Død og gjenfødelse. Om krim er en litterær sjanger som selger bra hele året, er den særlig aktuell i påsken. Da jaktes det på mordere i radio, på TV og til og med på melkekartongen. Mordraten er videre såpass høy at man gis liten tid til å reflektere over skjebnen til ofrene.

I en kristen tradisjon plasseres det imidlertid nettopp et fokus på offeret. Jesu bevisste valg om å gjennomgå prøvelser som innebar lidelse og død gjør den kristne høytiden til en beretning om det absolutte offer. Interessant nok gjør det også at den kristne fortellingen passer inn i en mytisk struktur som har bånd helt tilbake til tidenes morgen, og som også fungerer som narrativ grunnvoll i mange av de fortellingene som fenger oss aller mest i dag.

Mens samtidens forståelse av myte oftest bringer assosiasjoner til en historie med tvilsom sannhetsverdi, ble ordet opprinnelig brukt om historier som utforsket båndene mellom det jordiske og evigheten. Hos de tidligste greske filosofene hadde videre den mytiske fortellingen like stor sannhetsverdi som den logiske.

Det var ikke før Platon begynte å rakke ned på dikterne og antyde at verden hadde blitt et bedre sted om de hadde blitt utestengt fra staten, at man begynte å betrakte myten med et tvilende blikk.

Fruktbarhetsriter. I dag befinner vi oss altså i en platonsk virkelighetsforståelse hvor myten nedvurderes til fordel for naturvitenskapen og logikken. I hvert fall tilsynelatende. For samtidig som vi plasserer oss selv i en rasjonell virkelighetsforståelse, befinner vi oss også i et mytisk rammeverk. For den fremste karakteristikken ved myten er at mens dens virkelighet blir utspilt i fortiden, gjelder dens sannhet i nåtiden.

Eller, for å si det på en litt annen måte – myten har evig gyldighet.

I denne sammenheng er det av stor interesse å se på hvordan mytene fungerer som en underskog i våre fortellinger, uten at vi egentlig reflekterer over det. Samtidig som de fleste av oss kjenner til Jesu lidelseshistorie i grove trekk, tenker vi ikke så ofte over de mytiske mønstrene som ligger til grunn for selve fortellingen, som også utgjør fundamentet i noen av de mest innflytelsesrike historiene i vår egen kulturkrets.

Én av de viktigste studiene i denne sammenheng her finnes i The Golden Bough (Den gyldne gren, 1890) av Sir James Frazer. Denne britiske folkloristen forsket på urgamle religioner fra et kulturelt perspektiv og fant frem til fruktbarhetskultuser som baserte seg på et system av ofring og gjenfødelse.

Hovedtesen er at disse kultusene var fundert på tilbedelsen av en hellig guddom som døde på høsten og gjenoppsto om våren.

Som et eksempel viste Frazer til et rituale som i antikken ble utført ved en helligdom for jaktgudinnen Diana ved Nemi, sør for Roma. For å sikre fortsatt liv ble presten skiftet ut ved jevne mellomrom ved at en annen mann (helst en rømt slave) plukket en gren (the golden bough) fra et hellig tre for deretter ta livet av den nåværende presten. Grenen sikret at naturens livskraft ble overført til den nye presten, mens drapet sørget for at han fremsto som en oppstanden og forbedret versjon av sin forgjenger.

På samme måte som naturen dør i løpet av høsten og vinteren og våkner til liv om våren og sommeren, må guden (i form av presten) gjennomgå samme syklus for å kunne befrukte gudinnen og dermed garantere gode avlinger.

I boken From Ritual to Romance (1920), tar en annen folklorist, Jessie L. Weston, Frazers teorier ett skritt videre og viser at det som i utgangspunktet var en fruktbarhetskultus, ble omformet til en mysteriekultus som ikke var rettet mot å sikre gode avlinger for et samfunn, men mot at individet skulle få frelse fra jordisk lidelse.

Som en del av denne utviklingen skiftet også den religiøse utøvelsen form. Fra å være grunnlaget for en hellig seremoni (rituale) ble den nå formidlet gjennom sekulær litteratur (romance).

Ett eksempel som Weston tar for seg, er middelalderromanser som Sir Gawain and the Green Knight og Romanen om Perceval, som alle følger dette mytiske mønsteret. I disse fortellingene ser vi at presten fra Frazers rituale er blitt til en Fiskerkonge. Fiskerkongen er syk og gir en utvalgt ridder i oppgave å finne den hellige gral, slik at orden og harmoni kan gjenopprettes i et land preget av sult, sykdom og kaos.

Interessant nok er «fisking» her en hentydning til Jesu’ apostler, som ble sendt ut for å «fiske mennesker». Dette er Fiskerkongens oppgave. Ridderen må imidlertid først vise seg verdig og må dermed gjennomføre en åndelig «fisking» i sitt eget indre liv før han kan innta rollen som ny Fiskerkonge. Når han har bestått alle prøvelsene kan kongen dø i fred, og ridderen kan ta hans plass. Dermed ser vi hvordan disse historiene baserer seg på et mønster av lidelse, ofring og gjenfødelse.

April er den grusomste måned. Om denne strukturen er viktig i ridderromanser, er den minst like essensiell i moderne kultur. Faktisk er det ting som tyder på at det mytiske mønsteret som ble avdekket av Frazer og Weston ligger under noen av de mest kjente tekstene i det tyvende århundre.

Her står muligens T. S. Eliots dikt The Waste Land (Det golde landet, 1922) i en særstilling. Eliot bruker myten om den hellige gral for å utforske problemene som preget hans eget samfunn, og snur fruktbarhetsmyten om til sin motsetning.

The Waste Land viser oss mennesker som opplever våren som en straff heller enn en velsignelse, fordi syrinenes blomstring forstyrrer den spirituelle nummenheten som har vært muliggjort av vinterens snø og is. I det golde landet er både fruktbarhet og gjenfødelse en umulighet.

Joseph Conrads kortroman Heart of Darkness (Mørkets hjerte, 1902) viser en lignende skepsis til mulighetene for gjenfødelse. Her setter den unge hovedpersonen Marlowe ut på en reise nedover Kongoelven for å oppspore og ta livet av oberst Kurtz.

Bare når han har konfrontert fiskerkongen Kurtz og sistnevnte har avgått ved døden, kan helten vende tilbake til sitt eget rike. Interessant nok blir balanse her oppnådd ved at Marlowe ikke tar Kurtz' plass.

I Francis Ford Coppolas legendariske film Apokalypse nå! (1979), som bygger på Conrads kortroman, fullfører den unge kaptein Willard (Marlowe) den mytiske grunnfortellingen ved å drepe Kurtz. I tillegg blir Kurtz' «kongedømme» totalt utslettet av amerikanske bombefly.

I Coppolas film understrekes forøvrig den mytiske grunnfortellingen også ved at man plasserer tre sentrale bøker på Kurtz' (Marlon Brando) rom, nemlig The Golden Bough, From Ritual to Romance og Heart of Darkness.

Om disse to eksemplene viser oss en struktur hvor fruktbarhet og gjenfødelse er snudd om til sine motsetninger, viser kulturen oss også eksempler på fortellinger hvor helten er i stand til å redde kongeriket.

I George Lucas' klassiske Star Wars-filmer (1977-2005) må den unge bondegutten Luke Skywalker gå gjennom mange prøvelser før han er istand til å fylle rollen som jediridder for dermed å kunne vinne kampen mot den onde siden.

I disse filmene er det Lukes far, Darth Vader/Anakin Skywalker, som fyller rollen som Fiskerkongen. Her er navneendringen fra Anakin Skywalker til Darth Vader sentral, fordi det symboliserer det moralske fallet til den gamle kongen. Her grunngir man dermed hvorfor han må ofres for at orden og fred igjen skal kunne prege universet.

Lignende positive eksempler finnes også i en del klassiske verker for barn og ungdom, som J. K. Rowlings bøker om Harry Potter og
C. S. Lewis' serie om fantasilandet Narnia, og i populærkulturelle uttrykk som barneserien Dora the Explorer og dramaserien Lost. Dora-serien bruker the quest som strukturelt underlag for hver eneste episode, ved at Dora må løse en rekke oppgaver for at for eksempel vinter skal bli til vår. Inneværende sesong av spenningsserien Lost er bygget rundt vissheten om at en av hovedpersonene, John Locke, må dø (og gjenoppstå) for å redde sine medskibrudne kamerater på den mytiske øya.

Erindringens gudinne. Den franske filosofen Jean-Luc Nancy sier at myten er død, fordi vi har en individbasert kultur som ikke kan sammenlignes med den kollektive virkelighetsforståelsen som fantes i det antikke Hellas.

Samtidig ser vi at vi fremdeles trenger å få gjentatt det mytiske mønsteret om lidelse, ofring og gjenfødelse som ble nedlagt ved tidenes begynnelse.

Vi trenger å få gjentatt det mytiske mønsteret om lidelse, ofring og gjenfødelse som ble nedlagt ved tidenes begynnelse.

I denne sammenhengen er det interessant å se på at ett styrende prinsipp for T.S. Eliots klassiske dikt The Waste Land var nettopp fascinasjonen av tanken på en slags global myte som uttrykk for en kollektiv bevissthet.

Her er Eliot også på linje med den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung, hvis teorier går ut på at kulturen er basert på dypereliggende, universelle mønstre som er endelige i innhold men i stadig utvikling i form.

Dette var ikke minst våre greske forfedre klar over da de gjorde gudinnene Mnemosyne (erindring) og Themis (orden) ansvarlig for det eksisterende.

Mnemosyne tilbrakte nemlig ni netter med Zeus og ble således mor til de ni musene, som ble dyrket over alt i Hellas. Disse musene representerer hver sin vitenskap, som musikk, ulike diktningssjangere og historieskriving. Og mens Mnemosyne selv representerer hukommelsens kilde, sørger de ni musene for at erindringen blir individuell og produktiv ved at de hvisker inspirerende ord i dikterens øre. Muse betyr nemlig «den som husker/det man husker».

På denne måten blir fortellingen et beger som lar oss drikke av Mnemosynes kilde av universell sannhet.

Også i påsken.