i den innbitte kampen om sannheten. For Vincent Bugliosi, forfatter av boka «Reclaiming History – The Assassination of President John F. Kennedy», er dette faktum intet mindre enn en seier for den revisjonistiske historieskrivingen. 

En kule til besvær. De fatale skuddene i Dallas hadde alle nødvendige ingredienser for et konspirasjonsdrama. Drapsmannen hadde tilbrakt flere år bak jernteppet, ble vekselvis tatt for å være spion for KGB og CIA og ble selv drept to dager etter udåden av en like mistenkelig og aparte personlighet, Jack Ruby.

 I tillegg hadde man det enkle og åpenbare faktum at den offisielle versjonen umulig kunne være sann, og derfor måtte være løgn. Det hang ikke minst sammen med den kulen som i alle år etterpå har gått under navnet «The magic bullet». Det var den kulen; nummer to av tre skudd, som av Warren-kommisjonen fikk skylden for hele syv (!) skuddskader på president John F. Kennedy og Texas-guvernør John Connally.

Tvilen om denne kulens egenskaper har vært knyttet til hvem som satt i presidentlimousinen, og hvordan de var plassert i forhold til hverandre. I tillegg til John F. Kennedy og Jackie Kennedy, var også guvernør John Connally og hans kone Nellie med i bilen. Jackie satt ved siden av sin mann, på hans venstre side. Connally satt i setet foran presidenten, med sin kone ved siden av.

Det første skuddet som Oswald fyrer av treffer verken presidenten, bilen eller noen av de andre personene i limousinen. Det er et regelrett bomskudd.

Den andre kulen slår inn i presidenten øverst på ryggen og litt til høyre. Den penetrerer Kennedys kropp og slår seg ut gjennom halsen, fortsetter videre fremover og treffer guvernør Connallys øvre høyre ryggflate, kommer ut igjen på høyre side av brystet og treffer deretter guvernørens høyre hånd, går igjennom hånda og ender opp i Connallys venstre lår.

Absolutt magisk, med andre ord, og intet å undres over at nettopp denne kulen har vært navet som striden om Kennedy-mordet har dreiet rundt. Tesen båret frem av konspirasjonsteoretikerne har alltid vært den samme: Det var helt umulig at kule nummer to, i nedadgående trasé og i lett dreining mot venstre, kunne treffe både presidenten og guvernøren på samme sted bak; nemlig på øvre høyre del av ryggen. Den eneste måten dette kunne ha skjedd på, var om kulen opphevet alle fysiske lover, stanset midtveis i lufta mellom presidenten og guvernøren, for deretter å ta en skarp sving til høyre, og så en ny sving til venstre før den tok sats og boret seg inn i guvernørens høyre ryggflate.

Siden magiske kuler bare befinner seg i eventyrenes verden og ikke i den reelle, må president Kennedy og guvernør Connally ha blitt truffet av minst to forskjellige kuler som kom forfra. Det betyr i praksis at det må ha vært flere skyttere enn én. Og flere skyttere = en konspirasjon.

Enkel forklaring. Det ligger i forlengelsen av dette at en forklaring på den magiske kulen vil legge de fleste konspirasjonsteorier døde. Klarer man også å føre bevis for at tre skudd på åtte sekunder var fullt mulig, samt konstatere at Oswald var en tilstrekkelig habil skytter til å gjennomføre stuntet, vil bunnen falle ut av alle konspirasjonsteorier.

Og det er nettopp hva Bugliosi gjør i sin 1500-siders mastodont av en bok som kom i fjor. Den er ledsaget av en hel CD full av fotnoter.

Bugliosi tar utgangspunkt i den offisielle versjonen. Alle de 17 patologene som enten undersøkte Kennedys kropp etter drapet eller som har studert obduksjonsbildene etterpå, er helt enige: President Kennedy og guvernør Connally ble truffet av samme kule. Skuddsårene etterlater ingen tvil om at den kulen som rammet dem kom fra Mannlicher-Carcano-rifla som Oswald brukte da han drepte presidenten. Sårene på presidentens og guvernørens rygg var inngangssår, og ikke utgangssår, som konspirasjonsteoretikerne hevder. Det ble ikke avfyrt mer enn tre skudd mot presidentlimousinen denne dagen.

Oswald var derfor drapsmannen, og han var alene om drapet. Men hvordan forklarer han «den magiske kulen»?

Ved å vise til den lille detaljen som konspirasjonsteoretikerne alltid har oversett: Guvernør John Connally satt ikke rett foran presidenten. Han satt både lavere og til venstre for Kennedy. Følger man traseen til kulen og tar i betraktning hvordan de to mennene satt i forhold til hverandre, ser man tydelig at «the magic bullet» ikke hadde noe annet sted å gjøre av seg etter å ha eksplodert ut av halsen på Kennedy enn å fortsette rett fram og treffe Connally i øvre høyre ryggflate. Skuddsårene på Connally – med ovale åpninger i stedet for helt runde – viser da også at kulen som traff ham må ha vært innom et annet mål før den rammet guvernøren.

Det underlige med konspirasjonsteoretikernes gjennomslagskraft, påpeker Bugliosi, er at det ikke finnes en eneste patolog som mener at presidenten og guvernøren ble truffet av skudd som kom forfra. Med andre ord: Skuddene kom bakfra, og fra et sted som samsvarer med Oswalds lille krypinn i sjette etasje i the Texas School Book Depository – der riflen med fingeravtrykkene hans ble funnet.

En habil skytter. Var Oswald en god nok skytter til å utføre dette mesterstuntet? Og var det mulig å skyte de to siste skuddene på bare fem sekunder?

Konspirasjonsteoretikerne har alltid svart nei på begge spørsmål. De har nemlig et annet minste felles multiplum: At Oswald var en dårlig skytter. De sier videre, for øvrig helt uriktig, at testresultater utført av FBI viser at ikke en eneste skarpskytter har klart å avfyre to skudd fra Oswalds rifle på den korte tiden han hadde til rådighet.

Testene demonstrerte faktisk det stikk motsatte, påpeker Bugliosi. Den beste skytteren fra FBI brukte bare 1,66 sekunder på å avfyre to skudd med den samme riflen som ble brukt under drapet. Oswald hadde dermed rikelig med tid mellom skudd to og tre, som har vært gjenstand for kontroversen (skudd én kom på et tidligere tidspunkt).

Men hva med Oswalds skyteegenskaper? Også her tukler konspirasjonsteoretikerne med sannheten, ifølge forfatteren. Lee Harvey Oswald var ingen dårlig skytter, men tvert imot en meget habil skytter. Testresultater fra marinen viser at Oswald kvalifiserte til begrepet skarpskytter.

På mange måter lå Lee Harvey Oswalds skyteprestasjoner denne novemberdagen i Dallas under det ferdighetsnivået han ellers lå på, mener forfatteren. Han traff verken limousinen eller presidenten på det første forsøket, da målet var nærmest – antakelig fordi presidenten på dette tidspunktet var et bevegelig mål. Det var først på tredje forsøk at drapsmannen traff presidentens hode.

Det var dette tredje skuddet som drepte John F. Kennedy. Kulen entret presidentens bakhode, sprengte seg igjennom hodet og eksploderte ut på høyre side foran. Den tok med seg store deler hjernemasse og skallefragmenter, som ble slynget framover. Skuddet kom med andre ord bakfra.

Men det har konspirasjonsteoretikerne aldri akseptert.