Naturens luner. Hispaniola er et brutalt eksempel på hvordan menneskelig uforstand påfører både natur og kultur sår og lidelser og senker katastrofeberedskapen. Begge land har vært plaget av bananrepublikkenes karakteristika; amerikanske intervensjoner og presidenter som opererte som om landene var deres private eiendom.

Øya Hispaniolas to deler er svært ulike. Regnet her kommer som regel inn fra øst. Det vil si at Den dominikanske republikk, som ligger i øst, får mest regn, noe som er viktig for jordbruket. Øyas høyeste fjell er hovedsakelig på den dominikanske siden, og elvene som starter derfra flyter hovedsaklig østover. Jordsmonnet er mange steder svært godt.

Men paradokset er at selv om den haitiske siden hadde et dårligere utgangspunkt, utviklet de en rik jordbruksøkonomi før den dominikanske siden. Men de gjorde det på bekostning av naturen. Haiti ble Frankrikes viktigste koloni en periode, mens den dominikanske siden forble spansk koloni. Men Spania lot stort sett den dominikanske delen i fred på grunn av hjemlige problemer. Frankrike, derimot, pøste på med afrikanske slaver til Haiti, og opprettet sukkerplantasjer. Resultatet var at landet i kolonitiden etterhvert fikk en befolkning syv ganger så stor som naboen.

Paradokset er at selv om den haitiske siden hadde et dårligere utgangspunkt, utviklet de en rik jordbruksøkonomi før den dominikanske siden.

Befolkningen er fortsatt marginalt større enn naboens i dag. Men Haitis areal er bare halvparten så stort. De franske slaveskipene ville ikke dra tomhendt hjem, og fylte opp med tømmer, slik at lavlandet og de mellomhøye fjellskrentene var tømt for trær på midten av 1800-tallet.

Historisk uflaks. Den dominikanske republikk hadde et greit forhold til sine tidligere spanske koloniherrer og åpnet etter hvert for europeisk immigrasjon og investeringer. Haiti kjempet seg til uavhengighet i 1804, etter et vellykket slaveopprør inspirert av den franske revolusjonen noen år før. Men de var av naturlige årsaker svært skeptiske til fremmede.

Under diktatoren Trujillo begynte dominikanerne på 1930-tallet å industrialisere. Hans mangeårige høyre hånd og etterfølger, Joaquín Balaguer, gjorde det samme. Han satset stort på vannkraft. Den hardtslående Balaguer tvang gjennom nasjonalparker og vernesoner, både til skogs og til havs. Noen ganger skjedde dette gjennom tvangsflytting og beinharde metoder. Men i dag kan landet prise seg lykkelig for dette,
iallfall om de sammenligner med naboen.

Balaguer var nærmest fanatisk opptatt av å ta vare på skog, og subsidierte derfor import av propan og flytende naturgass, for å hindre tømmerhogst. Nabolandet Haitis lille elite, var mest opptatt av å suge rikdom ut av øya, på bekostning av de fattige, som ble tvunget til å fortsette å rive opp røtter og bruke de usle restene som gjensto av skog for å ha tennved til mat og varme. Franske krav om erstatning etter den haitiske revolusjonen gjorde også at landet ble tynget av en enorm statsgjeld.

Den amerikanske økonomen Tyler Cowen sier det mer kontroversielt: Tidligere franske kolonier gjør det dårligere, uansett. Dessuten fikk Haiti uavhengigheten for tidlig. Han peker på de mer vellykede fransk-karibiske øyene Guadeloupe og Martinique, som får store deler av sitt BNP fra franske overføringer.

Når miljøet avgjør. I dag er ca 28 prosent av Den dominikanske republikk skogkledd, mens dette gjelder for kun 1 prosent av Haiti. Dette betyr mangel på tømmer, jorderosjon, lav jordfertilitet, sedimenter i elver, tap av vannårer og mulighet for hydroelektrisk kraft – og mer ujevne nedbørsmengder.

I september 2004 herjet orkanen Jeanne over øyene Puerto Rico og Hispaniola. Selv om begge øyene mottok lignende nivåer av nedbør, kunne ikke resultatene vært mer ulike. Orkanen resulterte i syv flom-dødsfall i Puerto Rico, 24 i Den dominikanske republikk, men mer enn 3000 i Haiti. Naturen der hadde ingen motstandskraft.

Den amerikanske forfatteren Jared Diamond ser de fire nasjonalparkene og reservatene i Haiti, mot 74 i nabostaten, som en hovedindikasjon på de to nabostatenes ulike skjebner. Han viser til at antall lokale organisasjoner (NGOs), miljøvernere og utviklingsarbeidere er langt høyere på den dominikanske siden.

Det er kulturelle og språklige barrierer mellom øyas to nabostater. Dominikanerne glemmer ikke Haitis 22 års okkupasjon på 1800-tallet, mens den fattige naboen i vest lever med det mørke minnet om Trujillos nedslaktning av 20 000 haitianere i 1937.

Det tragiske jordskjelvet som rammet Haiti 12. januar 2010 fører likevel de to naboene nærmere. Mange begynner å innse at når man lever på samme øy har alle det best ved å samarbeide.