Idrettspolitisk maktspill. Datoen er 2. desember 2010. For aller første gang skal det inter-nasjonale fotballforbundet FIFA avgjøre hvilke to land som skal få arrangere de kommende to VM-sluttspill i fotball. Resultatet av et av tidenes største idretts-politiske maktspill skal offentliggjøres.
På scenen i Zürich står den allmektige FIFA-presidenten Sepp Blatter og forteller en måpende verdenspresse at Russland og Qatar er blitt tildelt VM i henholdsvis 2018 og 2022. Dette er en seier for den nye fotballverdenen, og en klar beskjed til England om at de ikke lenger kan diktere avgjørelser ut fra en selvutnevnt overlegenhet.
FIFAs mektige menn vil vise at tildelingene til Sør-Korea og Japan i 2002 og Sør-Afrika i 2010 ikke er tilfeldig. Beskjeden er: Fremadstormende regioner skal premieres. Nye markeder skal prioriteres.
Ingen andre steder i verden sutret man mer enn i fotballens fødestue England. Misnøyen ble pisket frem av optimistiske medier og et fotballforbund som hadde hyret inn David Beckham, statsminister David Cameron og prinsene William og Harry som sine ambassadører i søknadsprosessen om VM i 2018. «Fotball’s coming home» sang et sultefôret folk som stadig snakker om 1966, forrige gang VM ble spilt på engelsk jord.
Kritiserer FIFA. Avgjørelsen slo ned som en bombe. England fikk kun to av 22 stemme, inkludert Englands egen. Eieren av Leeds, Ken Bates, mente at England burde melde seg ut av FIFA. Den respekterte forfatteren og journalisten Brian Glanville brukte ord som «skandale» og «hykleri», og hevdet at de siste måneders avsløringer og prosess i FIFA viste at «galningene hadde tatt over asylet». Tottenhams manager Harry Redknapp spurte retorisk om FIFA-herrene i Sveits som ignorerte Englands VM-bud, hadde oppholdt seg for mye i et land som spesialiserer seg på gjøkur.
Det var et mylder av forklaringer: «Dette er straffen for at Sunday Times og BBC bedrev gravende journalistikk mot FIFAs mektige menn», hevdet noen. Andre pekte på sykdomstegnene til orgasnisasjonen: Mangel på åpenhet, korrupsjon, flybilletter på førsteklasse, femstjerners hoteller.
Flere mente at avgjørelsen om å gi vesle Qatar et VM viste hvordan enorme mengder olje- og gasspenger hadde smurt prosessen, at finansielle motiver var valgt foran fotballens beste, og at verdens kanskje viktigste enkeltstående idrettsarrangement nå hadde nedverdiget seg til å bli et omreisende sirkus. Når det gjaldt valget av Russland, ble det først og fremst pekt på at tidligere KGB-sjef Vladimir Putin nok en gang hadde brukt sine politiske muskler, mens oligark Roman Abramovitsj representerte grense-
løst pengeforbruk og finansiell makt.
Milliardindustri. Og det er her problemene i den romantiserte argumentasjonen til engelske fotballkommentatorer og tilhengere begynner å skurre. Tanken om den «rene», «ærlige» engelske idretten møter virkeligheten i den globaliserte og kommersialiserte Premier League. En liga som oversvømmes av utenlandske spillere som pushes av alt annet enn moralske spilleragenter, som krever å bo og fly på første klasse. Millioner av pund sprøytes inn av utenlandske eiere, og utenlandske sponsormidler og skyhøye TV-inntekter sirkuleres i et rasende tempo.
Tanken om den «rene», «ærlige» engelske idretten møter virkeligheten
i den globaliserte og kommersialiserte Premier League.
I det såkalte transfervinduet i januar brukte engelske klubber rekordhøye 225 millioner pund på nye spillerinnkjøp. Dette er mer enn hva resten av Europas fotballklubber brukte tilsammen i samme periode.
Engelske klubber har siden innføringen av Premier League i 1992 nesten tidoblet billettprisene på engelske tribuner. I 1990, i en tid der nesten utelukkende britiske spillere var i aksjon, var snittprisen for å se Manchester United latterlig lav: 4,71 pund.
I vinter deltok rekordhøye 22 ulike nasjonaliteter i kampen mellom Blackburn og West Bromwich.
I Italia, Frankrike, Spania og Tyskland eies og drives klubbene delvis etter den moralen som engelskmennene pro-klamerer, der nasjonale krefter styrer toppklubbene.
I storklubber som Real Madrid og Barcelona er det til og med klubbens egne medlemmer som velger klubb-president gjennom demokratiske valg. Engelske
fotballsupportere har på langt nær samme innflytelse over sine klubber, der over halvparten av klubbene styres av utenlandsk kapital.
I Italia, Frankrike, Spania og Tyskland eies og drives klubbene delvis etter den moralen som engelskmennene proklamerer, der nasjonale krefter styrer toppklubbene.
Utenlandsk kapital. Listen over eiere og styreledere i Premier League-klubbene, viser at det er mye av den samme utenlandske kapitalen som England kritiserer FIFA for, som utgjør en sentral del av ryggraden i deres egen hjemlige klubbfotball.
Den samme Roman Abramovitsj som blir kritisert for å bruke penger på VM i Russland, kom til London i 2003 med verdier tilsvarende en femtedel av Russ-lands oljeindustri. Han bygget opp Chelsea FC til en internasjonal toppklubb. Til tross for enkelte protest-
er i begynnelsen, jubler de fleste nå over at den tidligere middelmådige London-klubben spiser kirsebær med de store i Europa. Siden den styrtrike russeren tok over, har klubben vunnet tre ligatitler og tatt tre andreplasser, samt vært tapende finalist i Champions League. Før oligarkens inntreden hadde ikke «The Blues» vunnet en ligatittel siden 1955.
Manchester City opplever i år sin beste sesong siden 1977. Mye av suksessen må tilskrives en herre ved navn Hans Høyhet Sheikh Mansour bin Zayed bin Sultan Al Nahyan, en av Emiratenes ledende politikere og medlem av landets kongefamilie. Olje og gass er landets viktigste inntektskilder. Rundt fire timers båttur unna ligger Qatar, der engelskmennene kritiserer landets herskende familie for å bruke deler av landets enorme inntekter fra samme sektor for å skaffe seg fotball-VM i 2022.
Det er også verdt å merke seg at nettopp Manchester City tidligere hadde den svært omstridte thailandske milliardæren og tidligere statsminister Thaksin Shinawatra som eier. Shinawatra hadde forsøkt å kjøpe både Fulham og Liverpool i sin tid som statsminister, men måtte vente til han ikke lenger hadde en slik posisjon før han fikk tilslaget på Manchester-klubben sommeren 2007. Shinawatra kjøpte City for rundt 82 millioner pund. Da han solgte klubben 15 måneder senere, var den verdt over 200 millioner pund – et lukrativt PR-stunt for den korrupsjons-dømte og sterkt omstridte mangemilliardæren.
Det er et paradoks at engelske medier og anglofile supportere sutrer fornærmet over pengenes rolle i fotballen, når globale finansielle krefter dominerer deres egen hjemmebane. I mai avsluttes den 19. sesongen av Premier League. Siden starten i 1992 har engelsk fotball gått fra å være en rimelig, tradisjonsrik lørdags-aktivitet for arbeiderklassen til å bli en dyr, internasjonal underholdningsindustri som ekskluderer store deler av fanbasen.