Splittet I filmen «Lawrence of Arabia» spiller Peter O'Toole den britiske offiseren T.E. Lawrence, som skaper en allianse mellom splittede arabere i opprør mot det ottomanske riket. I filmen overtaler Lawrence stammelederen Auda abu Tayi (Anthony ...
Arabia. Den arabiske liga er et statsforbund med 22 medlemmer og med en samlet befolkning på cirka 350 millioner innbyggere. I tillegg til landene i Midtøsten og Nord-Afrika omfatter forbundet de afrikanske landene Mauritania, Somalia, Sudan og Djibouti, samt øystaten Komorene utenfor østkysten av Afrika.
Livet til en bonde i Sudan, en innbygger i en av de styrtrike oljestatene ved Gulfen eller en libanesisk intellektuell er selvsagt svært forskjellig. Økonomisk, politisk og kulturelt er avstandene store innen det som oppfattes som en nasjon.
Innen disse landene er det også grupper som ikke naturlig inngår i fellesbegrepet araber. Kurderne som lever i både Irak og Syria, tilhører et annet språksamfunn, og det samme gjelder berberne i Nord-Afrika. Maronittene i Libanon fokuserer ofte mer på sin maronittisk-kristne nasjonalisme enn den arabiske. Og endelig er det viktig å være oppmerksom på at et land som Iran, selv om det spiller en viktig politisk rolle i Midtøsten-sammenheng, selvsagt ikke er del av den arabiske verden.
Historisk. Opphavet til det arabiske fellesskapet ligger langt tilbake i vår historie.
I førhistorisk tid var det
to folkeslag med utgangspunkt i den arabiske halvøy. Nomadene som vandret over store avstander, og en etter hvert bofast befolkning.
Den første kjente bruken av ordet araber som betegnelse på en folkegruppe, er fra det 9. århundre før Kristus i assyriske dokumenter.
I den sørlige delen av Den arabiske halvøy var det flere bystater, bl.a. Saba, og i det som i dag er Jordan, Syria og Irak, vokste det frem flere kongedømmer.
Romerne betegnet det som i dag er Jemen, som Arabia felix, Det lykkelige Arabia. Det var fordi nedbør og vannforekomster gjorde denne delen mer fruktbar enn resten av Den arabiske halvøya. Det samme navnet benyttet forøvrig Carsten Niebuhr om området. Han var eneste overlevende fra en dansk ekspedisjon dit i årene 1761–67 og den som beskrev den ferden. Det sier sitt om Europas forhold til den arabiske verden at dette var en ekspedisjon som åpnet opp Den arabiske halvøy i nyere tid.
Territoriell utvidelse. Med islams fremvekst på 600-tallet etter Kristus, fikk den arabiske verden et nytt samlende trekk. Samtidig bidro det til territoriell utvidelse. Islam var en religion som skulle spres og underlegge seg stadig nye områder, og islams hellige skrifter var på arabisk.
Etter profeten Muhammeds død i år 632 startet et erobringstokt. Damaskus ble erobret i 636 og Jerusalem to år senere. Deretter sto Nord-Afrika og Den iberiske halvøy for tur. Østover omfattet det dagens Iran og Afghanistan.
Det religiøst styrte riket, kalifatet, som ble opprettet, skulle vare helt frem til 1924. Riktignok under en rekke dynastier og under arabisk kontroll frem til 1514 da de tyrkiske osmanene overtok.
I det første dynastiet, det umajjadiske dynastiet fra år 661 – med Damaskus som hovedstad, ble arabisk etablert som offisielt språk, og den arabiske delen av befolkningen hadde høyere status enn resten av innbyggerne.
Selv om store områder raskt var underlagt islam, betydde ikke det at det var arabiske områder. I Nord-Afrika var det for eksempel først på 1100-tallet at det var en større arabisk tilstrømning, og i flere århundrer var det mektige, lokale berberdynastier også der.
Kulturell storhetstid. Islams fremmarsj betydde ikke bare politisk kontroll. I tillegg til en rik arabisk tradisjon innen poesi, litteratur, musikk og arkitektur, var islamske og arabiske vitenskapsmenn og tenkere et viktig bindeledd bakover som formidlere av gresk tenkning. I Granada ligger stadig Al-Hambra som et minne om arabernes innflytelse i Spania. Det er et overdådig utsmykket byggverk som i dag er på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Det ble skadet da araberne, kalt maurerne, ble fordrevet fra Spania i 1492, men har senere gjennomgått omfattende restaureringer.
Koranen som Guds ord, ble av araberne sett som det ypperste språklige mesterverk, men både innen poesi og skjønnlitteratur står årene fra 700 til 1100 som en rik blomstringstid. Det var også en viktig produksjon av filosofiske og vitenskapelige tekster innen felter som kjemi, astronomi og matematikk. I tillegg ble greske filosofiske tekster oversatt til arabisk, slik at de ble både bearbeidet og formidlet videre til ettertiden.
Maktskifte. På det politiske området var det et viktig skifte da sultan Selim erobret Egypt i 1517. Det innledet den osmanske perioden som varte til 1924. Det at sultanen i Konstantinopel ble den øverste leder for den islamske verden, betydde at det islamske riket ikke lenger var under arabisk kontroll religiøst og politisk.
På det meste omfattet kalifatet da størsteparten av Midtøsten og Nord-Afrika samt dagens Tyrkia, i tillegg til at det strakte seg inn i Kaukasus og til store deler av Øst-Europa.
Den første verdenskrig førte til at det osmanske riket, som deltok på Tysklands side, falt fra hverandre. Sultanens kontroll var da allerede svekket som følge av årtier med vestlig ekspansjon inn i området og opposisjon fra tyrkiske sekulære nasjonalister med Kemal Atatürk i spissen.
Etter første verdenskrig ble det satt sluttstrek for mer enn 400 års osmansk kontroll over store deler av den arabiske verden.
I den arabiske verden førte det osmanske rikets sammenbrudd og avviklingen av de europeiske landenes koloniherredømmer, til statsdannelser som til dels ble tilfeldige linjer på kartet.
Oljefunn i flere av landene har ført til at dette er blitt et viktig område for verdensøkonomien. På den storpolitiske arenaen har landene gått begge veier. Syria, Irak og tidvis Egypt var blant dem som allierte seg med Sovjetunionen, mens de oljerike Gulfstatene, og i de siste tiårene Egypt, har vært blant USAs viktigste støttespillere.
I dag blåser det en forandringens vind over deler av den arabiske verden. Det er for tidlig å si hvor omveltningene som startet med Tunisia, vil ende.