Første rystelse av skjelvet. Uansett hva som blir utfallet av de mange protestene, urolighetene og opprøret som nå feier gjennom Midtøsten, er én ting helt sikkert: Oljeverdenen vil bli forandret for alltid. Det som foregår nå, er bare en første, liten rystelse som en opptakt til det oljeskjelvet som vil ryste vår verden helt inn til beinet.

I en hundreårsperiode som strekker seg tilbake til oppdagelsen av olje i sørvestlige Persia før første verdenskrig, har vestlige makter gjentatte ganger intervenert i Midtøsten for å sikre eksistensen for de autoritære, oljeproduserende regimene. Uten slike inngrep ville ekspansjonen av både vestlige lands økonomier etter annen verdenskrig og dagens velstand i industrialiserte samfunn, vært utenkelig.

Men her er nyheten som burde stått på førstesiden av aviser verden over: Oljens gamle maktstruktur ligger for døden, og med dens bortgang vil vi se slutten på billig, relativt sett, og lett tilgjengelig olje – for alltid.

Mot slutten. Så hva står egentlig på spill i de pågående urolighetene? Først må det sies at det knapt er mulig å yte den avgjørende betydningen som Midtøstens olje har i verdens energiligning, full rettferdighet. Den opprinnelige industrielle revolusjonen gikk på billig kull som drev jernbaner, dampskip og fabrikker, mens billig olje har muliggjort bilen, luftfarten, drabantbyer, mekanisert jordbruk og en eksplosjon i økonomisk globalisering. Og mens 

oljealderen ble startet av en håndfull store oljeproduserende områder – USA, Mexico, Venezuela, Romania, området rundt Baku (i det daværende russiske tsarimperiet) og nederlandsk Ostindia – så er det Midtøsten som har slukket verdens oljetørst siden annen verdenskrig.

I 2009, det siste året det finnes tall for, rapporterte BP at leverandørene i Midtøsten og Nord-Afrika tilsammen produserte 29 millioner fat pr. dag, eller 36 prosent av verdens totale oljetilgang – og slike tall er likevel ikke i nærheten av å antyde regionens betydning for oljeøkonomien. Mer enn noe annet område har Midtøsten kanalisert sin produksjon ut i eksportmarkedene for å tilfredsstille energibegjæret til oljeimporterende makter som USA, Kina, Japan og EU.

Vi snakker om 20 millioner fat sendt ut i eksportmarkedene hver eneste dag. Sammenlign dette med Russland, verdens største oljeproduserende land, med syv millioner fat eksporterbar olje, det afrikanske kontinentet med seks millioner og Sør-Amerika med skarve én million.

Produsentene i Midtøsten blir endog enda viktigere i årene som kommer, fordi de besitter anslagsvis to tredjedeler av de gjenværende uutnyttede oljereservene. Ifølge ferske beregninger fra det amerikanske energidepartementet vil Midtøsten og Nord-Afrika i fellesskap sørge for ca. 43 prosent av verdens råoljeforsyning i 2035 (opp fra 37 prosent i 2007), og kommer til å produsere en enda større andel av verdens eksporterbare olje.

For å gå rett på sak: Verdensøkonomien krever økte forsyninger av rimelig olje. Midtøsten alene kan levere dette. Derfor har vestlige regjeringer lenge støttet «stabile» autoritære regimer i regionen – og jevnlig utstyrt og lært opp sikkerhetsstyrkene deres. Nå er dette lammende, forstenede systemet, hvis største prestasjon var å produsere olje for verdensøkonomien, i ferd med å gå i oppløsning.

Ikke ta det for gitt at det kommer noen ny orden – eller uorden – som kan levere nok rimelig olje til å bevare oljealderen.

For å forstå hvorfor det blir slik, er det på sin plass med en liten historietime.

Det iranske kuppet. Etter at Anglo-Persian Oil Company (APOC) oppdaget olje i Iran (som da het Persia) i 1908, prøvde den britiske regjeringen å utøve sin imperiemakt i den persiske staten. En av sjefsarkitektene for dette fremstøtet var marineminister Winston Churchill. Etter å ha beordret konvertering av britiske krigsskip fra kull- til oljedrift før første verdenskrig – fast bestemt på å legge en betydelig oljekilde under Londons kontroll – planla Churchill nasjonalisering av APOC i 1914. Mot slutten av annen verdenskrig var det Churchill, da statsminister, som sørget for avsettelsen av den tyskvennlige herskeren sjah Reza Pahlavi og innsettelsen av hans 21 år gamle sønn, Muhammed Reza Pahlavi.

Til tross for en hang til å forherlige sine (mytiske) bånd til forgangne persiske imperier, var Muhammed Reza Pahlavi et villig redskap for britene. Hans undersåtter viste derimot stadig mindre vilje til å underkaste seg imperiets overherrer i London. I 1951 klarte den demokratisk valgte statsministeren Mohammed Mossadegh å skaffe seg parlamentarisk støtte for nasjonalisering av APOC, da omdøpt til Anglo-Iranian Oil Company (AIOC). Dette var et kjempepopulært trekk i Iran, men skapte panikk i London. For å redde denne store skatten, inngikk britiske ledere i 1953 en beryktet konspirasjon med president Eisenhowers administrasjon i Washington og CIA, og iscenesatte et statskupp som avsatte Mossadegh og brakte sjah Pahlavi hjem fra eksil i Roma, en historie som nylig er blitt mesterlig fortalt av Stephen Kinzer i boken «All the Shah’s Men».

Frem til han ble styrtet i 1979, utøvde sjahen hensynsløs og diktatorisk kontroll over det iranske samfunnet, delvis takket være overdådig amerikansk støtte til militæret og politiet.

Først knuste han den sekulære venstresiden, som var Mossadeghs allierte, og deretter den religiøse opposisjonen, ledet i eksil av ayatollah Ruhollah Khomeini. Gitt den brutale eksponeringen de fikk overfor politi- og fengselsutstyr levert av USA, ble det etter hvert til at sjahens motstandere avskydde monarkiet og Washington like mye. I 1979, som kjent, tok det iranske folk til gatene, sjahen ble styrtet, og ayatollah Khomeini kom til makten.

Mye lærdom kan hentes fra disse hendelsene som førte til det nåværende fastlåste forholdet mellom USA og Iran. Men det viktigste poenget er at den iranske oljeproduksjonen aldri hentet seg inn igjen etter revolusjonen i 1979–1980.

I perioden mellom 1973 og 1979 nådde Iran en produksjon på nesten seks millioner fat olje pr. dag, en av de høyeste i verden. Etter revolusjonen ble Irans oljeproduksjon nasjonalisert for andre gang, og iranske ledere overtok nok en gang driften av selskapet AIOC (som var omdøpt til British Petroleum i 1954, senere bare BP). For å straffe Irans nye ledere, påla Washington strenge handelssanksjoner som hindret det statlige oljeselskapet fra å skaffe seg utenlandsk teknologi og assistanse. Den iranske produksjonen stupte til to millioner fat pr. dag, og selv nå, tre tiår senere, er den bare kommet opp i drøyt fire millioner fat pr. dag, til tross for at landet har verdens nest største oljereserver etter Saudi-Arabia.

Inntrengerens drømmer. Irak fulgte en kurs som var uhyggelig lik Irans. Under Saddam Hussein produserte det statlige Iraq Petroleum Company (IPC) opptil 2,8 millioner fat pr. dag frem til 1991, da den første Gulfkrigen med USA og påfølgende sanksjoner senket produksjonen til en halv million fat pr. dag. Selv om produksjonen i 2001 igjen hadde gått opp til knapt 2,5 millioner fat pr. dag, har den aldri nådd tidligere høyder. Mens Pentagon gjorde seg klar til invasjon av Irak i slutten av 2002, snakket folk på innsiden av Bush-administrasjonen – og utflyttede irakere med gode forbindelser – drømmende om en kommende gullalder der utenlandske oljeselskaper skulle bli invitert tilbake til landet, det nasjonale oljeselskapet skulle bli privatisert, og produksjonen ville nå nye høyder.

Hvem kan vel glemme hvilken innsats Bush-administrasjonen og dens representanter i Bagdad gjorde for å realisere denne drømmen? De første amerikanske soldatene som inntok den irakske hovedstaden, sikret bygningen til oljedepartementet samtidig som de lot irakere plyndre fritt i resten av byen. L. Paul Bremer III, prokonsulen som senere ble utpekt av president Bush til å overvåke etableringen av et nytt Irak, hentet inn et team av amerikanske oljedirektører til å styre privatiseringen av landets oljeindustri, mens det amerikanske energidepartementet i mai 2003 selvsikkert spådde at den irakske produksjonen ville stige til 3,4 millioner fat pr. dag i 2005, 4,1 millioner fat innen 2010, og 5,6 millioner innen 2020.

Dette ble det selvfølgelig ikke noe av. For mange vanlige irakere ble amerikanernes beslutning om å sette kursen rett mot oljedepartementets bygning, et vendepunkt som øyeblikkelig forvandlet mulig støtte for styrting av en tyrann til sinne og fiendtlighet. Bremers innsats for å privatisere det statlige oljeselskapet skapte på samme måte en voldsom nasjonalistisk rekyl blant irakske oljeingeniører, som rett og slett torpederte planen. Ganske snart brøt det ut et omfattende sunniopprør. Oljeproduksjonen falt raskt og lå i gjennomsnitt på bare to millioner fat pr. dag fra 2003 til 2009. I 2010 hadde den endelig karret seg opp til 2,5 millioner fat – langt unna de 4,1 millioner fat man drømte om.

Én konklusjon er det enkelt å trekke: Utenforståendes forsøk på å styre den politiske ordenen i Midtøsten med høyere oljeproduksjon som mål, vil uunngåelig skape motkrefter som fører til redusert produksjon. USA og andre makter som er vitne til protestene, urolighetene og opprøret som nå feier gjennom Midtøsten, bør være veldig varsomme:

Uansett hvilke politiske eller religiøse ønsker lokalbefolkningen måtte ha, viser det seg alltid at den har i seg en heftig, lidenskapelig fiendtlighet mot utenlandsk dominans, og under press vil de velge uavhengighet og mulig frihet fremfor økt oljeproduksjon.

Erfaringene fra Iran og Irak er kanskje ikke sammenlignbare i vanlig forstand med erfaringene fra Algerie, Bahrain, Egypt, Irak, Jordan, Libya, Oman, Marokko, Saudi-Arabia, Sudan, Tunisia og Jemen. Men alle som én (og andre land som kan bli feid med av urolighetene) viser noen trekk av den samme autoritære politiske modellen, og alle er koblet til det gamle oljesystemet. Algerie, Egypt, Irak, Libya, Oman, og Sudan er oljeprodusenter; Egypt og Jordan vokter vitale oljerørledninger, og i Egypts tilfelle, en viktig kanal for oljefrakt; Bahrain, Jemen og Oman ligger strategisk til langs store skipsleder for oljefrakt. Alle har mottatt betydelig militær bistand fra USA og/eller huset viktige amerikanske militærbaser. Og for alle disse landene er refrenget det samme: «Folket ønsker at regimet faller.»

To av disse regimene har allerede falt, tre vakler, og andre er i fare. Virkningen på oljeprisen har vært rask og nådeløs: Den 24. februar var prisen på Brent Blend råolje oppe i 115 dollar fatet, det høyeste nivået siden det globale økonomiske sammenbruddet i oktober 2008. WTI (West Texas Intermediate), en annen standard råolje, var på en illevarslende snartur over 100-dollargrensen.

Saudi-Arabia er avgjørende. Så langt har den viktigste av alle produsentene i Midtøsten, Saudi-Arabia, ikke vist klare tegn på sårbarhet, ellers ville prisene ha steget enda høyere. Men kongehuset i nabolandet Bahrain er allerede i kjempetrøbbel: Titusener av demonstranter – over 20 prosent av befolkningen på en halv million – har gjentatte ganger tatt til gatene, til tross for trusselen om å bli skutt, i en bevegelse for å få avsatt den eneveldige regjeringen til kong Hamad ibn Isa al-Khalifa, og erstatte den med et ekte demokratisk styresett.

Denne utviklingen er særlig bekymringsfull for det saudiske lederskapet, siden initiativet til endring i Bahrain kommer fra landets lenge undertrykte sjiamuslimske befolkning og rettes mot den lenge herskende sunnieliten. Saudi-Arabia har også en stor sjiamuslimsk befolkning, skjønt ikke et flertall, som i Bahrain, og denne har også vært utsatt for diskriminering fra sunniherskerne. I Riyadh er man engstelig for at utbruddet i Bahrain kan spre seg til den tilstøtende oljerike østlige provinsen i Saudi-Arabia – det eneste området i kongeriket der sjiaene utgjør flertallet. Dette ville medføre en stor utfordring mot regimet. Det har allerede vært tilløp til protester blant sjiaene i den østlige, oljeproduserende delen av Saudi-Arabia.

Delvis for å hindre ungdomsopprør, har 87 år gamle kong Abdullah nettopp lovet 10 milliarder dollar i bevilgninger, som en del av en endringspakke på 36 milliarder dollar, for å hjelpe unge saudiske borgere til å gifte seg og skaffe seg bolig.

Selv om opprøret ikke skulle utvikle seg videre i Saudi-Arabia, vil det bli umulig å gjenopprette det gamle oljesystemet i Midtøsten. Resultatet blir ganske sikkert en langsiktig nedgang i fremtidig tilgjengelighet av eksporterbar olje.

Tre fjerdedeler av de 1,7 millioner fat olje som Libya produserer daglig, forsvant hurtig fra markedet da uroen spredte seg i landet. Mye av denne oljen kan forbli utilgjengelig og borte fra markedet på ubestemt tid. Egypt og Tunisia kan snart forventes å gjenopprette produksjonen, som er beskjeden i begge land, til nivået før opprøret. Likevel vil de neppe gå inn i slike store samarbeidsprosjekter med utenlandske bedrifter som kan øke produksjonen mens den lokale styringen svekkes. I slutten av februar ble det største oljeraffineriet i Irak hardt skadet av opprørere, og Iran viser ingen tegn til å kunne øke produksjonen betydelig i årene fremover.

Den viktigste aktøren er Saudi-Arabia, som nylig økte produksjonen for å kompensere for libysk bortfall på det globale markedet. Men regn ikke med at dette mønsteret vil vare evig. Forutsatt at kongefamilien overlever denne runden med omveltninger, blir den utvilsomt nødt til å omdirigere mer av den daglige oljeproduksjonen til å tilfredsstille stigende innenlandsk forbruk og drive lokal petrokjemisk industri som kan gi bedre betalte jobber til den hurtigvoksende, urolige befolkningen.

Fra 2005 til 2009 brukte saudiaraberne omtrent 2,3 millioner fat daglig, slik at omtrent 8,3 millioner fat var tilgjengelig for eksport. Selv om Saudi-Arabia fortsetter å levere minst like mye olje til det internasjonale markedet, får ikke verden tilfredsstilt mer enn forsiktige anslag av det fremtidige oljebehovet. De vil neppe levere så mye. Den saudiske kongefamilien har uttrykt motvilje mot å øke produksjonen noe særlig over ti millioner fat pr. dag, i frykt for skade på de gjenværende oljefeltene og dermed nedgang i fremtidige inntekter for de mange etterkommerne. Samtidig ventes økende innenlandsk etterspørsel å spise en stadig større del av Saudi-Arabias nettoproduksjon. I april 2010 spådde toppsjefen i statseide Saudi Aramco, Khalid al-Falih, at det innenlandske forbruket kunne nå svimlende 8,3 millioner fat pr. dag innen 2028 – i så fall blir det bare noen få millioner fat til overs for eksport, og med mindre verden kan gå over til andre energikilder, blir det helt sikkert oljemangel.

Oljeøkonomien skrumper inn. Med andre ord, hvis man gjør en rimelig fremskrivning basert på dagens utvikling i Midtøsten, står skriften allerede på veggen. Siden det ikke finnes andre områder som kan erstatte Midtøsten som verdens fremste oljeeksportør, vil oljeøkonomien skrumpe inn – og det vil den globale økonomien som helhet også gjøre.

Tenk på den nylige oppgangen i oljeprisen som en svak og tidlig rystelse som varsler det kommende oljeskjelvet. Oljen vil ikke forsvinne fra det internasjonale markedet, men i de kommende tiårene vil den aldri komme i det volumet som trengs for å tilfredsstille verdens anslåtte behov, hvilket betyr at heller før enn senere vil knapphet bli den dominerende markedssituasjonen.

Bare rask utvikling av alternative energikilder og dramatisk reduksjon i oljeforbruket kan redde verden fra svært alvorlige økonomiske konsekvenser.

Publisert første gang på TomDispatch.com, tilhørende The Nation Institute.

© 2011 Michael T. Klare – distribuert av Agence Global.